Bilde: Lola, Marika Enstad foto Marit Anna Evanger

Sterkt ensemble med sterkt innhold

Enstad og Nilseng utfordrer seg selv, hverandre og publikum, i
en frodig sirkusvarieté som bringer frem både humoren og
sårbarheten i mennesket, mener vår kritiker, Elisabeth Leinslie.
Hun har sett Lola and her red shoes dancing with Cirkus
Polski på Black Box Teater.

Forestillingsnavn: Lola and her red shoes dancing with Cirkus
Polski

Spillested: Black Box Teater

Regi: Marika Enstad og Ulf Nilseng

Tekst: Dag Johan Haugerud

Regikonsulent: Jon Tombre

Medvirkende: Marika Enstad, Ulf Nilseng,
Øyvind Borgmoen Lyse og Vidar Løvstad

Scenografi: Olav Myrtvedt

Musikk: Øyvind Borgmoen Lyse og Vidar
Løvstad

Lys: Elisabeth Kjeldahl Nilsson

Sirkusdirektør og tidligere KBG-agent Varga (Enstad) og tidligere
trapeskunstner Lola (Nilseng) har kommet sammen for å lage sirkus.
Og med seg har de to musikere som herses og dulles med av truppens
kjærlige drittsekk – Varga. Musikerne er statister i Varga og Lolas
drama, og de står i sterk kontrast til artistenes kraft og skjørhet
med sin paradoksale avbalanserte nervøsitet. Musikerne er en
utrolig sjarmerende del av forestillingen, og ikke minst spiller de
masse bra musikk som veves godt inn i helhetens innhold og
form.

Tragikomedie

Lola and her red shoes dancing with Cirkus Polski er en
stilsikker, frodig og fargerik sirkusvarieté, hvor glamouren og
humoren så vel som tragedien får slå sterkt igjennom. Man kan la
seg lure eller forføre av all den hysteriske og fargerike komikken,
men man kan også analysere lagene – og bevege seg inn i de
eksistensielle temaene forestillingen stykkevis bretter ut.
Forestillingen om Lola og Varga går fra å vise en prøvesituasjon
til å avdekke trøblete mellommenneskelige relasjoner, fortidige
traumer, og frykt for følelser. Deres sirkus blir et sirkus som
avkler, i metaforisk forstand (her er ingen nakenhet),
transvestittene Varga og Lola. To arketyper som i all sin kraft og
energi vrenger innsiden ut, og tar oss med inn i sjelens gleder og
mørkeste irrganger.

Underliggende sårhet

Metanivåene hagler over oss, og det er ikke alltid lett å følge
med i svingene. Både musikk, fysisk spill og tekst kommenterer
tematikken og drar oss lengre og lengre inn i disse arketypenes
psyker.

Noen partier viser en sårbarhet i mennesket som
nesten ikke er til å bære, og det finurlige er at det gjøres med en
komisk inngang. Ved å dra ut scenen i tid beveger den seg over i
det uutholdelige såre. Som da Lola snurrer i frustrasjon og Varga
kaver på gulvet av hjertevondt. Haugeruds evne til å skrive
humoristiske tekster med en enorm underliggende sårhet slår med
andre ord igjennom med stor kraft på scenen.

Lola

Lola er en spesielt kompleks type. Hvis man tolker Lola
psykologisk er hun verd et studium i seg selv. Danserinnen har
vokst opp hos diverse foreldre rundt om i verden. Mye tyder på at
Lola, i tillegg til å være en sårbar person, har opplevd en rekke
overgrep – fysisk og psykisk. Hun har skapt sin egen tilgjorte
glamourverden, og når hun blir konfrontert med livet utenfor denne,
dissosierer (oppløse; skille spalte, red anm.) hun. Hun blir
en dukke. Dette kommer frem i Nilsengs fysiske spill: hun snurrer
som en ballerinadukke, hun blir til oppblåsbare Dolly i seksuelle
situasjoner. Dukkesituasjonene blir sterkere og tydeligere etter
som verket trer frem, og mot slutten trer også mannsstemmen gjennom
i dissosiasjonen.

Lola viser manglende evner til å ta seg av andre
mennesker – hun har nok mer enn nok med å ivareta seg selv. Som for
eksempel når Varga i en inderlig og sårbar scene faller fra
hverandre av hjertevondt. En sterk scene hvor Enstads fysiske spill
nærmest forplanter seg over i meg og jeg selv kjenner på hvordan
det er å miste fotfestet i livet. Nilsengs nevrotisk-stammende
spill, og mot slutten dissosiasjon står i denne scenen ekstremt
godt til Enstads flyt – en veldig emosjonell scene som ender i at
Varga trøster Lola. Det er denne dynamikken som kjennetegner Varga
og Lolas relasjon; fra det ekstremt nære og trøstende til det
ekstremt avvisende og fjerne.

I tillegg til at denne forestillingen er god
underholdning utført av gode kunstnere, så forteller den mye om det
å være menneske – på godt og vondt, friskt og sykt. Og det er
nettopp denne kombinasjonen av underholdning og innhold som satt
sterkest spor i meg, og som gjør at det ble en kveld i black boxen
som vil sitte lenge i kroppen og tankene.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER