Foto: David Sitkin Røsler/Oslo-Filharmonien

Sprikende sesongåpning

Flat klaverkonsert, flertydig bestillingsverk og monumental russisk orientalisme: Oslo-Filharmoniens sesongåpning spriker i mange retninger, men inneholder noen virkningsfulle kontraster.

I motsetning til de to foregående årene har Oslo-Filharmoniens sesongåpning i år ingen (synlig) rød tråd eller overordnet tema, som fjorårets helrussiske program i forbindelse med hundreårsjubiléet for den russiske revolusjonen, eller Beethoven-maratonen i 2016, der alle ni symfoniene ble spilt i løpet av elleve dager. Isteden får vi både Beethoven og en russer, Rimskij-Korsakov, i tillegg til ny musikk av norske Herman Vogt.

Unyansert klaverkonsert
Konserten åpner med Beethovens femte og siste klaverkonsert, som med sine symfoniske dimensjoner i sin tid flyttet grensene for sjangeren. Solisten er den svært anerkjente britiske pianisten Stephen Hough. Han har spilt denne klaverkonserten ved flere anledninger, blant annet med New York Philharmonics, men i kveld får vi dessverre ikke høre ham fra hans beste side. Han spiller intenst og slagferdig, men samtidig er det stadig litt unyansert og uvørent. Kanskje må Konserthusets vanskelige akustikk ta noe av skylden. Tonene fra flygelet er til tider mer grøtete enn jeg tror en pianist på toppnivå er i stand til å forårsake, og Hough ser ut til å måtte legge hele kroppsvekten inn i anslagene for å få lyden over scenekanten. Jeg kan ikke skjønne annet enn at det minimerer muligheten for finesse og fintfølelse.

Nyansene uteblir også i orkesteret under sjefsdirigent Vasily Petrenkos ledelse. Jeg opplever fremføringen som usedvanlig flat og monoton, og av den “kjølige elegansen” jeg tidligere har tillagt Petrenko, står her kun det kjølige tilbake. Det er som om musikken bare effektueres, ikke fortolkes og formidles. Den tilnærmingen må selvsagt også kunne sies å være en fortolkning, men jeg synes det er vanskelig å få tak i hva den vil med Beethoven, og hva den vil si meg.

Tvetydig lovprisning og håndfast eksotisme
Etter pause kommer kontrastenes avdeling. Først urfremføringen av Herman Vogts Solsangen, bestilt av Oslo-Filharmonien. Verket er inspirert av Frans av Assisis kjente lovprisning av skaperverket, og ifølge programmet er Vogt opptatt av tekstens dualitet mellom liv og død. Den har han uttrykt ved å la dissonerende og konsonerende harmonier blandes sammen til tidvis nesten meditative, tidvis murrende urolige klanger, som stiger og synker i dynamiske buer. Igjen og igjen bygges spenningen gradvis opp, men forløses aldri helt. Isteden trekker den seg tilbake like gradvis som den kom. Instrumenteringen er elegant utført, og veksler mellom gjennomsiktige solistiske partier og sekvenser der orkesterets mange klangfarger flettes sammen til en flertydig, summende vev. Den underliggende tvetydigheten er på mange måter virkningsfull, men har også sin begrensing. Det er som om musikken aldri tar stilling til noe. Vakkert er det, men også en smule vagt.

I alle tilfelle dannes en effektfull kontrast til Nikolaj Rimskij-Korsakovs svært håndgripelige symfoniske dikt Sheherazade fra 1888. Sheherazade er som kjent fortellerstemmen i 1001 natt. Ifølge legenden meldte hun seg frivillig som nattlig selskap for kong Shahryar, som etter at kona var utro bestemte seg for å ta en ny jomfru til seg hver natt for så å halshugge henne om morgenen, og på den måten forhindre at noe lignende skjedde igjen. Ved å fortelle første halvdel av et spennende eventyr hver natt holdt hun seg i live dag etter dag, og sparte dermed en uant mengde kvinneliv. Etter 1001 netter var kongen blitt forelsket i henne, og bestemte seg for å la henne beholde hodet og gifte seg med henne. (Grei fyr når det kom til stykket, altså.)

Selv om musikken tar utgangspunkt i temaer og stemninger fra disse eventyrene, er de ikke ment som direkte gjengivelser. De innsmigrende, iørefallende melodilinjene og det maleriske tonespråket kommuniserer likevel tydelig nok. Verket er storslagent anlagt, imponerende stramt orkestrert, og gripende på sitt vis, men det er som jeg hører den gjennom en historisk skillevegg. For som Thomas Erma Møller skriver i programmet, er ikke “1800-tallets orientalisme […] siste skrik”. Han mener likevel at “musikken [legger] alt til rette for å drømme seg bort på et flyvende teppe og bli med inn i eventyrenes tidløse og universelle verden”, men der faller jeg litt av. Konger som dreper en kvinne om dagen er heldigvis hverken universelt eller tidløst. Tidløs er heller ikke denne musikken, men snarere helt historisk og kulturelt spesifikk, og det er ikke magiske tepper som kommer flygende til meg mens jeg lytter, det er det forgangne tsarrikets irrganger, Gogols galgenhumoristiske St. Petersburg-noveller, og Raskolnikovs bakgater og lugubre kneiper – den verdenen denne musikken ble til i. Det er i grunnen minst like fascinerende.

Konsertmester Elise Båtnes spiller den kjente fiolinsoloen med inderlighet og raffinement, og Petrenkos “effektuering” kommer utvilsomt mer til sin rett i denne musikken. Det kjølige har igjen et snev av eleganse, men jeg synes hverken Petrenko eller orkesteret som helhet virker like finslipt og skjerpet som de er på sitt beste.

På vei ut av salen er jeg betenkt, for ikke å si tankefull. Hva er det som får musikk til å virke eller ikke virke? Hvordan er det mulig å få Beethovens gjennomarbeidede meningsmettede komposisjon til å høres ut som en oppvarmingsøvelse? Hvordan skal vi forholde oss til 1800-tallets eksotisme i dag? Hvorfor oppleves noen tilsynelatende arbitrærere sammenstillinger av klanger umiddelbart som meningsfylte, mens andre ikke? Jeg synes kanskje programmet kunne hatt en tydeligere sammenheng. Og lytteopplevelsen kunne utvilsomt vært bedre. Men å gå ut ganske forvirret og full av tanker, det er heller ingen dårlig ting.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER