Sterk selvbiografi om det som ikke hendte

Forestillingsnavn: «AUTOBIOGRAPHY OF UNEVENTS» (THE STORY OF THE MAN WHO WAS AN ISLAND)

Spillested: Dansens Hus, Prøvesalen, Det Norske Teatret

Koreografi: Alan Lucien Øyen / Winter guests

Medvirkende / utøvere: Leander Øyen, Alan Lucien Øyen

Scenografi / dramaturgi: Åsmund Færavaag Lys: Sigve Sælensminde

Lyd: Christian Blom

Videodesign / tekst: Alan Lucien Øyen

Kostyme: Ellinor Øyen

En stor gutt og hans lille onkelunge leker – den lille, Leander, sitter stille på scenen og bygger klosser idet vi kommer inn. Et digert lerret henger fra taket. Der vises svart-hvitt film av minstegutten da han var enda mindre. Alan og Leander spiller kort og flasketuten peker på. I ”Autobiography of Unevents” er det livets tilfeldigheter som står på spill. Alan forteller sin selvbiografi ”of unevents”. Leander representerer ham som aldri hendte.

Leken, filmen, til og med dansen til Øyen blir kulisse for teksten han har skrevet og framfører. Øyens evne til å forme og formidle verbalspråk er større enn hans danseferdigheter. Selv om ”selvbiografien” er på engelsk, fester den seg i kroppen min som bilder. Øyens improviserte dansespråk utgjør pustehull i talestrømmen, men den bidrar ikke til å tydeliggjøre forestillingen.

Renessansen

Tittelen ”Autobiography of Unevents” (The story of the man who was an island) er Øyens referanse til renessansens John Donnes For whom the bell tolls (No man is an island): ”Hvert menneskes død forminsker meg, for jeg er innesluttet i menneskeheten”, skrev Donne for 400 år siden.

Øyen omskriver Donnes dikt og sier ham imot: ”I am an island, I am surrounded by cold water, detached”. Øyens øde øy insinuerer at et menneskes død ikke angår alle. Han framstiller et kaldt verdensbilde der hver og en er sin egen ulykkes smed. Øyen resiterer kapitler fra Jobs bok, mannen som får skylden for all egen ulykke. Øyens forestilling ”Autobiography of Unevents” fremkaller bilder av kollektive traumer som juledags-tsunamien og 9/11.

Vrang verden

Guttene bygger tvillingtårn og raser dem. De løper fart i lerretet som henger fra taket og det blir en diger svingdør som går rundt og rundt. Filmen med guttebarnet snurres samtidig. Lerretet fanger og mister barnet. Han blir synlig og er skjult, han finnes og finnes ikke. Guttungens eksistens kommer an på svingdørens åpning mellom virkelighet og uvirkelighet. Han er fordi han kunne ha hendt.

Når Øyen har etablert sitt vrengbilde av verden, river han det ned. Han gir Donne og renessansen nytt liv når han hevder at intet menneske er en øy, men forbundet med andre i livet og i døden. Øyens ”selvbiografi” om det som ikke hendte, handler ikke så mye om å velge virkeligheter som å skape nye, slik han stokker kortene og deler dem ut igjen. ”Autobiography of Unevents” kan leses som skapelsesberetning.

Svart genser blir rød

Øyen vrenger av seg sin svarte genser og den blir rød. Han legger den vart om skuldrene til minstegutten. Jeg leser da ”Autobiography of Unevents” som en reise fra ytterste ensomhet til felleskap med andre. På veien må gutten bære all verdens smerte på sine skuldre før han kan komme fram og bli mann blant menneskene.

Jeg sitter og titter inn i Øyens verden i en time. ”Autobiography of Unevents” er elegant og intelligent, men jeg kommer ikke nær. Jeg er frakoblet, flyter fritt uten forbindelse til den minimalistiske scenografien og den sterke teksten. Jeg forblir på utsiden av forestillingen. Øyen lykkes å gi meg innblikk i mannen på den øde øya. Men jeg føler ikke hans ensomhet.

Svett mygg

Øyens tekst strømmer fritt helt til slutt. Da er mikrofonmyggen svett og ordene forsvinner. Sånn går det når det både skal danses og snakkes! Det er ikke så farlig. Scenen der guttene står hånd i hånd under kald snø/varm aske, er av de mest gripende. Da er det greit at ordene også faller til jorden.

Øyens ”selvbiografi” kunne stått støtt som tekst uten den sceniske oppsettingen av det som ikke hendte.