Sosial dumping i det frie feltet?

Med stortingsvalget på en armlengdes avstand er det igjen tid for kulturpolitikk. Salen hos Norsk Skuespillersenter var full da Oslo Arbeiderpartis Kulturforum, sammen med Norsk Skuespillerforbund, inviterte til debattmøte om frilansernes situasjon. Møtetittelen i seg selv avslørte at noe har skjedd: Vill vest i det frie kunstfeltet – Do indians really shoot indians nowadays? må ha vært utenkelig bare for et par måneder siden. Sånn sett kan kulturredaktør Anna Katharina Fonn Matre i Minerva ha rett i sin påstand om at kulturlivet, etter åtte år med bare venner i regjeringa, har godt av å komme i opposisjon igjen. Debatten avslørte til dels betydelige forskjeller i hvordan virkeligheten ser ut, men det forpurret ikke stemningen og den kollektive gleden av å være samlet under et hva-gjør-vi-nå-banner.

Alle vil på scenen Virkelighetsbeskrivelsen som dannet premiss for møtet, slik den først ble lagt fram av Peder Horgen, leder i Norske Dansekunstnere, så omtrent slik ut: Det blir flere og flere av oss. Alle vil på scenen og bli sett. Honorarene synker, vi presses til å selge oss selv billigere og under verre og verre arbeidsbetingelser til oppdragsgivere som kjenner altfor lite til feltet. Dette øker den interne konkurransen og truer solidariteten kunstnerne imellom.

Sosial dumping Knut Alfsen, nestleder i Norsk Skuespillerforbund, mener at det foregår en omfattende form for sosial dumping i det frie feltet: – Velferdsstaten er bygd opp rundt at folk skal være ansatt, med alt det innbærer av rettigheter; pensjon, forsikring, sykepenger, lønnsgaranti, dagpenger og feriepenger. For oppdragstakere eller selvstendig næringsdrivende forsvinner mesteparten av disse rettighetene. En frilanser må helst tjene i størrelsesorden 600.000 i året for å ha råd til pensjonssparing og forsikring, så da satser de fleste av oss på at det helst går bra eller at en ektefelle kommer oss til unnsetning, sa Alfsen.

Knut Alfsen

Eirik Djønne, kulturadvokat og generalsekretær i Skuespillerforbundet, kunne bekrefte Horgen og Alfsens virkelighetsbeskrivelse: – Vi ser en mer og mer rå kapitalisme med økende press på tariffavtalene. Opphavsrett er en stadig voksende kake som mange vil ha fatt i og det er her mye av kampen kommer til å foregå framover, mente han. Han var imidlertid ikke enig i Horgens frykt for den interne konkurransen: – Det eksisterer en utstrakt solidaritet. Nylig så jeg et eksempel på noen dansekunstnere som hadde kausjonert for et lån som produsenten hadde inngått, sa Djønne.

Indeksregulering – Min oppgave er profesjonalisering, sa Kirre Arneberg, tidligere dansekunstner og nå daglig leder i dansekompaniet Ingunn Bjørnsgaard Prosjekt. – Jeg jobber for å gi alle i kompaniet gode arbeidsvilkår. Alle våre leverandører blir ansatt og får lønn etter veiledende satser, proklamerte hun før hun tok en kunstpause og fortsatte: – Dette gikk bra, helt til i våres.

Bjørnsgaard-kompaniet er inne på den såkalte basisfinansieringsordningen. Den gir et begrenset antall frie grupper et minimum av økomomisk sikkerhet i noen år. – Vi startet i 2010 med 3 millioner. Med indeksregulering skulle vi i dag hatt nærmere 4 millioner. Da kan jeg velge mellom flere onder: Lavere lønn, færre turneer eller færre medarbeidere, sa Arneberg.

Mer kontroll? Innlederne var enige om at noe av svaret på elendigheten er mer kontroll: – Det er frustrerende at det er så lite kontroll. Kulturrådet har ingen føringer. Mange dansere etterlyser et kontrollorgan. Dansekunsten er som ei lita bygd hvor alle kjenner alle. Da er det en fordel med et kontrollorgan som sørger for at alt går rett for seg, mente danser og koreograf Kristina Søetorp. Peder Horgen vil på sin side ha mer kontroll i form av et etisk råd og kurs i etikk og arbeidsrett. Han mener også at Kulturrådet i større grad må fullfinansiere prosjekter utfra tariffestete og prisindekserte lønninger.

Hege Haukeland Liadal

Den tilstedeværende politikeren, Hege Haukeland Liadal, medlem av Stortingets kulturkomité for Arbeiderpartiet, hadde ikke noe klart svar på denne utfordringen men appellerte til salen om å forsvare resultatene etter de rødgrønne. – Mye av infrastrukturen er på plass etter de rødgrønne. Nå gjelder det å forsvare det som er oppnådd. Det er viktig blant annet å arrangere sånne møter som dette, å ta initiativer, å snakke med oss politikere. Jeg er glad for å ha Knut Olav Åmås med på laget, men det bekymrer meg at Thorhild Widvey vil ha mer sponsorpenger og markedsstyring, sa hun.

Kunst, sult og anarki ”Finnes det et skjæringspunkt mellom sikkerhet og frihet for kunstneren, eller skal mytene om kunst, sult og anarki fortsette å slå beina under behovet for reguleringer og etiske retningslinjer?” spurte arrangørene i invitasjonen på facebook. På første rad satt tre representanter fra noen av de mest markante kompaniene innen teaterdelen av det frie feltet. Ingen av dem delte panelets virkelighetsbeskrivelse.

Per Platou er medlem av Verk produksjoner, hvor hans lyd og musikkarbeid er en viktig del av kompaniets særegne uttrykk.

Per Platou

– Jeg har i mange år operert innenfor et mangfoldig spekter av sjangre og uttrykk, både som kunstner, kurator og produsent, og jeg mener at forholdene er mye bedre i dag enn de var for 20 år siden. Sosial dumping blir i den sammenhengen et misvisende begrep. De gangene jeg ikke har fått tariff, er det institusjoner jeg har jobbet for. Min erfaring fra det frie feltet er at det baserer seg på tillit. Da jeg drev plateselskap, inngikk jeg aldri en kontrakt. Det frie feltet betyr i mine øyne også frihet fra alle reglene. Det betyr kanskje at vi må godta at ikke alle får tariff alltid og at arbeidstida kan være uforutsigbar. I motsatt fall hadde vi ikke hatt kunst. Jeg deltok en gang på et såkalt HMS-kurs i regi av Bedriftsforbundet. Det var tre timer med elendige stoler, dårlig luft, sur kaffe og en søvndyssende kursleder som forklarte at man må bruke hjelm og stropp når man klatrer på tak, og dessuten at sjefer må snakke med de ansatte, ikke diskriminere dem. Bortkasta tid! sa han.

Olje, fisk og våpen Torbjørn Davidsen er fast medlem av teaterkompaniet De Utvalgte og spiller også i Vegard Vinge og Ida Müllers oppsetninger: – Det er i leken vi blir konsistente, og leken må komme innenfra. Norge driver med olje, fisk og våpen. Jeg vil ikke være en del av det. Jeg vil ikke tjene mye penger. Jeg vil være fri og uavhengig og kunne kritisere systemet utenfra. Jeg ser at dette systemet føler seg truet av noen sigøyneres tilstedeværelse. Da velger jeg å identifisere meg med dem.

Torbjørn Davidsen

– Er det forskjell på lønn og arbeidsforhold hos Vinge og Müller og De Utvalgte? spurte ordstyrer Tove Heyerdahl.

– Jeg får bedre betalt hos Vinge og Müller ettersom de får mer penger av Kulturrådet. Arbeidstiden er først og fremst en utfordring for teatrene. Utfordringen for oss er å holde oss våkne hele forestillingen igjennom. Vinge og Müllers kunstneriske prosjekt er sånn sett helt sikkert uforenlig med arbeidsmiljøloven, sa Davidsen.

Pia Maria Roll eksemplifiserte sin holdning med det ødeleggende i filmbransjens strenge fagforeningsstyrte retningslinjer. Hvis for eksempel et prosjekt ikke forplikter seg til at klipperen skal jobbe et visst antall timer, så får ikke filmen penger. –Det finnes mye verdifull spesialkompetanse innen forskjellige yrker. Jeg mener at vi som er kunstnere har en spesialkompetanse i å forske i frihet, sa hun.

Kontrollorgan Som kjent er det Kulturrådet som holder liv i store deler av det frie feltet. – Uten Kulturrådet hadde vi ikke hatt noe kunstnerskap. Dere er vår institusjon, sa Vegard Vinge da han og Ida Müller ble tildelt basisfinansiering. Da Yrjan Svarva fra Norsk Kulturråd fikk ordet var det mange som lyttet ekstra nøye. Svarva jobber i kulturrådets administrasjon og er leder for scenekunstseksjonen. Han ville imidlertid ikke imøtekomme kravene om at Kulturrådet også skal bli kontrollorgan.

Yrjan Svarva

– Kulturrådet har ikke noe arbeidsgiveransvar. Men vi er ikke helt uten kontroll av den grunnen. Som kjent må alle rapportere inn bruken av pengene, men det må likevel være grenser for mye vi skal kontrollere, sa han. – Vi merker tydelig at feltet er blitt mye mer profesjonalisert. Det er blitt mer struktur og flere produsenter.

Profesjonalisering Feltet er likevel ikke blitt mer profesjonelt enn at mange fortsatt overbudsjetterer, noe Svarva advarte sterkt mot. – Mange har som strategi å overbudsjettere og søke mye mer enn de har bruk for. Det fungerte kanskje før, men la det være helt klart at i dag er det en feil strategi. Vi er opptatt av at budsjettene skal være realistiske. Når vi ikke fullfinansierer alt, har det sammenheng med at det er naturlig for en del prosjekter å søke støtte også andre steder, sa han. Likevel mener han at den såkalte ostehøvelen ble brukt mye mer aktivt før enn nå. – Vi har i mange år oppfordret søkere til å bruke tariffsatser. Sånn sett er det blitt mye proffere nå.

– Færre får, men flere får det de søker om, sa Yrjan Svarva som også kommenterte Kirre Arnebergs hjertesukk om basisfinansieringen:

– Det er et stort behov, og ordningen øker sakte, sist med 3,5 millioner. Vi er klar over at tilskuddene ikke blir indeksregulert. Dermed er det et dilemma for oss hvordan vi skal bruke de 3,5 millionene. Vi kunne fordelt dem på de som allerede er inne på ordningen, men har ennå til gode å høre noen argumentere for det framfor å få med enda et kompani, sa han.

Godt svar Skuespiller og dramatiker Kate Pendry tok opp igjen den mer kunstnerisk baserte innfallsvinkelen til Platou, Davidsen og Roll:

– Alle her er enige om at kunst er bra og viktig og at vi fortjener en anstendig betaling for det vi gjør, men det hjelper ikke. Vi har ikke kommet opp med noe godt svar på for eksempel Fremskrittspartiets angrep på kunst som noe unyttig. Jeg selv er blitt angrepet av Siv Jensen, og det er bare å erkjenne at de fleste av oss leverer kunst som folk flest ikke vil kjøpe. Utfordringen er dermed å komme opp med et godt svar som når lenger ut enn denne forsamlingen, sa Kate Pendry.

– Fagforbundene og politikerne må mer på banen, sa Per Platou. – Jeg selv vil forsvare til min død den unyttige virksomheten vi holder på med, men som Kate sier har vi ikke funnet noe godt svar. Kanskje politikerne og forbundene kan hjelpe oss med å oversette det vi holder på med, å formulere en god begrunnelse for retten til å holde på med noe som er unyttig?