Sprikende staffasje

Kanskje jeg er gammeldags, men når jeg ser NRK Fjernsynsteatrets versjon fra 1971 av Ludvig Holbergs (1684-1754) komedie Erasmus Montanus (1731), kan jeg plutselig begynne å le høyt av flere av dialogene og scenene. Selv om langt fra alle morsomhetene har tålt tidens tann like godt, er en av de tidløse kvalitetene ved materialet for min del hvordan jeg kan kjenne meg like mye igjen i en oppesen og selvgod Erasmus Montanus, som i bygdefolket i samfunnet rundt ham og deres uvitenhet og naive tro. Nettopp ved å vise hvordan samtlige av karakterene i skuespillet er latterlige, svake og menneskelige på hver sin måte, etablerer Holberg en spenning og en dobbelthet som gjør Erasmus Montanus underholdende og interessant selv i dag. Kanskje er dette en av grunnene til at Erasmus Montanus sammen med Jeppe paa Bjerget er blant Holbergs mest kjente og hyppigst oppførte komedier. Komedien er ikke bare en bitende satire over både en sneversynt student og like sneversynte bønder, men er vanskelig ikke å lese som en besk kommentar til den strenge sensuren i Danmark.

I den danske regissøren Christian Lollikes versjon på Den Nationale Scene er handlingen i bunn og grunn med unntak av noen overstrykninger, tilpasninger og tekstlige tillegg, på mange måter den samme som i originalens fem akter: Bondesønnen Rasmus Berg kommer hjem til familien etter flere års studier i København. Foreldrene og broren Jacob har slitt og jobbet hardt i hjembygda for å bekoste de dyre studiene til Berg, men når Berg returnerer blir ikke hjemkomsten så idyllisk som forventet. Han ønsker å distansere seg fra bondesamfunnet og dets uvitende innbyggere, og foruten å slenge ut latinske uttrykk i tide og utide og diskutere lærde emner, krever han at alle skal kalle ham Erasmus Montanus. Når han så framsetter sitt syn om at jorden er rund og ikke flat, tar det ikke lang tid før han får hele bondesamfunnet på nakken.

Iøynefallende innpakning I programmet til forestillingen kan publikum lese at Christian Lollikes bearbeiding av Erasmus Montanus opprinnelig hadde premiere på Aarhus Teater i 2017. Oppsetningen som vises på Den Nationale Scene og er en del av årets Festspill, er den samme som premieren i 2017, bare at det nå er de fast ansatte skuespillerne ved Den Nationale Scene som spiller rollene. Det er lett å kjenne seg skeptisk til slikt gjenbruk og undre seg over hvorfor det er nødvendig, men ved første øyekast er det også utvilsomt lett å la seg rive med av det sceniske universet Lollike har skapt – det er noe ellevilt, begeistret og overskuddspreget over konseptet og helheten av virkemidler.

Scenografer og kostymedesignere Ida Grarup og David Gehrt har laget en scenografi som er konstruert som en lagvis perspektivscene der lag på lag med scenevegger går innover mot et punkt bakerst midt på scenen og slik skaper dybde. Scenen består av en lang trapp med en rekke trappetrinn som vender inn mot dette punktet, og alle kulissene er helt flate og laget av papp. På siden av scenen langs er flate pappkulisser i svarthvitt som forestiller trær, trehus, busker og dyr, mens bakerst i midten er en kirke. Ikke bare skaper scenografien en illusjon om at vi befinner oss i en annen tid, men også skuespillerne kostymer og bevegelsesspråk er med på å skape et stilisert univers. De er kledd i gråhvite, barokke 1700-talls kostymer, har hvitmalte ansikter og går sidelengs langs hvert sitt trappetrinn i et langsomt tempo med enkle, mekaniske bevegelser. Gjenstandene de har med seg – enten det er et gevær, en øks, en suppebolle eller et glass – er også helt flate og laget av papp. Et kor som synger norske salmer figurerer også gjennom hele stykket og kjøres gjerne inn på en skinne på et av trappetrinnene mens de stirrer monotont og tomt ut i luften. Det gir et ekstra lag av både komikk og alvor i forestillingen.

Halvmorsomme groviser, liksomsjokk og slapstickhumor Kontrasten til det flate landsbylivet blir stor når Erasmus Montanus i skuespiller Frode Bjorøys skikkelse entrer scenen. Også han er kledd i barokke klær, men i motsetning til alle de andre karakterene som ikke kan gjøre annet enn å stirre stivt framfor seg og kun spiller frontalt mot publikum i 1700-tallsstil, kan Erasmus snu seg 360 grader, vifte med armene foran de andre uten at de enser ham, og han beveger seg dessuten på en lett og livlig måte. Han henvender seg stadig til publikum, og på et punkt ødelegger han scenografien mens han skriker at det bare er papp. Dette grepet understreker på effektivt og morsomt vis rent fysisk hvordan han går mot samfunnets normer og har en mer dynamisk tilnærming til verden – det er bokstavelig talt som om han ramler inn på scenen fra en annen tid.

