Lament. Grusomhetens teater 2015. Foto: Stein Jarle Nilsen

Stillestående sorg

KRITIKK: I Lament gjør skuespillerne et imponerende arbeid for å framstille den repeterende, selvbekreftende sorgen. Men selv en stillstand må ha framdrift for å bli synlig for et publikum, skriver Chris Erichsen.

Det låter kanskje som en klisjé, men jeg skriver det likevel: Hadde ikke Grusomhetens Teater eksistert, ville vi måttet finne det opp. Ganske enkelt fordi at det er ingen andre som gjør det de gjør. Og ikke nok med det: De insisterer på det, med en imponerende kombinasjon av stahet og faglig tyngde. Ved sine permanente referanser til scenekunstnere som Artaud og Grotowski er de en aldri hvilende påminnelse om hvor mye av det mange andre driver med, har sine røtter. Satsingen deres på selve skuespillerarbeidet burde sånn sett vært en større utfordring for resten av det norske scenekunstlandskapet enn det faktisk ser ut til å være.

Mange av dette nettstedets lesere vil ha fått med seg debatten som oppsto i kjølvannet av at Grusomhetens Teater fikk avslag av Kulturrådet på sin søknad om produksjonsstøtte til sitt nye prosjekt Jesus Kristus in Memorandum.

Opprinnelig prolog
Lament, som hadde premiere sist fredag, var ifølge et intervju i den engelskspråklige avisa ”The nordic page”, opprinnelig ment å være en prolog til denne forestillingen.

Men igjen i motsetning til mange andre belemrer ikke dette teatret oss med en mengde uforløst og forsøksvis forklarende programskrift. Lament handler om sorg. Stort mer fikk vi ikke vite på forhånd.

Rommet er nakent. En kvinne (Sara Fellmann) ligger sammenkrøpet på gulvet og utstøter noe som likner på spredt stille hulking. En annen kvinne (Hanne Dieserud) kommer sakte ned en brannstige. Derfra og i en time framover spiller de to ut sorgen i ulike fasetter, på hver sin måte, fysisk og ved hjelp av lyder.

Hva sørger de over? Det får vi aldri svar på. Men den religiøse referansen er likevel åpenbar. I motsetning til i den kirken som oppsto i kjølvannet av Jesu vandring på jorda, var kvinnene i hans univers aktive, inkluderte subjekter. Da de høylytt ga uttrykk for sin sorg da han var på vei til Golgata for å bli korsfestet, sa han til dem: ”Jerusalems døtre! Gråt ikke over meg. Men gråt over dere selv og deres barn”. Det kan være denne situasjonen det henvises til i Lament. Eller andre. Det er ikke viktig.

Selvforsterkende
De to skuespillerne tar utgangspunkt i hvert sitt fysiske og lydlige repertoar. Fellmanns figur utsettes – eller utsetter seg selv – for gjentagende brekninger. Hun støter mot veggen, brekker seg igjen, krøker seg sammen, retter seg opp, hvisler, skriker, driver seg selv fram mot randen av sinnsykdom.

Dieseruds figur er tilsynelatende mer behersket. Kanskje fordi hun har bønnen å ty til, som hun stadig kommer tilbake til. Hun er mer nyansert i bevegelsene og i bruken av lyd. Og likevel: Hun kommer seg heller ikke av flekken, men er like hjelpeløst overgitt til sin sorg.

Sorgen er på sitt verste en selvbekreftende – og selvforsterkende – tilstand. De fleste av oss har sikkert i det minste smakt på den. Og vært fristet til å overgi oss, og bli der. Mine assosiasjoner gikk til tider til det utrøstelige barnet, som du bærer rundt på i time etter time, som du stundom bare må legge fra deg for å få en bitteliten pause før du igjen tar det opp og tar fatt på nye forsøk på å trøste.

Kvinnene er fanget i sine egne sirkler. De kommer aldri borti hverandre, og likevel er de ”innom” hverandre fra tid til annen, i faser der de både fysisk og via de til dels gutturale lydene de utstøter liksom spiller sammen. Før de havner tilbake i sine egne kontaktløse rom.

Nakent teater
Det er et nakent teater, i Grotowskis ånd, vi her blir utsatt for. Det nakne rommet, med alle tilhørende elementer som bare er der: En dør, en el-tavle, ledninger, rør, nødutgangsskilt osv blir en del av uttrykket. Et forsiktig lysarbeid tilfører små, men likevel markante nyanser til det totale visuelle uttrykket.

Det er kroppen og stemmen som taler. Kvinnenes ansikter er stort sett skjult av hår. Øynene deres får vi bare anelser om, men de få øyeblikkene vi skimter dem gjennom hårstråene gjør det et desto sterkere inntrykk.

Sara Fellmann og Hanne Dieserud gjør et stort, krevende og imponerende arbeid i den timen det varer. Og likevel sitter jeg igjen med et inntrykk av at det er ikke nok. Det materialet de tar utgangspunkt i var jo som nevnt ment for å bare være en prolog til noe enda større. Her virker det som prologen er blitt gjentatt gang på gang, med små nyanser, for å få den til å bli en hel forestilling. Og i teorien kunne den vært det, i kraft av sorgens innebygde karakter av hjelpeløs gjentakelse. Men i praksis synes jeg ikke det holder. Selv en stillstand må ha framdrift for å bli synlig for et publikum. Det er det for lite av her. Det er som om vi fortelles igjen og igjen at ”dette er sorg” og ”dette er nakent teater i ånden etter Grotowski”. Problemet er at det er for lite materiale å ta av. Det er som om skuespillerne tilsynelatende går rett til kjernen, uten at vi som ser på får ta del i hvordan de kommer seg dit!

Men som prolog er jeg sikker på at Lament hadde gjort et mye sterkere inntrykk.

Er denne forestillingen et direkte resultat av det tidligere nevnte avslaget fra Norsk kulturråd? I så fall er det et godt argument for raskt å finne en mer permanent finansieringsløsning for Grusomhetens Teater. ”For han Lars Øyno blir de jo ikke kvitt uansett”, som en medpublikummer sa til meg etterpå.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER