Spørsmål uten svar

For å si det med teatersjef Trond Birkedal: det er tolv år siden første gang jeg var i fengsel – på besøk. Det var et møte med en institusjon som stiller spørsmål uten svar: finnes det noe sånt som en rettferdig dom? Og hvem er egentlig våre dommere?

Et brettspill Tore Vagn Lid introduserer oss til fengselskulissen som fugler, ovenfra og ned, fra et perspektiv som tilsier at dette ikke angår oss, dette dreier seg om noen andre. Fengselet er gjengitt som et brettspill plassert i en inngjerdet luftegård, liksom innbydende til å hoppe paradis i – om man er beredt på de fatale konsekvensene. «Rykk tilbake til start», for eksempel. Fengselet er omgitt av stativer med finlandshetter, anonym hvitmalt scenografi, skjermer. Det visuelle språket er gjenkjennelig og merkelig trygt, til tross for de uhyggelige maskene som omgir oss.

Lydlig klasseskille Spillerne – man unnlater å skille mellom skuespiller og musiker – reiser seg fra publikum én etter én og beveger seg opp på aktørplass. Man får en følelse av at man like gjerne kunne stått på scenen selv. Bak oss og rundt oss lar de strengeinstrumenter fylle rommet med komplekst arrangerte toner som skaper en absurd kontrast til den kliniske virkeligheten vi står ovenfor. Tore Vagn Lid er kjent for å gjøre bruk av dette krysningsrommet mellom musikalsk og scenisk uttrykk: klassiske etyder møter vitnesbyrd fra domfelte forbrytere. Det oppstår nærmest et lydlig klasseskille, samtidig gjør den musikalske dramaturgien det mulig å la tankene velge sine egne veier.

Autentiske stemmer Det blir umiddelbart gjort klart at Straff – sørgespel dreier seg om spill på flere plan. Selv om deltakerne tiltales med sine virkelige navn er reglene strenge. Man triller terningen, venter på tur: målet med spillet er ikke annet enn å komme seg ut av det. Vi introduseres til en rekke av brikkene i typegalleriet, hver representert av en finlandshette: Misbrukerinna, Forbrytarnaturen, Mordaren, Valdsmannen, Afrika. En av spillerne ser publikum i øynene, bruker lang tid på å besvare blikk som ikke viker. Spillerne veksler på å kroppsliggjøre brikkene kombinert med stemmer over høyttaleranlegget. Slepende stemmer vitner om hardt levde liv. Autentisitetsspørsmålet blir et annet – vi vet at stemmene tilhører seks innsatte i Bergen fengsel, samtidig gir de liv til fiktive sceniske karakterer. Man får likevel følelsen av at de er der på scenen eller i rommet sammen med oss, selv om det er en umulighet. Man hører beskrivelser av cellene, timer, uker og måneder på isolat. Vi sitter på harde benker, men kan i teorien gå når vi vil.

Determinisme Vi befinner oss dypt i Vagn Lids problemunivers – determinisme, å være født med et allerede uttalt mål. Det er lett å se parallellene til hverdagen rundt oss: i avisene leser man om purunge gjerningsmenn som allerede er kjenninger av politiet, «foreldrene har vært her mange ganger før». Hvor tilfeldig er spillet egentlig?

Ut i lyset Gjennom forestillingen blir publikum stadig minnet på ansvaret man har for å gjøre bruk av sin kritiske refleksjonsevne. Det stilles spørsmål, men gis ingen svar. Om forestillingen hadde budt på en fasit hadde den selv tatt på seg dommerkappen. Løsningen ligger derimot i selve diskusjonen, i å bringe grumsete, ubehagelige samfunnsspørsmål opp til overflaten og ut i lyset. Og det er nettopp det Tore Vagn Lid gjør; i Straff – sørgespel i finslepent format.

Fortsetter han på denne måten, er det mulig at han er i ferd med å gjøre seg selv obligatorisk.

Karoline Skuseth er teaterviter og kurator for faglig program på BIT Teatergarasjen.