Bilde: Alan Øyens forestillinge foto Yaniv Cohen

Sterk selvbiografi om det som ikke hendte

Danseren og koreografen Alan Øyen viser større evne til
formidling gjennom verbalspråk enn bevegelse. Den fortettede
engelske ”selvbiografien” hans får hovedrollen i forestillingen
“Autobiography of Unevents”. Les vår anmeldelse etter
premieren på Dansens Hus/Det Norske Teatret onsdag!

Forestillingsnavn: «AUTOBIOGRAPHY OF UNEVENTS» (THE STORY OF
THE MAN WHO WAS AN ISLAND)

Spillested: Dansens Hus, Prøvesalen, Det
Norske Teatret

Koreografi: Alan Lucien Øyen / Winter
guests

Medvirkende / utøvere: Leander Øyen, Alan
Lucien Øyen

Scenografi / dramaturgi: Åsmund
Færavaag

Lys: Sigve Sælensminde

Lyd: Christian Blom

Videodesign / tekst: Alan Lucien Øyen

Kostyme: Ellinor Øyen

En stor gutt og hans lille onkelunge leker – den lille, Leander,
sitter stille på scenen og bygger klosser idet vi kommer inn. Et
digert lerret henger fra taket. Der vises svart-hvitt film av
minstegutten da han var enda mindre. Alan og Leander spiller kort
og flasketuten peker på. I ”Autobiography of Unevents” er
det livets tilfeldigheter som står på spill. Alan forteller sin
selvbiografi ”of unevents”. Leander representerer ham som aldri
hendte.

Leken, filmen, til og med dansen til Øyen blir
kulisse for teksten han har skrevet og framfører. Øyens evne til å
forme og formidle verbalspråk er større enn hans danseferdigheter.
Selv om ”selvbiografien” er på engelsk, fester den seg i kroppen
min som bilder. Øyens improviserte dansespråk utgjør pustehull i
talestrømmen, men den bidrar ikke til å tydeliggjøre
forestillingen.

Renessansen

Tittelen ”Autobiography of Unevents” (The story of the man
who was an island)
er Øyens referanse til renessansens John
Donnes For whom the bell tolls (No man is an island): ”Hvert
menneskes død forminsker meg, for jeg er innesluttet i
menneskeheten”, skrev Donne for 400 år siden.

Øyen omskriver Donnes dikt og sier ham imot: ”I
am an island, I am surrounded by cold water, detached”. Øyens øde
øy insinuerer at et menneskes død ikke angår alle. Han framstiller
et kaldt verdensbilde der hver og en er sin egen ulykkes smed. Øyen
resiterer kapitler fra Jobs bok, mannen som får skylden for all
egen ulykke. Øyens forestilling ”Autobiography of Unevents”
fremkaller bilder av kollektive traumer som juledags-tsunamien og
9/11.

Vrang verden

Guttene bygger tvillingtårn og raser dem. De løper fart i
lerretet som henger fra taket og det blir en diger svingdør som går
rundt og rundt. Filmen med guttebarnet snurres samtidig. Lerretet
fanger og mister barnet. Han blir synlig og er skjult, han finnes
og finnes ikke. Guttungens eksistens kommer an på svingdørens
åpning mellom virkelighet og uvirkelighet. Han er fordi han kunne
ha hendt.

Når Øyen har etablert sitt vrengbilde av verden,
river han det ned. Han gir Donne og renessansen nytt liv når han
hevder at intet menneske er en øy, men forbundet med andre i livet
og i døden. Øyens ”selvbiografi” om det som ikke hendte, handler
ikke så mye om å velge virkeligheter som å skape nye, slik han
stokker kortene og deler dem ut igjen. ”Autobiography of
Unevents”
kan leses som skapelsesberetning.

Svart genser blir rød

Øyen vrenger av seg sin svarte genser og den blir rød. Han
legger den vart om skuldrene til minstegutten. Jeg leser da
”Autobiography of Unevents” som en reise fra ytterste
ensomhet til felleskap med andre. På veien må gutten bære all
verdens smerte på sine skuldre før han kan komme fram og bli mann
blant menneskene.

Jeg sitter og titter inn i Øyens verden i en
time. ”Autobiography of Unevents” er elegant og intelligent,
men jeg kommer ikke nær. Jeg er frakoblet, flyter fritt uten
forbindelse til den minimalistiske scenografien og den sterke
teksten. Jeg forblir på utsiden av forestillingen. Øyen lykkes å gi
meg innblikk i mannen på den øde øya. Men jeg føler ikke hans
ensomhet.

Svett mygg

Øyens tekst strømmer fritt helt til slutt. Da er mikrofonmyggen
svett og ordene forsvinner. Sånn går det når det både skal danses
og snakkes! Det er ikke så farlig. Scenen der guttene står hånd i
hånd under kald snø/varm aske, er av de mest gripende. Da er det
greit at ordene også faller til jorden.

Øyens ”selvbiografi” kunne stått støtt som tekst
uten den sceniske oppsettingen av det som ikke hendte.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER