War Requiem. DNO&B og Ultimafestivalen 2016. Foto: Erik Berg

Sterk musikk med armene i været

– Calixto Bieitos iscenesettelse hamrer poengene inn med storslegge. Det fører til at vi får smerten rett i blodet uten nåde, men også til at lite overlates til fantasien, eller viktigere – til musikken, skriver Hilde Halvorsrød om “War Requiem” på Operaen.

War Requiem er pasifisten Benjamin Brittens advarsel til sin samtid mot å gjenta grusomhetene i første og andre verdenskrig. Verket ble urframført i 1962 og var også ment som en appell om forsoning, i en tid da den kalde krigen var på høyden. Den katolske dødsmessen er kombinert med ni dikt av poeten Wilfred Owen, poet og soldat i første verdenskrig, som døde syv dager før freden kom. I Owens krig finnes ingen modige helter og djerve dåder, der finnes bare avmakt, tom meningsløshet og blind brutalitet. I diktet The parable of the old man and the young sammenlignes den eldre generasjonen med en morderisk Abraham som trosser engelens budskap og ofrer sønnen Isak, slik krigens bakmenn ofrer nesten en hel generasjon, eller “half the seed of Europe”.

I Operaens oppsetning av War Requiem er det er ikke spart på noe når denne avmakten og brutaliteten skal formidles. Calixto Bieitos iscenesettelse hamrer poengene inn med storslegge. Det fører til at vi får smerten rett i blodet uten nåde, men også til at lite overlates til fantasien, eller viktigere – til musikken.

Og det er synd, for musikalsk er dette en sterk opplevelse. Brittens musikk spenner fra lavmælt sorg til høylytt desperasjon, og glimtvis øynes også et slags håp. Han kombinerer sømløst følsom patos med springende og kantete melodilinjer. Gjennomtrengende militærreveljer, dystre stryketemaer og buldrende pauker blandet med sakrale barnestemmer og kirkeklokker kaster lytteren rett inn i krigens forstyrrende absurditet. Kveldens utøvere yter uten tvil musikken rettferdighet; kor, barnekor, orkester, kammerorkester og de tre solistene er bunnsolide, intenst tilstede og formidler overbevisende og samstemt.

Det rent visuelle fungerer også godt. Under forsamtalen på Sentralen 6. september sa Calixto Bieito at han ville skildre mennesker som søker tilflukt i en kirke mens krigen raser like utenfor. Det er et virkningsfullt grep, og det enorme mangefargete glassmaleriet i skarp kontrast til det sterile stillaset og de mørkebrune kirkebenkene skaper et slags dødens venteværelse, under konstant bombardement av Brittens lydartilleri.

War Requiem. DNO&B og Ultimafestivalen 2016.
War Requiem. DNO&B og Ultimafestivalen 2016. Foto: Erik Berg

Regi mot musikk
Derimot synes jeg selve iscenesettelsen av karakterene, hva de gjør og hvordan de oppfører seg, virker dels umotivert og dels overtydelig. Eksempler kan nevnes i fleng: ville blikk, syke smil, desperat utstrakte armer over hodet, ukontrollerte rykninger og apatisk vandring og/eller stirring. I tråd med kjente fordommer om operasangere kan man mistenke at dette er overspill fra utøvernes side, men det oppleves ikke sånn, fortvilelsen virker ekte nok. Og for all del – vanvidd, redsel og hysteri blant krigsofre eller som direkte personifisering av krigens vesen er gode (eller vonde) bilder i seg selv, men det blir for mye, for direkte, for overdrevet, for insisterende til å virkelig treffe meg. Musikken har allerede disse elementene i seg, og regien og musikken ender derfor med å slå hverandre i hodet.

Unntaket er i de ekstreme ytterpunktene, som virkelig er denne forestillingens styrke. Som når sopranen med sin egale englestemme synger et ualminnelig lyrisk parti mens hun holder en babydukke etter ankelen og dunker den rytmisk mot kirkebenken så benken farges av blod. Det gir assosiasjoner til en motbydelig praksis gjenfortalt i urovekkende mange øyenvitnehendelser fra andre verdenskrig – sist i nobelprisvinner Svetlana Aleksijevitsjs Krigen har intet kvinnelig ansikt – soldaten som tar en baby fra moren og knuser hodet dens mot nærmeste harde overflate.

Eller som den siste felles satsen, “In paradisum” – et kraftig tuttiparti der ingenting holdes tilbake, og Brittens musikk får komme til sin rett i all sin skjeve frustrasjon og vaklende håp. Her er alle ytre tegn på mennesker drevet til det ytterste helt på sin plass.

Et magisk øyeblikk i motsatt ende av skalaen er “One ever hangs”, basert på Owens dikt At a calvary near the Ancre. Evan LeRoy Johnsons vare piano tynes til det ytterste, til det nesten ikke-hørbare, og dirigenten sakker tempoet til det omtrent ikke går an å få det saktere uten å stoppe helt opp. (Det musikalske er her så gripende at jeg nesten klarer å overse at Johnson – på tross av at operasjef Per Boye Hansen berømmer Bieito for å ikke direkte illustrere diktenes innhold – står utstrakt i krusifikspositur.)

Det jeg ønsker meg er mer plass til musikk og ettertanke som en kontrast til disse ekstreme stedene. Noen lyspunkter i så måte er den vonde Auschwitz-referansen der barnesko settes opp på rekke, og en langtrukken stillhet mellom enkelte av satsene, der menneskene på scenen bare står stille og vi rekker å kjenne på smerten. Figurene trenger ikke konstant å ha armene panisk i været for at Brittens musikk skal sende ubehagelige ilinger gjennom lytternes kropper. Noen ganger holder det at de bare står der og er mennesker midt i elendigheten.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER