Stafetten 1 - Camara Joof

I spørsmålet ditt tar du opp to problemstillinger. Den ene er norsk kunst- og kulturlivs manglende evne til å ta ett skritt tilbake og slippe frem nye talenter, og den andre er mangelen på talenter som når opp med hensyn til kvalitet. Det er vanskelig å komme utenom motsetningene der, og jeg skal prøve å svare etter beste evne.

Det viktigste for meg er at norsk teater går inn i arbeidet med kulturelt mangfold med en kunstnerisk ambisjon. I et profesjonalisert kulturliv er man nødt til å stille krav til at utøverne skal ha en profesjonell tilnærming til kunsten, men i Norge har vi ennå ikke en stor nok gruppe med profesjonelle skuespillere med innvandringsbakgrunn. Hvis scenekunsten skal speile dagens samfunn, trenger vi at 13,1 prosent av utøverne våre har opprinnelse utenfor Norge. Vi taper ikke på at disse utøverne får sjansen til å delta på lik linje med de andre. Vi ønsker ikke å bli ansatt fordi vi er brune, men fordi vi er dyktige og fordi vi også på hvert vårt vis kan tilføre noe nytt. Men vi ønsker først og fremst muligheten til å bli dyktige.

Det pågår nå flere satsinger som på sikt øker mulighetene for dette.

1) Den mangfaldige scenen (DMS), barne- og ungdomsteateret opprettet av Bondeungdomslaget i Oslo, Noregs Ungdomslag og Det Norske Teatret, har i øyeblikket over 100 barn og ungdom som får kurs og forsker i ulike sceniske uttrykk. Målet er å gi unge med ulik kulturell bakgrunn mulighet til å utvikle sine skapende evner og etablere en plattform for unge som ønsker en karriere i kunst- og kulturlivet. Her skapes nye fellesskap. Jeg jobber med dette fordi jeg tror DMS gir unges særegne uttrykk en mulighet å utvikle seg. Jeg tror dette er et bidrag til å få fram nye stemmer og framtidas kunstnere. Og i arbeidet avdekker vi tematikk og utfordringer som er viktige kilder til ny dramatikk, nye uttrykksformer og debatter.

2) Opprettelsen av Det Multinorske på DNT.

3) Det er også en viss rekruttering av unge med innvandringsbakgrunn til etablerte utdanninger som KHIO.

Jeg tror og håper at institusjonene i Norge i økende grad går inn i arbeidet med kulturelt mangfold på en profesjonell måte. Men jeg savner en tydelighet. Jeg savner institusjonsledere som uttrykker sine kunstneriske ambisjoner. Jeg savner instiusjonsledere som aktivt og over tid oppsøker miljøer, som ser at de er avhengig av å ansette og samarbeide med folk med ulik kompetanse og bakgrunn. Vil vi ha kunst som tar pulsen på samtiden, må tematikk som dette inngå. Jeg savner ledere som sier hvorfor unge som har gått på alternative kunstskoler ikke når opp i auditions. Jeg savner at KHIO setter av ressurser til å utforske nye kunstneriske uttrykk, og som et ledd i dette kvoterer inn unge med innvandringsbakgrunn. Men som du sa i spørsmålet ditt, hadde du problemer med å finne skuespillere til Søstra mi NÅ, og ikke om fire år når det neste kullet er klare for de norske scenene.

Det er da det er viktig at institusjonene inviterer inn de som er autodidakte, de som har en brennende interesse, men ikke hele den grunnleggende kompetansen. Det er her norsk teaterliv burde være villige til å bryte nytt land ved å se at selv om man kanskje ikke besitter metoden til Stanislavskij, betyr ikke det at man ikke har noe verdifullt å komme med, og det betyr ikke at man ikke lærer underveis. Man må kanskje bare sette av litt mer tid.

Det er ikke gitt at alle oppsøker nyhetsblader og programkataloger fra institusjonene for å se hva som kunne være interessant. Norsk teater er nødt til å søke utover sin egen trygge ramme. Det er ikke slik at vi kun trenger dem, de trenger også oss. Jeg tror at hele kulturlivet hadde hatt godt av å utfordre suverenitet og utfordre profesjonsspøkelset. La oss møtes ved kaffetrakteren. Jeg tror ikke det vil gå ut over kunstneriske ambisjoner eller at kunsten vil slutte å stå i sentrum.

Det finnes allerede kunstnere her ute med ambisjoner og kompetanse, selv om den kompetansen kanskje er annerledes enn den norsk teater er vant med. Du finner den i blant annet i amatørgrupper, hvor en av grunnene til at de blir kalt amatører, er at ingen har gitt dem muligheten til å prøve det ut som profesjon. Det beste tipset jeg kan gi norsk teater er å la være å vente på at vi kommer til dere. Prøv å komme til oss. Oppsøk kunstnere, regissører, dramatikere, dramaturger som jakter på nye uttrykk, som evner å få fram de ulike stemmene og som kan tørre å gå inn i debatter og problemstillinger. Som tør å si at man ikke vet, men vil prøve å finne ut. Gå inn i samarbeid med de nordiske landene, som jeg vet baler med de samme problemstillingene og som vi kan høste erfaringer fra. Og hvis det er vanskelig å finne frem er det bare å ringe meg, jeg skal prøve å hjelpe til så godt jeg kan.

Helt til slutt vil jeg anbefale alle som interesserer seg for denne delen av kunstdebatten å lese Morten Kroghs kronikk ”Kulturnasjonens grunnmur” fra Aftenposten 2 november 2012: http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Kulturnasjonens-grunnmur-7034495.html

Morten Kroghs kronikk ble fulgt opp av direktørene Morten Gjelten i Norsk Teater- og Orkesterforening og av Turid Birkeland i Rikskonsertene. Red. anm.

Morten Gjelten: http://www.aftenposten.no/meninger/kommentarer/Kunsten-ma-vare-fri-7039637.html Turid Birkeland: http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/I-takt-med-samtiden-7043037.html

Camara Christina L. Joof sender sitt spørsmål videre til nettopp Morten Krogh, førsteamanuensis ved Teaterhøgskolen, KHIO. Hans svar vil bli publisert i denne spalten mandag om en uke. Joofs spørsmål lyder:

Etter alle dine år innenfor både norsk og internasjonalt teater- og kulturliv har jeg et spørsmål om begrepsbruk. Begrepet ”det multikulturelle”: er det et mantra, en sovepute eller en uendelighet av uttrykk?