S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Aksel Tollåli – 18. november 2021

Stor kammermusisering og enorm orkesterklang

Truls Mørk, Andris Poga og Stavanger Symfoniorkester. Foto: Oslo-Filharmonien/David Sitkin Røsler


Publisert
18. november 2021
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Kritikk Musikk

Gjestespill med Stavanger Symfoniorkester Oslo Konserthus, 12. november 2021

Cellokonsert nr. 2, Dmitrij Sjostakovitsj Symphonie fantastique, Hector Berlioz

Andris Poga, dirigent Truls Mørk, cello


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/stor-kammermusisering-og-enorm-orkesterklang/
Facebook

Stort musikalsk overskudd og initiativ preget Stavanger Symfoniorkesters gjestespill i Oslo Konserthus.

Stavanger Symfoniorkester og sjefdirigent Andris Poga står for første og eneste orkestergjestespill i Oslo denne sesongen. Orkesterbesøk er en sjeldenhet i seg selv, og etter fredagens konsert sitter jeg igjen med følelsen av at det burde vært flere av dem. Gjennom to svært forskjellige verker – Sjostakovitsj’ Cellokonsert nr. 2 og Berlioz’ Symphonie fantastique – viste orkesteret, Poga og cellosolist Truls Mørk et vell av orkestral fleksibilitet og en enorm vilje til musisering.

Senmodernistisk ironi Dmitrij Sjostakovitsj er en vanskelig komponist å få has på. Det er aldri godt å vite om han er oppriktig i det han skriver, eller om han har tullet inn musikken i flerfoldige lag med distansert ironi. I hans Cellokonsert nr. 2 (1966) er begge deler tilfelle, ofte samtidig.

Det er en tomhet i Sjostakovitsj’ orkestrering. Med vidt utspredte akkorder og harde instrumentklanger er det som han skaper et klanglig vakuum inni orkesteret. I den andre cellokonserten er det som om han skaper et eget rom for solisten, midt inni det kalde, ugjestmilde orkesteret. Konserten åpner med en smertefullt syngende linje i solo cello, som etter hvert får selskap av cello- og bass-gruppene. Orkesterstrykerne smyger seg rundt solisten, og plutselig kommer ertende blåsere og xylofon med kommentarer fra oven. Celloen prøver å være med på leken, men det hele ender atter i desperasjon.

Denne vekslingen mellom tragedie og burlesk – for ikke å si brutal – komedie preger hele konserten, og solist Truls Mørk får frem et bredt spekter av klanglige nyanser. Det er mangefasettert lidelse i de lange linjene, samtidig som han er med på de brå skiftene i tempo og stemning i orkesteret.

Orkesteret spiller med en kammermusikalsk kvalitet, og det er sjelden jeg får inntrykk av at konserten egentlig er et orkesterverk. Det er få store, orkestrale utbrudd, og som et resultat får verket en nærhet og intimitet, til tross for det lite vennlig innstilte orkesterlandskapet. Stadig dukker det opp nye instrumentkonstellasjoner i samspill med Mørk. Det er noe spottende ved kombinasjonen obo, fagott og pikkolo som akkompagnerer åpningen av andre sats – en gatesang fra Odessa med tittelen «Kjøp rundstykkene mine» – og det er en bemerkelsesverdig fleksibilitet når musikken vokser frem mot de illevarslende hornfanfarene som innleder tredje sats. Selv om denne konserten ikke har de store, øredøvende høydepunktene som mange forbinder med Sjostakovitsj – flere av symfoniene og den første fiolinkonserten – er det likevel en konsentrasjon av uttrykket som både Mørk og orkesteret klarer å formidle.

Tidligromantisk opiumsrus Der Sjostakovitsj-konserten bemerker seg med kammermusikalsk initiativ, går uttrykket i Hector Berlioz’ Symphonie fantastique (1830) i retning av orkestral maksimalisme. Den ble til tidlig i Berlioz’ karriere og er en såkalt programsymfoni, hvor en historie fortelles gjennom musikken. Han skrev verket som følge av en ulykkelig forelskelse i den irske skuespilleren Harriet Smithson, som han hadde sett spille rollen som Ofelia i Shakespeares Hamlet. Smithson svarte ikke på de utallige kjærlighetsbrevene, og da hun forlot Paris, begynte Berlioz å skrive på symfonien for å få utløp for sin ulykke. Som en parentes kan det nevnes at de to omsider møttes, og til og med giftet seg noen år senere, men ekteskapet var langt fra lykkelig.

Symphonie fantastique åpner med at hovedpersonen, en ung musiker med «usunt følsomt sinn og begavet med en livlig fantasi», tar opium. Han drømmer om sin kjære – i musikken kommer hun igjen og igjen som en idée fixe, en uforanderlig melodi – og følger som besatt etter henne, gjennom en ballsal og ut på landet, hvor han plutselig tar livet av henne. Snart ledes han til skafottet, og etter halshuggingen ser han henne igjen, deltakende i en grotesk heksesabbat.

Verket har mistet mye av sjokkverdien det hadde for snart 200 år siden, og det kan være vanskelig å høre verket som annet enn en oppvisning i høymoderne orkestrering anno 1830. Likevel virker det som orkesteret og dirigent Poga prøver å ta verket så seriøst som mulig. Orkesteret spiller med stor dynamisk fleksibilitet og har blitt til ett sammenhengende klangvesen der de i Sjostakovitsj-konserten fremsto mer som individuelle musikere. Jeg savner enda mer lengsel – for ikke å si lidenskap og erotikk – i den rustunge førstesatsen, men spillet kommer mer i gang i den elegante valsen som går gjennom andre sats. Det er svinsende krinoliner og stramme livkjoler så langt øret kan høre, men samtidig en tiltakende intensitet gjennom hele satsen.

Det dramatiske og musikalske høydepunktet i symfonien er tredje sats. Den begynner med en slående duett mellom engelsk horn og obo, to gjetere som kaller sammen flokken sin. I Konserthuset sitter engelskhornisten på scenen, mens oboisten svarer fra en av losjene langt bak i salen. Også her er det en følelse av tomhet, et øde nattlandskap som aldri helt blir så idyllisk som man skulle tro. Musikken bygger seg sakte opp, men selve mordøyeblikket kommer som en overraskelse. Poga får ut stor fortvilelse fra orkesteret, og den landlige roen som senker seg etterpå gjør det hele enda mer ubehagelig.

Fengende effektmakeri Der Symphonie fantastique blir vanskelig å ta alvorlig – i alle fall for egen del – er de to siste satsene. Hovedpersonen ledes mot skafottet etter drapet på sin elskede, men musikken blir mer og mer en ytre hendelsesskildring. Det samme gjør seg gjeldende i siste sats hvor hekser møtes til sabbat. Det er orkestralt effektmakeri av første rang, men også ekstremt overtydelig. Det kakles i klarinetter og melodien til Dies iraeVredens dag, ett av leddene i den katolske dødsmessen – brøles av messingblåserne med jevne mellomrom.

På den ene siden blir det veldig enkelt – begge satsene er fulle av velkjente musikalske virkemidler som føles satte og til dels kjedelige i dag – men samtidig er det også forferdelig morsomt. Poga setter i gang i et enormt tempo og orkesteret låter helt strålende. Det er stort og dramatisk, men også balansert og presist. Jeg hører en tydelig innlevelse og musiseringsglede hos musikerne, spesielt i de mest heksete delene av siste sats. Selv om de to siste satsene av Symphonie fantastique ikke er utpreget dyp musikk, er de fengende som bare det når det er såpass velspilt.

Gjennom hele konserten viser Stavanger Symfoniorkester seg som et særdeles lydhørt og initiativrikt ensemble, både som enkeltmusikere og som helt orkester. Jeg håper det ikke blir lenge til de kommer på oslobesøk igjen.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no