Sosial scenekunst: Teater uten forestillingen

– Ungdommene skal jobbe med manuset i tre komprimerte forløp innenfor et år. Etter hvert forløp skal vi ha en visning, men det er ikke visningen i seg selv som er fokuset, forteller scenekunstner og teaterviter Camilla Eeg-Tverbakk. – Prosjektet går ut på å dele vår prosess med et publikum, og vi håper at publikum vil følge oss videre.

Eeg-Tverbakk står bak det utradisjonelle prosjektet sammen med dramatiker, regissør og dramaturg Toril Solvang.

Temaet for Tideline er tap, og prosjektet har fått navnet I møte med det tapte. Lørdag 23. februar fant den første av i alt tre ulike visninger sted, denne gangen i Nationaltheaterets ærverdige café. De åtte ungdommene hadde tilbakelagt en ukes workshop; lest manusets femti første sider, diskutert, assosiert, blitt inspirert, skrevet egne tekster og funnet tekster de knytter opp mot stykkets tematikk.

Vekker engasjement Samarbeidet mellom Eeg-Tverbakk og Solvang oppstod mens de to var kolleger ved Akademi for Scenekunst i Fredrikstad. Camilla Eeg-Tverrbakk ble svært grepet av Tideline første gang hun arbeidet med manuset sammen med studentene ved Akademiet: – Tideline vekket et voldsomt engasjement hos studentene, og hos meg også. Jeg skjønte at teksten har stor gjennomslagskraft hos unge mennesker.

Stykket kretser rundt Wilfrid, en selvsentrert mann i tyveårene. Wilfrids far dør, og det snakkende liket hans forlanger å bli begravet på stedet han ble født. Wilfrid suges inn i absurditetene, motsetningene og skrekken i en landsby i krig. Det både humoristiske og skremmende stykket har forfatterens egen libanesiske familiehistorie som bakteppe. Wajdi Mouawad er selv opprinnelig fra Libanon og tilbrakte sin tidlige barndom på flukt før han kom til Canada ni år gammel.

Hva er det overordnede målet med prosjektet?

– Det som er viktigst for oss, er å gi disse unge, engasjerte menneskene en stemme de ellers ikke ville hatt, et kunstnerisk laboratorium hvor de kan undersøke, diskutere og reflektere i fellesskap, et refleksjonsforum og en kanal til å ytre meninger om samfunnet de lever i, sier Camilla Eeg-Tverbakk.

– Vi tenkte ikke noe særlig på framføringen før i går, forklarer en av ungdommene under den åpne samtalen med publikum i etterkant av visningen.

Ingen av de åtte er tilbakeholdne med å ta ordet. De forteller at de fem workshopdagene har vært spennende og intense, og at det er rart å tenke på at de har delt personlige historier med mennesker de ikke kjente for en uke siden.

– Noe av det fineste med prosessen har vært å kjenne seg igjen i hverandres tanker og erfaringer,” sier ei av jentene. – Man kan ikke identifisere seg med tap uten å ha opplevd tap selv, men alle vi har jo opplevd det på en eller annen måte, skyter en gutt inn.

Publikum får høre alvorlige, billedsterke og eksistensielle tekster og tanker. Ungdommene leser fra små lapper, fra telefonene sine, enkelte har lært seg tekster utenat. De forteller engasjert og selvsikkert. Hvilke av tekstene som er ungdommenes egne og hvilke som er hentet fra manuset eller andre steder, forblir uklart. De snakker om å tape evnen til å se verden med barnets øyne etter hvert som man blir eldre, om tap av identitet når en gammel rolle føles trang og påtvunget og ikke passer lenger, om å skape seg nye roller, om illusjoner som brister.

– Identiteten er som en boble man lever i, sier en gutt. – Når man forstår noe nytt, og ser sammenhenger på en annen måte, blir man rykket ut av det gamle livsperspektivet, og bobla sprekker.”

Som tilskuer fornemmer jeg en skyldfølelse hos enkelte av ungdommene over en privilegert oppvekst i et rikt land, med gode forutsetninger og dramatiske lidelser på trygg avstand. – Har jeg lov til å ha det bra, spørres det fra scenen, av en ungdom som overlevde Utøya 22. juli.

– Alle religioner hevder at det enkle livet, livet i fattigdom, er det optimale, påstår en gutt. Det slår meg at disse ressurssterke og politisk bevisste ungdommene kanskje kjenner på en samvittighetsgjeld de forsøker å betale ned med engasjementet sitt. De kjenner statistikkene. De vet hvor heldige er.

– Vi ga dem oppgaver, forteller Camilla Eeg-Tverbakk. – Blant annet skulle de forsøke å oversette noen tanker rundt det at 42 millioner mennesker i verden lever på flukt, til sitt eget liv. Hva om de selv skulle rømme? Hva skulle de ha rømt fra, og ville de klare det?

De åtte framstår usedvanlig velartikulerte og trygge, både under visningen og samtalen etterpå. – Denne gjengen trenger ikke å motiveres, de har et voldsomt driv, sier Toril Solvang.

– Vi ville jobbe med samfunnsengasjerte ungdommer med ulik bakgrunn, forteller hun.

– Vi har hatt to auditionrunder. Første gang annonserte vi ganske enkelt etter ungdommer til prosjektet. Da var det kun flinke vestkantjenter som viste interesse. Vi skjønte at vi måtte finne alternative fremgangsmåter. Vi har brukt nettverket vårt for å finne ungdom som kunne være interesserte. Men vi har ikke rekruttert aktivt på skoler og fritidsklubber og den type arenaer. Det har vært utfordrende å få en så blandet gruppe til å fungere, og å finne ut hvordan vi kunne gi diskusjonen en form som passet en visning, sier Solvang.

Om kunstprosjektet I møte med det tapte er en utforskning av tekst, eller en utforskning av hva teater kan være, er vanskelig å svare på som tilskuer. Svaret foreligger nok heller ikke før alle de tre visningene tilbakelagt. Utgangspunktet for neste visning, som først finner sted i august, er den midterste delen av manuset Tideline.