S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Julie Rongved Amundsen – 22. oktober 2018

Sosialsurrealisme

Foto: Noah Alveberg. Scenografi og kostymer: Katrin Bombe. Lysdesign: Torkel Skjærven


Publisert
22. oktober 2018
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Teater

Tusen takk teater

urpremiere 19. oktober 2018 på Det Norske Teatret

av Marco Reinertsen, oversatt til nynorsk av Gunhild Øyehaug

Regissør: Angelina Stojčevska Scenograf og kostymedesignar: Katrin Bombe Komponist: Alf Lund Godbolt Lysdesignar: Torkel Skjærven Lyddesign: Angelina Stojčevska og Alf Lund Godbolt Dramaturg: Matilde Holdhus

Med: Kjersti Dalseide, Christian Ruud Kallum, Renate Reinsve, Eivin Nilsen Salthe, Oddgeir Thune


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/sosialsurrealisme/
Facebook

Tusen takk teater er et performativt litterært prosjekt som til tider er morsomt, men som aldri bryter ut av de altfor strenge rammene det har lagt på seg selv.

Det hender jeg blir lei av å gå på teater. Det må være greit innimellom, tenker jeg, å føle det sånn når man er på jobb når man går på teater. Allikevel er det lite som er så behagelig som å synke tilbake i setet sitt, kjenne på forventningene, bli kommunisert med og til, og i mørket gi seg hen til analysen. Det er derfor jeg har store forventninger til tittelen Tusen takk teater. For jeg er blitt en sånn kritiker som ikke applauderer mer enn strengt tatt nødvendig, og helst vil gå ut når det er slutt. Kanskje skulle jeg nå få være med på en ordentlig takksigelse og kjenne at teatret og jeg, til tross for avstanden mellom oss, kunne forenes i denne takknemligheten, i avhengighetsforholdet mellom kritiker og kunst. Det lå jo der så åpent i tittelen.

Dystopisk gotikk Inne på scenen er det bygget en liten kube av en scene med åpne vegger. Kostymer og scenografi, gjort av Katrin Bombe, ligner en blanding av Downton Abbey og A Handmaid’s Tale, en blanding av sen 1800-tall og dystopi, men også med tydelig gotisk inspirasjon som styrkes av at alt er sort og snirklete. Senere tar de fem karakterene i like, sorte kniplingskjoler på seg noen hodeplagg som minner om en blanding av svømmeføtter og yuccapalmer, noe som gir det visuelle uttrykket enda mer preg av dystopi og science fiction.

Innledningsvis beveger karakterene seg sakte rundt til akkompagnement av Vivaldis De fire årstider rekomponert av Max Richter. Det gir et preg av stumfilm, og selv om kniplingskjoler og stumfilm ikke tilhører samme historiske periode, gir det et glatt slør av kostymedrama og nostalgi. Det er hele tiden overskuddsbasert på grensen til surrealistisk og meningsløst, men med en klar og slående estetisk ramme som ikke ligner noe jeg har sett før. Dette gjør at de kunstneriske valgene føles tydelige, og ikke minst lovende. På bakveggen på den lille kubescenen projiseres skrift som forteller oss at dette er teater og at det ikke under noen omstendigheter vil forekomme henvisninger fra skuespillerne til tilskuerne i løpet av forestillingen, og hvis det mot formodning skulle skje må ikke publikum svare, for det skal ikke skje, og da skal det avsluttes øyeblikkelig. Jeg humrer. For profesjonelle publikummere som meg er umotivert publikumsinvolvering det verste som finnes, det vet jo de som lager teater også. Her bryter de på en måte ned skillet mellom scene og sal mens de samtidig lover oss dyrt og hellig at de aldri skal tråkke over det nærmest hellige skillet vi klinger oss til som om det var livet.

Hvor er teatret? Teksten til Tusen takk teater er skrevet av Marco Reinertsen. Et googlesøk plasserer ham som skribent i Natt&Dag, og med et tidligere samarbeidsprosjekt med regissør Angelina Stojčevska, Strategier for en lysere fremtidpå Nationaltheatret i 2015. Det er allikevel ikke mye som tyder på bred erfaring fra teatermediet. Når skuespillerne etter innledningen begynner å snakke blir jeg umiddelbart overrasket over hvor litterært det er. Ikke bare er teksten litterær i form, men det er også først litteraturen selv som er tema. Det handler om de som har lyst til å skrive romaner, og den surrealistiske og humoristiske stilen gir oss et lett gjenkjennelig bilde av bloggere eller såkalte influencere. Det er festlig. De snakker om å skrive bøker om flyktninger fra Syria og om reiser til Jamaica som viser seg bare å være et opphold inni en boks som er malt rød, grønn og svart. De går over i en sekvens som skal forklare hvorfor nazisme ikke er en bra ideologi. Det er også festlig. Vi få slanketips og andre lister til selvrealisering. Det er også festlig. Innimellom beveger det seg helt over i ren surrealisme, men det holdes hele tiden nært det vi i publikum kjenner. Det er et så klart middelklassepreg på humoren at jeg etter hvert føler det litt beklemmende. Det er ikke en harselering med den teatergående middelklassen, men fra et middelklasseperspektiv. Når det er snakk om å stå i køen på Burger King, så er det noe med at middelklassen selv ikke tror at det er de som blir kastet ut av Burger King. Kanskje treffer dette litt for nært der jeg sitter i publikum som en slags sur middelklasseklisjé og lurer på hvor de teatrale virkemidlene blir av, men humoren føles til slutt for intern.

Skuespillere Etter hvert blir det som om den strenge rammen for utførelsen med det begrensede spillerommet, skarpe visuelle uttrykket og tungvinte kostymer, og den surrealistiske litterære teksten, beveger seg i hver sin retning. Scenens avgrensning og kostymene gir skuespillerne lite annet å spille på enn teksten selv. Spillet er forovervendt og åpent, og selv om det skorter litt på diksjonen innimellom, så er det med et klart kommunikativt formål. Det er allikevel som om regien ikke har gitt skuespillerne noe særlig handlingsrom, og sett bort fra ett klart unntak mot slutten der Renate Reinsve på glimrende vis spiller ut en scene om at hun skal bli Europas største søppelsamler mens hun faller over alle rekvisitter, føles spillestilen litt for tilbakeholden.

Tusen takk teater er morsom, men ikke så morsom at humoren kan legitimere hele forestillingens motivasjon. Det er rett og slett ikke morsomt nok. Helt mot slutten annonseres det at det er billettkontroll, skuespillerne går mot publikum og ber om å få se billettene. Dette er første gang den fjerde veggen brytes, og på surrealistisk vis bringer de hverdagssituasjoner inn i en teatral ramme, henviser til innledningens oppmaning om ikke å svare hvis vi blir snakket til, og leker med teatrets virkemidler. Det ble dessverre litt for lite litt for sent.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no