Antichrist. Det Norske Teatret 2012.

Stødig fortelling om det mørke

ANMELDELSE: Regigrepene i Det Norske Teatrets oppsetting av Antichrist gir ny tydelighet til Lars von Triers sterke fortelling, skriver Hedda Fredly.

Tendensen med å hente nye tekster for scenen fra filmverdenens moderne klassikere har sine sider. Men i tilfellet Antichrist på Det Norske Teatret gis Lars von Triers historie helt nye dimensjoner. Jeg vil hevde at denne sceneversjonen faktisk tydeliggjør enda bedre enn filmen hvilken sterk historie von Trier har skapt, og at han bør anses som en av vår tids største dramatikere.

Regissør Peer Perez Øian har valgt å ta utgangspunkt i von Triers skrevne filmmanus og ikke selve filmen. Om ikke filmen Antichrist var en ubetinget suksess da den kom i 2009, kan man si at den på sett og vis har blitt kanonisert. Da er det befriende at regissøren velger bort å lene seg på filmens virkemidler, men i stedet gir teksten et nytt rom og utforsker den på scenekunstens egne premisser.

På overflaten handler Antichrist om at Han og Ho, som hovedrollene er kalt, trekker seg tilbake til hytta i skogen Eden for å arbeide seg gjennom sorgen etter dødsfallet til sønnen. Ho overveldes av sorg, mens Han, som er terapeut, bestemmer seg for å kurere henne.

På tross av enkelte underliggjørende filmatiske grep er noe av styrken ved von Triers film at den klarer å gjengi intense følelser så nakent og rått at man som tilskuer føler seg hudløs og rystet. Da filmen hadde premiere i Cannes, skapte den skrekkoverskrifter i media. Det ble fortalt om folk som besvimte i kinosalen på grunn av sterke scener, og von Trier ble (som vanlig) beskyldt for å være kvinnefiendtlig. Dette oppstyret skygget for de virkelig interessante problemstillingene fortellingen vekker: Det handler om angst kontra virkelighet, hva kriser og dyp sorg kan gjøre med mennesker, om tøylesløst raseri, om å finne trøst i ekstase, om ondskapen i (menneske-)naturen. Serious shit, altså. I filmen ble disse temaene skildret gjennom et ekspressivt filmspråk og skuespill i verdensklasse.

I Perez Øians sceneversjon er det tatt til dels andre grep for å få fram temaene: Scenografien og regigrepene er fine og vâre og understøtter teksten. Det er flinkt gjort, men ikke for fikst – og avslører en regissør og et sceneteam som er trygge på sine håndverk. At de ikke overkjører med for sterke virkemidler, gjør at det skapes rom for publikums egne refleksjoner.

For eksempel: Selv om det er et velbrukt grep, er det effektivt når Han underveis i terapi-sesjonene med sin kone griper til mikrofonen og stiller seg kloss opp mot publikum mens han lirer av seg klisjéaktige terapi-instrukser. Slik oppleves insisteringa på rasjonalitet kvelende og klam også på oss. Men tross en viss karikering av terapeut-standen vekkes det etter hvert medfølelse også for Han i denne oppsetninga. Det skinner gjennom at Hans selvutnevning som fornuftens representant, like mye som angsten Ho føler, vitner om et desperat ønske om å kunne håndtere noe så uhåndterlig som det å miste et barn.

Sceneanvisningene i filmmanuset blir framført av et kor på tre aktører (som også representerer sorgen, smerten, fortvilelsen = rådyret, reven, kråka). Dette grepet gir oss underlig nok nærhet til handlinga, heller enn distanse. Det er befriende å lytte til korets beskrivelse av hva som skjer, og at protagonistene slipper å gestalte alt i handlinga, men heller kan konsentrere seg om å kontrastere, utfylle og komplettere det som blir sagt. Denne effekten henspeiler til de klassiske tragediene der handling er det viktigste i forestillinga, mens karakterene kommer i andre rekke. At koret i sin resitasjon bare beskriver hendelsene, ikke fortolker dem, gjør at universet virker ytterligere inkluderende.

Samtidig fyller hovedrolleinnehaverne Ane Dahl Torp og Sigurd Myhre rollene sine godt, med både den tilstedeværelsen og lekenheten som trengs for å gjøre temaene som tas opp fordøyelige. I tillegg til korets fortellende rammesetting og den funksjonelle scenografien, bidrar lydkulissene og videoprojeksjonene til å skape en fin helhet til fortellingen.

Det Norske Teatrets versjon av Antichrist klarer kanskje ikke å ryste mottakerne like mye som filmen, men dens fokusering på handlinga – hva som skjer med personene, ikke hvordan det skjer med dem – klarer like fullt å skape engasjement for temaene. Det bør gis honnør for å tørre å gå inn i noe av det mørkeste man kan oppleve, å gi det et språk og en kunstnerisk form, og dermed muliggjøre at det er noe å røre ved, at det ikke bør fortrenges eller forties.

Til slutt: Bruken og timingen av sangen Mannen og kråka er verdt billettprisen alene.  ”Ska tru om den kråka vil drepa meg?” Innertier!
 



Hedda Fredly er ansvarlig redaktør i DRAMA – Nordisk dramapedagogisk tidsskrift og Ånd i hanske – Tidsskrift for figurteater

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER