dv82 Foto: Foto: Matt Nettheim

Spør, men stopper svar

”Can we talk about this?” spør DV8 i sin siste forestilling, men svarer negativt ved å snakke uavbrutt i 80 min. Utøverprestasjoner i dans og tale er det eneste imponerende med den sceniske islamkritikken.

(Brum, brum, brum)….noe dritt!, roper en storvokst, ung mann. Han hytter mot utøverne på hovedscenen før han raser ut av Dansens Hus der DV8 Physical Theaters siste forestilling “Can we talk about this?” er godt igang.

Fabrikkert motstand
Forestillingsvertinnene følger ham ikke ut, slik som de alltid pleier når tilskuere går. Det må være fordi publikumsprotesten er plantet av regissøren Lloyd Newson som også er grunnleggeren av legendariske DV8 fra England. Opprøret er dessverre verken troverdig eller sannsynlig i norsk scenisk sammenheng. Regigrepet styrker ikke forestillingen, tvert imot undergraver den fabrikkerte motstanden forestillingens påvirkningskraft.

Før forestillingen befinner Newson og tre andre debattanter seg på Dansens Hus lille scene i anledning Dilemma, en serie debatter med hensikt på å sette samtidsdans i en samfunnskontekst. Men Newson diskuterer heller lite med sine motdebattanter. Han henvender seg til publikum hver gang han får eller tar ordet fra moderator Martine Aurdal. Han hamrer inn sine statistiske fakta om undertrykkende følger av islam.

Dans med tale
Newson blir i debatten kritisert av informasjonssekretær og skribent Inayat Bunglawala i Muslim Council of Britain. Bunglawala synes ikke forestillingens budskap er nyansert nok, ei heller åpent for diskusjon. Det er det lett å være enig med inderen fra London i. Newsons forsvartale virker mistenkelig og malplassert i en debatt om en forstilling der samtalen står i sentrum.

I det dokumentariske danseteatret “Can we talk about this?” får Newson sine 10 eminente utøvere til å danse fram det samme budskapet, mens de snakker uanstrengt under heftig fysisk utfoldelse. Teksten bygger på over 40 intervjuer og debattinnlegg med og av skribenter, forfattere, politikere og andre samfunnsdebattanter som utøverne gir stemme til.

Subliminal beskjed
Forestillingen bruker sterke virkemidler for å kommunisere konsekvensen av at vi visstnok ikke snakker om det som utøverne forteller om: Bokbrenningen av Salman Rushdies ”Sataniske vers”, drapet på filmregissør Theo Van Gogh, uroen rundt Muhammed-karikaturene osv. Forestillingen slår fast hvordan disse og liknende hendelser har påvirket politikk, pressefrihet og kunstnerisk sensur fra 1985 og fram til i dag.

Scenegulvet er belagt med mønstret parkett egnet for borgerskapets selskapsdans. Bakveggen med en brun tavle beveger seg så sakte framover at det ikke kan ses. Det gjør dansegulvet og handlingsrommet stadig mindre. Dørene i sideveggene, rømningsveiene, blir stadig færre ettersom fortellingen om islamisme skrider kronologisk fram. Klaustrofobien sniker seg umerkelig på, paranoiaen likeså. Følelsen som sitter igjen til slutt er først og fremst nummenheten som følger av det å bli snakket til og ikke med.

Faller for eget grep
”Can we talk about this?” er ikke så mye en oppfordring til å snakke sammen som å høre på en ubrutt strøm av inhumane handlinger som er utført i islams navn de siste 22 år. Svakheten ved forestillingens islamkritikk er at sammenhengen mellom brutalitet og religion ikke problematiseres, men tas for gitt. Budskapet til islamister som kommer til orde i forestillingen, blir umerkelig latterliggjort ved bruk av lydklipp og volum.

Newson stiller ikke spørsmål med sin ”Can we talk about this?”, men insisterer på å snakke fra sitt ståsted uten avbrytelser. Som kunstner er han selvsagt i sin fulle rett til å formidle sitt syn på islam. Da bør han også være åpen for andre synspunkter, noe han sådde tvil om under Dilemmadebatten. Faren med den monologiske islamkritikken som Newsons framsetter i forstillingen er at den på samme måte som den fascismen han kritiserer, ikke er åpen for dialog. Den er absolutt.

Norge snakker om det
Hvem ”vi” er som så sterkt oppfordres til å snakke sammen, forblir uklart. Den aggressive henvendelsen fra Newson virker anklagende. Den undervurderer muligens et norsk publikum skal vi tro religionshistoriker Anne Sofie Roald. I Dilemmadebatten hevdet hun at samtaleklimaet er annerledes i Sverige og Storbritannia enn i Norge. Hun mener at det snakkes i Norge, uten at hun spesifiserte hva det snakkes om her til lands som utgjør forskjellen.

Dansens Hus programmering av “Can we talk about this?” fungerer som et forsøk på å smykke seg som samfunnspolitisk aktuelle. De treffer på et godt tidspunkt i Norgeshistorien. Problemet er at forstillingen ikke tilfører noe nytt til debatten om islamisme, men fortsetter å polarisere den. Det Nasjonal scene for samtidsdans skal ha, er at de har fått DV8 til Oslo for første gang siden 1990. Det holder i lange baner.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER