Renset, Nationaltheatret, 2017, foto: Øyvind Eide.

Stålsatt til ingen nytte

Med Renset gikk dramatiker Sarah Kane på jakt etter kjærligheten i helvetes forgård. Hun fant den, men gjør vi?

Sarah Kane. Sjokkteaterets mester. Ut med den såkalte realismen og inn med virkeligheten slik hun så den: uvirkelig, brutal, grusom.

Kane tok livet sitt i 1998, og har fått status som en av Storbritannias viktigste dramatikere etter sin død. Renset var hennes tredje stykke, og ble satt opp på National Theatre i London for første gang så sent som i 2016. Det sier litt om innholdet, mye om teksten og mest om formen: bestialsk handling presentert i et ytterst nøkternt språk med scenehenvisninger a la: ”og så spiser rottene opp liket”. Kort sagt, et fryktelig, og fryktelig vanskelig, stykke å sette opp. London rapporterte om besvimelser blant publikum. Nationaltheatret har satt aldersgrense 18 år.

Gode, grusomme fortellinger er nødvendig for at vi skal forstå oss selv, men så kommer det store spørsmålet: er dette måten å gjøre det på?

En overetasje med bibliotek og laboratorium; en underetasje med basseng uten vann og midt imellom en digital skjerm med skiftende bibelsitater i blodrød gotisk skrift. Dette er scenen. Auschwitz møter 90-tallets raveestetikk med religiøse over- og undertoner. Det varsler ondt, det lover godt. Jeg stålsetter meg.

Midt på gulvet står en bibelsk blokk a la Jesu leie i hulen etter korsfestelsen. Blokka blir det siste hvilestedet til heroinmisbrukeren Graham (Thorbjørn Harr). Ødelagt, alene og ett skudd unna slutten. Han ber om mer. ”Legen” Tinker (Øystein Røger) sier først nei, så ja og så hvorfor ikke? En sadist gjør det en sadist må: se andre lide for å få oppreisning selv. Han gir overdosen, den unge mannen dør og Tinker finner fred. Inntil det begynner å klø igjen.

Renset er et fragmentert stykke. Grahams forhistorie forklares ikke, Tinkers motiver og funksjon forklares ikke, ei heller forholdet dem imellom. Langer og bruker? Lege og asylant? Sarah Kane viste null barmhjertighet med karakterene sine, det samme gjelder publikum. Vi får de bistre bitene hun vil gi oss; sammenheng får vi lage selv. Igjen denne nådeløse holdningen ovenfor publikum, og disse umulige kravene til regissøren. Oskaras Koršunova har satt opp stykket tidligere, men har han knekt formidlingskoden?

Nei. Allerede her kommer den ugne følelsen: ikke av å trekkes inn i et univers hvor jeg ikke vil være, men av å ikke trekkes inn i det hele tatt. Jeg vemmes over å se en sprøytespiss stukket inn i Grahams øye, men jeg føler merkelig lite ubehag over den umotiverte volden, og vissheten om at det vil skje igjen. Ikke bra. Jeg venter.

Snart kommer det flere personer til stedet Kane har beskrevet som et universitet, men som i Koršunovas regi ligner en sykestue i en konsentrasjonsleir: Vi møter kjæresteparet Rod og Carl (Tarjei Westby og Kingsford Siayor) som lemlestes på det groveste som straff for å ikke gi opp forholdet sitt; vi møter den unge psykotiske Robin (Jonas Strand Gravli) og Tinkers pseudoelskerinne, den navnløse stripperen kalt the Woman (Kristin Grue). Og vi møter Grace (Birgitte Larssen). Grahams søster og stykkets midtpunkt. Hun kommer for å få klærne til broren, hun kommer for å kle ham på seg og hun vil legges inn selv. Først sier Tinker nei, så sier han ja og så hvorfor ikke? Enda en å ødelegge for å ikke ødelegges selv, om jeg leser Kane riktig.

Hvorfor er det likevel sånn at selv Larsens inderlige Grace og Harrs motsvarende inderlige skyggebror, og hemmelige elsker, ikke lokker frem smerte og dirrende følelser? Hvorfor opplever jeg lemlestelsen av Carl som grim, men ikke sjelevrengende, og hvorfor er ikke Tinkers djevelske kontroll over kjærligheten et gripende ledemotiv? Feilen ligger ikke hos de investerte skuespillerne.

Svaret ligger i at jeg ikke bryr meg nok om karakterene, og at det irriterer meg at jeg ikke får lov til å gjøre det: irriterende all den tid Kane, for en gangs skyld, var på jakt etter å portrettere håpefull kjærlighet nettopp med helvetes forgård som et lysende svart bakteppe. Kanskje traff hennes visuelt hardtslående og ordknappe abstraksjonsteater en gang nye nerver hos publikum, og kanskje kan de gjøre det fortsatt, men i Koršunovas regi blir jeg sittende å savne følelsen av å være emosjonelt koblet på før alt går av hengslene. Slik blir de visuelt slående og umenneskelige overgrepene stående som akkurat det – visuelt slående, men uten tilknytning til menneskene de utøves mot. Spektakulært grusom form uten evne til å fortelle meg hvorfor jeg skal bry meg.

Jeg sitter og lurer på om Kane en gang brukte for lite jord og altfor mye vann da hun skulle dyrke frem den, for henne, vanskeligste av alle følelser. Og, at Koršunovas har gjort noe av det samme: for lite følelser og alt, alt for mye form. Paradoksalt nok.

Renset føles som et slag i ansiktet istedenfor et nådeløst spark til sjelen. Godt gjennomført, ubehagelig, men ikke minneverdig.

 

Alle foto: Øyvind Eide/Nationaltheatret

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER