- Spreng barne- og ungdomsbobla!

Det skjer ting innen feltet scenekunst for barn og unge i Oslo denne høsten:

* I begynnelsen av september fikk Norsk scenekunstbruk, av Oslo kommune, 100.000 kroner til arbeid med prosjektet Kloden, et mulig kommende scenehus med barn og unge som kjernepublikum.

* I den nye byregjeringens tiltredelseserklæring, som ble lagt fram 23 oktober, utgjør bedring av ”barneteatertilbudet” et eget punkt i kulturpolitikken.

* For to uker siden ble det kjent at det nystartete Tigerstadsteatret nå har inngått et samarbeid med Oslo Nye Teater om en egen satsing på teater for barn og unge. Denne gruppen består av dramatiker Toril Solvang, produsent Wenche Viktorsdatter Paulsen og regissør Hilde Brinchmann, alle med bakgrunn fra Dramatiska Institutet i Stockholm.

– Vi ønsker alt dette hjertelig velkommen, sier Ådne Sekkelsten i Scenekunstbruket, den største aktøren i det landsdekkende nettverket for scenekunst for barn og unge blant annet gjennom Den kulturelle skolesekken. –Vi har tatt kontakt med Tigerstadsteatret og skal ha et møte med dem i nær framtid. Vi har lenge jobbet opp mot politikerne i Oslo kommune, ikke minst Arbeiderpartiet før valget, så det gleder oss selvfølgelig at den nye byregjeringen flagger dette såpass kraftig som de gjør.

Ådne Sekkelsten. Foto: Scenekunstbruket

Kollektiv bevissthet Tigerstadsteatret var på beddingen før Kloden-prosjektet ble kjent i offentligheten. – Det er jo ofte sånn det skjer, at det plutselig kommer bevegelse i en kollektiv bevissthet. Først og fremst springer begge initiativene ut av et reelt behov i Oslo, som nå flere aktører ser og tar på alvor, sa Hilde Brinchmann til Periskop nylig.

Sekkelsten ser heller ikke dette intitiativet som noen konkurrent. – Tigerstadsteatret er mer en produksjonsenhet enn et programmerende sted, slik vi vil at Kloden skal være.

I høst har Scenekunstbruket vært og besøkt det som de nå åpent erklærer som sitt forbilde: Teaterhuset Dschungel i Wien.

Dschungel, fasade. Foto: Dschungel Wien

– Stedet er akkurat slik jeg tenker meg Kloden. Det springer ut av den samme situasjonen vi har vært i i mange år her i Oslo. Det er et programmerende sted med en kunstnerisk ledelse med en klar profil. Det gjelder å sprenge barne-og ungdomsbobla, og det har Dschungel gjort. De flagger tydelig hva som er profilen, jobber aktivt utad og innad med miljøet og må ikke begrunne og balansere virksomheten med voksenforestillinger på kvelden. De jobber internasjonalt og med rekruttering av nye publikumsgrupper og forholder seg blant annet aktivt til flyktningsituasjonen. En modig og nødvendig virksomhet, ikke minst med tanke på Østerrikes historie.

Forestillingen Spiegelspiele på Teaterhuset Dschungel i Wien. Foto: Ani Antonova

40 dager Med denne inspirasjonen i ryggen skal Scenekunstbruket snart arrangere en workshop som de har gitt den bibelske tittelen ”40 dager på Kloden”. –Der skal vi rett og slett forestille oss hvordan 40 dager på et sånt sted kan se ut. Vi skal med dette forsøke å trekke mulighetene fram i lyset, jobbe både med organisasjonsmodeller, nettverk og mulig programmering.

Sekkelsten understreker imidlertid at det ikke er Scenekunstbruket som skal drive dette stedet. – Vi har nettverket og ressursene og skal bare være tilretteleggere.

Men må dette nødvendigvis være ett definert sted?

– Dette har vi selvfølgelig ingen definitiv konklusjon på ennå. All erfaring viser at det kan ta 40 år til før vi kommer så langt. Jeg vil likevel understreke at hvis vi virkelig skal satse, være tydelige og profesjonelle, så er det lurt å ha dette konkrete stedet som et mål. Det handler jo om å skape betingelser for en kontinuerlig drift, med alt det innebærer. Jeg liker dårlig de overskriftene som har vært om at vi vil lage ”en barneteaterscene”. Det kan jo alle lage. Det vi snakker om her er å lage et skapende miljø for kunstnere og et møtepunkt mellom barn, unge og kunstnere, sier Sekkelsten.

En ensom ting – Å holde på med barneteater kan være en ensom ting. Barneteaterkunstnere innen Den kulturelle skolesekken reiser rundt fra skole til skole, har liten faglig utveksling med andre kunstnere og teoretikere og får sjelden anmeldelser. Scenekunstnere som arbeider med barn trenger også et aktivt og faglig utfordrende miljø, sier Anne Mali Sæther som mener at Kloden kan bli et sånt sted.

Anne Mali Sæther. Foto: Chris Erichsen

Hun er en veteran innen teater for barn. Ved siden av sitt virke som skuespiller, regissør og dramatiker har hun vært en sentral kulturpolitisk aktivist og lobbyist. I 2006 var hun engasjert av Kulturrådet som prosjektleder for et forprosjekt om scenekunst for barn. I handlingsplanen som hun leverte i desember 2007 la hun vekt på viktigheten av at det finnes et kunstfaglig nettverk og at ”Det vil komme både barn i Oslo og det scenekunstfaglige miljøet til gode om det ble opprettet en fast scene med nyskapende scenekunst for barn i Oslo.”

Og dermed bega hun seg ut i verden på egen hånd for å realisere prosjektet, som hun kalte FriZebra, i forlengelsen av Kulturrådsprosjektet ZeBraScenekunst. I flere år hadde hun en lang stripe av møter med scenekunstnere, teatersjefer og politikere, hun dro på befaringer til flere mulige steder og hun skrev et stort antall søknader. – Jeg følte at jeg kom ganske nær å få til noe, der jeg løp omkring fra sted til sted med min røde veske. Jeg var veldig engasjert, men særlig strategisk lur var jeg vel ikke. Det som er fint med Kloden, er at det er forankret i et miljø og en fast organisasjon som står nærmere makten og økonomien, sier hun og føyer til at det bare er å ta kontakt hvis de vil ha innspill og dokumentasjon fra det arbeidet hun selv har gjort.

Tiden er moden – Jeg er oppmerksom på det store arbeidet som Anne Mali Sæther har gjort, sier Sekkelsten. – Jeg må innrømme at den gangen var nok heller ikke jeg så veldig støttende for hennes prosjekt. Å bygge opp Den kulturelle skolesekken kjentes viktigere. Men nå er DKS og nettverket på plass. Det er blitt forsket mer, både kunstnerisk og teoretisk. Hundrevis av produksjoner er blitt lagd og vist. Vi har et helt annet erfaringsgrunnlag nå enn for ti år siden, så nå er kanskje tiden moden for å ta et steg videre.

Møtepunkter – For meg personlig er det ikke viktig å ha en fast ramme, men møtepunkter blir aldri feil, sier Claire de Wangen. Hun arbeider med stedsspesifikke iscenesettelser og forsker på stedet, både som idé og som konkret ramme. Hun har satt opp forestillinger i gamle fabrikklokaler, i parker og oppe i trær.

Claire de Wangen: Osperheimkomplekset.

– Jeg prøver jo å tilføre teatret nye tankeganger om mulige steder å framføre forestillinger på. Men jeg har barn selv og merker at det er vanskelig, om du ikke følger veldig aktivt med, å få med seg hva som skjer utenfor institusjonene. Veldig mye styres jo inn mot skolene nå. Jeg får mange spørsmål om jeg kunne tenke meg å produsere noe med tanke på skolesekken, men når alt skal passe inn i en gymsal, blir ikke det veldig aktuelt for meg. Et teaterhus for barn og unge kunne synliggjort feltet på en helt annen måte enn i dag og jeg tror absolutt jeg selv kunne hatt nytte av et sånt sted, både med tanke på faglig utveksling og å finne nye samarbeidspartnere, sier Claire de Wangen.

Nye Deichmanske – Jeg er i utgangspunktet skeptisk til å etablere nye scener i hovedstaden, og jeg mener at barneteater er noe alle offentlige teatre bør ta på alvor. Ja, det bør være et must for teatre med offentlig støtte å ikke kun ha tilbud i desember. Hvorfor stilles det ikke strengere krav her?

Det er professor i kultur og ledelse ved BI, Anne-Britt Gran, som spør. – Barna, som i dag er heldigitalisert, kan bli et vanskelig publikum å rekruttere på et senere tidspunkt. Det bør til enhver tid være mulig for barn å se et teaterstykke i Oslo. Slik er det dessverre ikke, sier hun.

Anne-Britt Gran. Foto fra bi.no

Våren 2013, dagen etter at kulturbyråd Hallstein Bjercke fikk flertall i Oslo bystyre for planene om å gjøre Oslo Nye til prosjektteater, skrev hun et innlegg her på scenekunst hvor hun tok til orde for at teatret heller burde gjøres om til et fast barne- og ungdomsteater. Slik gikk det ikke. Hun er imidlertid positiv til det som nå skjer.

– At det nå skjer flere initiativ på en gang er gledelig, det er plass til mer enn en aktør her. Det bygges mange nye kulturbygg om dagen, og man kan for eksempel tenke seg nye Deichmanske som et av flere steder som Kloden kunne bruke. Det er nok scener og arenaer i byen å spille på, sier Anne-Britt Gran.

Artikkelen er laget med midler fra prosjektet Periskop, som handler om å utvikle og styrke kritikk av kunst for barn og unge. Scenekunst, Kunstkritikk, Barnebokkritikk og Ballade er eiere av prosjektet og nettsiden Periskop.no, som har finansiering fra Norsk kulturråd.