Lollike pøser på med virkemidler som overdrevne lydeffekter, grov humor og brutal vold i velkjent slapstick-stil. Det er tidvis både morsomt og underholdende, som når Erasmus’ foreldre spiser suppe og gjentar de samme bevegelsene på nytt og på nytt til et soundtrack av høye slurpelyder som strømmer ut i salen, eller når Erasmus gjentatte ganger ikke klarer å si ordet «flat» om jordens form og isteden holder på å kveles. En stor, rød oppblåsbar dinosaur kommer også løpende bak på scenen hver gang Erasmus snakker om at språket er en konstruksjon, og folk banker hverandre støtt og stadig, og spesielt kvinnene blir grundig slått dersom de ikke oppfører seg. Når karakterene juler hverandre opp i frontal spillestil er det rart, men gøy å se på: Mens Jeronimus, Erasmus’ kommende svigerfar slår i løse luften med et gevær, rykker kona hans Magdelone til som om usynlige hender slår henne, før hun når det hele er over blir stående med hodet lent bakover med et lommetørkle foran ansiktet for å stoppe neseblodet. Det spares heller ikke på noe hva gjelder forloveden Lisbeths selvmordstrusler: Hun hyler teatralsk, skyter seg med et gevær og heller teaterblod over kroppen.

Alt dette bidrar til at handlingen og konfliktene forstørres. Imidlertid blir det ofte for platt, og den intenderte sjokkeffekten uteblir. Kanskje er det rett og slett ikke drøyt nok? Det er ikke spesielt morsomt når Nille, Erasmus’ mor, spilt av Marianne Nielsen, plutselig drar frem en protesepupp og ammer Erasmus mens han ligger på fanget hennes. Ei heller at Erasmus’ forlovede simulerer orgasme mens hun snakker om hva hun drømte om natten. Jeg mistenker at det skyldes at regien og dramaturgien svikter litt og at materialet egentlig krever at skuespillerne har en løsere og mer leken tilnærming samtidig som de må beherske det tekniske ved spillestilen helt ut til fingerspissene. Flertallet av scenene krever mye bedre timing for å fungere, og selv om hovedrolleinnehaver Bjorøy og samtlige i ensemblet gjør en iherdig innsats, er det ikke tilstrekkelig til å løfte en helt middels produksjon.

Lettvint modernisering En annen svakhet ved Lollikes versjon av Erasmus Montanus er forsøket på å modernisere og aktualisere handlingen og tematikken: I tillegg til den originalversjonens konflikt om hvorvidt jorden er rund eller flat, vies mye oppmerksomhet i denne oppsetningen til en ekstra konflikt, nemlig hvorvidt Norge er et kristent land med kristne verdier. Erasmus insisterer på at Norge ikke bygger på kristne verdier, fordi «verdigrunnlaget stammer fra opplysningstidens radikale tenkere og ikke fra kristendommen og Bibelen og dessuten kommer kristendommen fra Midtøsten». På denne måten forsøker Lollike å knytte an til vår tid og senere tids debatter om islam og ekstremisme. Likevel fungerer det bare halvveis fordi forestillingen ikke følger opp ved virkelig å gå inn i problematikken på en kompleks og sammensatt måte.

Lollike forsøker riktignok å løfte oppsetningen ved å lage et brudd med en sluttscene der bøndene plutselig kommer marsjerende inn som et buekorps utkledd i korpsuniform med hvite skjørt og støvletter, samt jakke med norskt flagg. De bærer høygafler og har hvert sitt slør med hvite, lange tråder hengende foran ansiktet slik at de i realiteten er ansiktsløse og anonymiserte. De insisterer på at det er krig og ledsages av en kortvokst tamburmajor som får dem til å samle seg rundt Erasmus. Erasmus tvinges til å kles naken, får en tomat i munnen og stilles opp foran publikum mens tamburmajoren oppfordrer rad for rad av publikummere foran i salen om å kaste tomatene de har fått utdelt på ham. Selv om de anonymiserte skikkelsene gir et uhyggelig alvor som bryter med resten av oppsetningen, er det som om publikumsinvolveringen likevel tar brodden fra mye av scenen – vi får ikke kjenne på alvoret eller ubehaget lenge nok til at noe egentlig settes i spill. Jeg blir sittende å tenke: Er dette alt?

Forestillingen spriker i flere retninger og blir aldri skikkelig morsom eller alvorlig nok. Snarere får flere av virkemidlene et staffasjeaktig preg. Det er som om regissøren kaster ut en rekke påfunn, men unngår å utforske tematikken videre. Resultatet er at jeg kjenner meg litt snytt fordi verken regissøren eller Festspillene har gjort større anstrengelser enn å sette opp forestillingen på nytt i Norge. Det er utvilsomt arbeidsbesparende med enkle løsninger etter over et år med pandemi, men hvis det er noe publikum virkelig trenger nå så er det teatre og festivaler som satser litt ekstra selv om det er tungt.