Hisham Zaman. Foto: nfi.no

Stafetten 5: Hisham Zaman

– I Norge har vi en tendens til å inkludere nye landsmenn i kunsten i form av politiske vedtak eller gjennom institusjonelle konsepter istedenfor via den enkelte kunstner, skriver filmregissør Hisham Zaman i svaret til Harry Guttormsen. Zamans spørsmål går til teatersjef Agnete Haaland.

Film har en større plass i mitt liv enn teateret. Når jeg snakker med folk jeg kjenner, snakker vi ofte om hvilke filmer vi skal se i helgen eller hvilke bøker vi leser på. Vi snakker sjeldnere om et teaterstykke vi så sist. 

Men jeg har en klar bevissthet om at filmen ble født på teaterscenen. Levende bilder krever en litt annerledes oppbygning og dramaturgi enn teateret. Jeg er inspirert av enkelte teaterstykker, f.eks av Ibsen, men opplever at jeg forsøker å lese dem med filmens blikk.  Jeg føler at teateret som kunstart møter litt av samme skjebne som operaen. Det er svært viktig med nye impulser og tenkning for å fornye institusjonen og gjøre den attraktiv. Teateret skal reflektere det som skjer i samfunnet idag og ikke bare det som foregikk en gang for flere hundre år siden. Klassikerne er viktige, men sammenlignet med filmen har nye stykker ikke samme prestisje og gjennomslagskraft på  teaterscenen.

Det finnes mennesker i Norge idag som sjelden har satt sin fot i en teatersal, og man kan spørre hvorfor det er slik. Personlig tror jeg folk trenger identifikasjon i en større form. De ønsker å få speilet sine liv i kunsten, og hvis kunsten ikke har kapasitet eller evne til å gjøre det,  ignorerer man det som ville løftet teateret.

Om jeg skulle bruke teateret for mine framtidige prosjekter, måtte det være pga Tsjekhov og ibsen. For mange år siden så jeg Måken på Nationalteateret og ble grepet av stykkets cinematiske dimensjoner på scenen. Oppsetningen var så visuell at jeg glemte at jeg satt i en teatersal.

Ibsen og hans tenkning på det menneskelige plan er svært relevant for en filmskaper. Hans dramaer og karakterbygning er unik og forbilledlig. Om Ibsen levde idag, er jeg sikkert på at han ville tatt seg en tur til Grønland eller Tøyen for å se på realitetene og hvordan mennesker lever sammen i et moderne Norge i en sårbar tid.

I Norge har vi en tendens til å inkludere nye landsmenn inn i kunsten i form av politiske vedtak eller gjennom institusjonelle konsepter istedenfor via den enkelte kunstner. Jeg har håp og tro om at det er krefter der ute i teatermiljøene som  tenker orginalt og nytt, og vil arbeide for å få inn folk fra ulike miljøer og med ulike bakgrunner.


Mitt spørsmål går til teatersjef ved Den Nationale Scene i Bergen, Agnete Haaland. Kunne du tenke deg å samarbeide med en regissør med bakgrunn fra flere kulturer om å sette opp dennes versjon av Villanden?

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER