Sommer!

Etter en uvanlig vårsesong tar Scenekunst.no sommerferie. Her er et tilbakeblikk på koronatidens saker.Da Norge stengte 12. mars 2020, stengte også alle scenene, noe som gjorde det vanskelig å fortsette planene for scenekunstkritikk. Her er noen av sakene vi skrev da vi ikke kunne gå på teater:

Eventyret om de tre scenografene Scenografen og skribenten Dordi Strøm skrev det hun kalte en korona noir i fire deler, et eventyr om tre scenografsøstre som møtte en gammel scenografkjerring og et troll. Det hele er en satirisk gjennomgang av de utfordringene ved å leve som scenekunstner generelt og scenograf spesielt og hvordan koronasituasjonen har styrket alt sammen. Det er morsomt, vakkert og poengtert. Les del 1, del 2, del 3 og del 4.

Digitalt teater I den første tiden etter nedstengningen var digitale kanaler den eneste muligheten som fantes for å se teater. Det førte både til begeistring og kritikk. Her er noen av kritikkene vi skrev om digitale forestillinger:

Charlotte Myrbråten skrev om en av de første rent digitale satsningene, Serotonin av Michel Houellebecq fra Stockholms Stadsteater. Hun skrev at tematikken passet til det folketomme formatet.

Anette Therese Pettersen skrev om Vårskjermfest, en digital versjon av scenekunstfestivalen Vårscenefest i Tromsø. Her reflekterer hun over i hva en digital festival egentlig er og lurer på om det ikke egentlig ligner mest på lineær-tv.

Chris Erichsen skrev om Culpa! I unntakstilstandfra Kilden Teater i Kristiansand. Forestillingen skulle egentlig vært spilt for skoleklasser utendørs i Kristiansand i løpet av våren, men koronaen tvang regissør Mine Nilay Yalcin å tenke annerledes. De lagde dermed en innendørs versjon som ble spilt live for et 360 graders kamera. Erichsen skriver at det er et interessant forsøk, men mener at det allikevel er umulig ikke å kjenne på en følelse av fravær.

Charlotte Myrbråten skrev også om Teater Ibsens koronaversjon av Vildanden – et rettsdrama, en forestilling som fortonte seg som et digitalt møte. Myrbråten kalte denne varianten for koronatidens best formtilpassede forestilling.

Lytte- og vandreteater Det var ikke bare teater publikum kunne se hjemmefra og på skjerm som ble satset på under nedstengningen. Det var også et oppsving i lytteprosjekter og vandreteater.

30. april lanserte Oslo Nye Teater sitt første lytteteaterprosjekt Til ettertiden. Det var en variant av et dansk initiativ der mange norske skuespillere leste inn brokker av tekst alene hver for seg. Anette Therese Pettersen skriver om følelsen av å befinne seg i ettertiden og om nærværet tekstformidlingen byr på. Til ettertiden ble også diskutert i Scenekunst.nos podkast, Scenesamtalers koronaepisode.

De Wangen Produksjoner og regissør Claire de Wangen kastet seg rundt og skapte Oslo Kartwerk, en digital vandreform der tilskueren blir utdelt et nettbrett og hodetelefoner i Oslo sentrum og blir bedt om å legge ut på vandring mens man følger det som skjer på skjermen. Julie Rongved Amundsen skrev om en opplevelse av å eksistere i ulike lag, noe som gir et nytt blikk å se byen med.

Oslo Nye Teater fortsatte å utforske mulighetene for lytteteater, og andre variant var en som kombinerte lytteropplevelsen med å gå. Teksten som ble presentert handlet mye om å gå, men inneholdt også enkelte fakta om byen og teatret. Om dette vandreprosjektet skrev Julie Rongved Amundsen at det var en veldig fin bruk av en sommerdag, men at hun syntes byen fikk en overflatisk behandling.

Nytt samvær Vi skrev også om andre former for koronatilpasset kunst. Feil Teater oppsøkte bakgårder i Oslo og spilte teater for beboerne, og Oslo Teatersenter lagde performance for én kohort av gangen. I begge disse anmeldelsene er fokus på samværet og nærværet, det som har manglet mest i koronanedstengningen. Dette har også vært tema i tre kommentarer om kunsten i koronaen: Kunst 2.0, Samhold savnet og Kultur som gig-økonomi.

Når Scenekunst.no er tilbake i august skal også scenene etter hvert åpne igjen, og vi er klare for en høst i salen.

God sommer!