Spektakulær familieforestilling

Da to femåringer og jeg gikk mot Black Box teater for å se Big Bears Cry Too, sa den ene femåringen at han syntes det var litt synd at det ikke var en film vi skulle se. Da forestillingen var slutt, ville han ikke dra hjem. Denne forestillingens klare performative kommunikasjonen uten tydelig narrativitet, men med spektakulære virkemidler, hadde vist hva teatret kan bidra med.

Visualitet På Black Box teaters Store Scene er det bygget opp en liten scene midt på det store scenegulvet, og i taket over henger det masse rart, blant annet det som ser ut som biter av en stor bamse og andre ting vi ikke forstår hva er. Forestillingen begynner med at en mannlig aktør går rundt på scenen og trikser med bordtennisball og –racket. Han er den eneste aktøren i forestillingen, har anonyme klær, og beveger seg rundt og oppå den opphøyde scenen i samspill med alle tingene. Han styrer tilsynelatende mye av teknikken selv på et lite miksebord foran på gulvet, og han tilrettelegger tingenes plassering ettersom hva som er neste punkt på programmet. Det gir forestillingen en klar dramaturgisk utvikling, og denne dramaturgien blir i stor grad knyttet til alle objektene som er plassert på forskjellige steder i scenerommet og forventningene om at de snart skal tas i bruk.

Så begynner ting å skje. En stor bamse fylles med luft helt til magen på den sprekker. Etterpå fylles hodet opp, og det sprekker ved at aktøren stikker en nål i det. Det er høylytt, nærmest eksplosivt, og setter også tonen i uttrykket. For selv om det er litt skummelt, er det ikke skremmende. Det er etablert en trygghet i rommet, som selv relativt lange partier med mørke ikke bryter ned.

Bitene av bamse faller ned fra taket, og aktøren kaster dem ut til publikum. Med en luftpistol skyter han på et stort gebiss som står ved siden av scenen så en tann faller ut. Det strømmer luft ut av et hull i gulvet som får ting til å fly, blant annet store baller som ser ut som øyne. Øyeballene brukes også til å lage figurer som ligner romvesener eller andre fantasidyr. Noe stort og hvitt laget av tøy henger ned fra taket mens luftstrømmen blåser det rundt, og dette gir et storslått visuelt uttrykk. Mengder av pingpongballer faller ned fra taket og mange blir kastet ut i publikum.

Deretter stiller mannen seg midt på den oppbygde scenen og blir plutselig dekket av en stråle med røyk som med sterk kraft kommer ned fra taket. Samtidig blir scenegulvet dekket med hvitt vann, og det begynner å dryppe vann i blått og rødt fra taket. Med vannpistoler, som jeg etterpå fikk forklart at det var olje i, skyter han i det fargede vannet på en måte som skaper fine mønstre.

Storslått og overraskende Det er alle de storslåtte og overraskende visuelle elementene som er denne forestillingens store styrke. Lyset slås av og vi sitter en stund i det mørklagte rommet, plutselige lyder vekker oss til liv, og det som skjer på scenen holder oppmerksomheten vår gjennomgående. Både voksne og barn sitter forventningsfulle ytterst på stolene sine. Den mannlige aktøren er tilbakeholden i kommunikasjonen, ansiktsuttrykket endrer seg lite, og det gir anledning til å la effektene tale for seg selv. Når det fokuseres på en effektenes dramaturgi der spenningskurvene er knyttet til hvilke effekter vi vil få servert neste gang, ikke til et narrativ, gis publikum en deltakende rolle.

Som barneteater oppfyller forestillingen dermed en viktig funksjon fordi den overlater så mye til barnas egen fantasi og drar dem effektivt inn i kommunikasjonen. I en verden av underholdning som er så overmettet med klare narrative handlingslinjer er den spektakulære og utfordrende visualiteten en behagelig kontrast som gir barna en annen inngang til det de blir servert. Verdien av å være sammen i et rom på rommets premisser i en kommunikativ samhandling fremstår som enda mer verdifull i møte med en barnekultur som svømmer over av uttrykk som nesten alle er modellert over samme lest.

Innimellom var lyden for høy, og balanserte farlig nær å være avskrekkende. 5-åringene holdt seg for ørene, og selv om jeg tror det store inntrykket av ulike elementer først og fremst var spennende, gjorde særlig den høye lyden at jeg tenkte at forestillingen ikke helt hadde bestemt seg for målgruppe. Det gjør også at jeg må erkjenne at denne forestillingen nok ikke egentlig er laget med småbarn i tankene. Barna jeg hadde med meg var også under den anbefalte aldersgrensen på seks år som teatret hadde satt, men generelt sett var det mange elementer som virket som om de primært var ment for voksne selv om de fungerte i møte med familiepublikummet. Barna fikk en opplevelse de vil ta med seg, og jeg tenker at Big Bears Cry Too viser hvor spennende det kan være å utforske et formspråk som dette i møte med yngre publikummere, men at det er mulig å gjøre det i enda større grad på deres premisser.