Pøbel i pels. Riksscenen 2015. Foto: Gitte Johannessen

Sprikende sjangermix

KRITIKK: En ambisiøs, men ujevn forestilling med moderne julefeiring som bakteppe, skriver Mariken Lauvstad om Riksscenens nyskrevne førjulssatsning Pøbel i pels.

Riksscenen har store ambisjoner for sin nye produksjon Pøbel i Pels, en produksjon de ønsker skal bli en del av hovedstadens faste repertoar av familieforestillinger som hører julen til. Pøbel i Pels er skrevet av dramatiker Jesper Halle. Historien kretser rundt gutten Thomas som feirer jul alene hos mammaen sin og ønsker seg veldig en hund til jul. I skuffelsen over å ikke få det, stikker han av og ut i et vintermørkt julenatts-Oslo for å dra til pappaen sin og feire julekvelden der i stedet. På veien møter han ei fryktløs bakgårskatte og ei dum og sinna bikkje, og det er duket for spenning, farer og nye vennskap.

Riksscenen i Oslo er først og fremst en scene for formidling og produksjon av folkemusikk og folkedans. Med Pøbel i Pels gjøres et forsøk på å bake norsk tradisjonskultur sammen med moderne uttrykk som rap og breakdance i en moderne og nyskrevet julefortelling.

Forestillingen starter med at lyset i salen senkes og store snøfnugg daler nedover sceneteppet mens musikken går i gang. Animasjonen zoomer inn på hus og gater i et tegnet Oslo, og når teppet åpner seg, kommer en minimalistisk scenografi til syne. Store, firkantede isoporblokker får ulike funksjoner i løpet av forestillingen. På bakveggen henger et hvitt lerret der ulike lokaliteter i Oslo etterhvert opptrer i animert form; stuen til Thomas' mamma, hustak, t-banestasjoner og Frognerparken – blant annet. 

Mange påfunn
Pøbler i pels gaper over mye. Den har mange små sidespor i den dramatiske hovedfortellingen og et stort antall ulike sjangre og kunstuttrykk på scenen. Her er rap og viser, breakdansende rotter og et syngende stjernekor bestående av barn fra Steinerskolen. Blant karakterene finner vi en skummel kattekonge og en hissig husnisse på sparkesykkel. En rød tråd gjennom det hele er felespilleren; han fungerer som forteller og «lim» mellom scenene. Håndverksmessig er det musikk og koreografi som trekker forestillingen opp. Låtskriverne Odd Nordstoga og Georg Buljo har komponert et knippe iørefallende låter. Koreografien av barna som medvirker, har SUBSDANS stått for. Her finner vi en vakker skøytescene og en virkelig magisk sekvens hvor barna spiller statuer i Frognerparken med den animerte parken i bakgrunnen.

Fine enkeltprestasjoner
Det er flere gode prestasjoner i ensemblet. Marit Synnøve Berg gjør en flott rolle som moren til Thomas med både varm humor og såre undertoner.  Katta (Silje Onstad Hålien) og Boromir/ Kattekongen/ Nissen (Leif Arild Sanden) tar'n helt ut, både fysisk og innlevelsesmessig. De får fram dyrenes særtrekk i spillet sitt på en måte som skaper mange komiske situsjoner og begeistring hos store og små i publikum. Men kombinasjonen av profesjonelle og amatører på scenen er ikke helt enkel. For selv om barna gjør seg flott både som sangere og dansere, skorter det litt på det sceniske nærværet deres. Et spørsmål om instruksjon, tenker jeg.  

Over stokk og stein
Forestillingen finner nemlig ikke helt sin form. På sitt beste sitter scenene som et skudd, på sitt verste nærmer de seg det amatørmessige. Både sjangersammensmeltningen, blandingen av amatører og profesjonelle og fortellingens dramaturgi, gir en samlet opplevelse av manglende retning. Alle sidesporene til hovedfortellingen gjør at fortellingen oppleves humpete og ufokusert. Scenene med nissen på sparkesykkel, Kattekongen og små sekvenser hvor hunden blir ertet og lurt til å følge ulike kommandoer, fungerer fint enkeltvis, men satt sammen til en helhet gjør de noe med forestillingens framdrift. Spesielt mot slutten er dramaturgien svak. En lang animert forfølgelsesscene hvor katta havner under vann, virker merkelig malplassert og er bare én av sekvensene som kunne vært kuttet. Forestillingen mangler rett og slett en klar konseptuell og estetisk ramme. 

Sjarmerende
Historien om Thomas er en moderne julefortelling med sterke kvaliteter og faktisk også en vakker kjærlighetserklæring til Oslo by, selv om det siste kanskje ikke har vært intensjonen.  Og alt i alt framstår Pøbel i Pels som en historie med potensiale. Som familieforestilling i folkedrakt har den en særegen signatur. Hvis den strammes opp, kan Riksscenen ha nådd sitt mål om å lage en ny juletradisjon for familier i hovedstaden. Jeg håper derfor at Pøbel i Pels kommer sterkere tilbake neste år.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER