Som gnister fra en ambolt

Det er meg en spesiell glede å kunne få lov å kommentere Astrid Saalbachs dramatiske produksjon. Etter min mening, hører hennes skuespill med blant de ypperste europeiske skuespill fra de siste 10-15 år. Jeg har fulgt hennes forfatterskap nøye i 10 år nå, hvilket vil si gjennom fem skuespill og to romaner. Produksjonen hennes er slett ikke stor; men verkene er til gjengjeld usedvanlig gjennomarbeidede. Jeg arbeider som dramaturg ved Rogaland Teater i Stavanger, og vi har satt opp tre av hennes stykker, nemlig Morgen og aften, Det velsignede barn og Aske til aske, støv til støv. Tre ulike skuespill som likevel har en indre sammenheng og som utgjør en trilogi. Vi satte opp alle da de var ganske ferske, på siste halvdel av 1990-tallet. Stykkene utgjorde en viktig bærebjelke i repertoaret på vår biscene. De er også blant de mest uforglemmelige oppsetninger vi har hatt i Stavanger. Når vi spør vårt publikum i dag, hva de synes vi skal spille, sier de ofte: “Jo – det der stykke du vet, om den lille gutten som det begynner å vokse fjær på. Spill noe sånt!” De tenker på Det velsignede barn. Eller så sier de: “Jo, du vet, det stykke dere hadde for en del år siden, om de folkene som har hagefest, også slutter plutselig fuglene å synge, og så er det en liten pike som er redd og får utslett på armen som ser ut som en engel. Spill noe sånt – det var kult!” Det er Morgen og aften. Hva er det som kjennetegner Saalbachs dramatikk? Det er et særdeles mangfoldig forfatterskap. Likevel har Saalbach en umiskjennelig stemme i teaterlandskapet. Saalbachs stemme finnes, paradoksalt nok, ikke i ordene. For ordene er ikke verket, selv om det er det hun skriver. I Saalbachs skuespill er det karakterene som taler, ikke forfatteren. Og disse karakterene taler for det meste ulike varianter av hverdagsdansk. Språket, hos Saalbach, er altså bare et gjennomsiktig middel. Vi ser tvers igjennom ordene og inntil den sosiale situasjonen de springer ut fra. Tvers igjennom, og inntil karakterenes fordekte sjel. Saalbach skriver stor teaterpoesi, bare ikke språkpoesi. I hele Saalbachs dramatiske forfatterskap, er det særlig én replikk som jeg har festet meg ved. Den forekommer i annen akt av Morgen og aften, i en scene mellom et ektepar som har kranglet voldsomt i vel 15 minutter. De er på en hagefest. Mannen har fått for mye å drikke og har gått litt bort fra de andre og lagt seg til å sove på liten gressflekk. Konen kommer stormende bort til ham og ber ham reise seg. -Du kunne bli syk og dø!, sier hun. -Ville du ha brydd deg om det? repliserer han. -Ja, svarer hun stille. Vi trodde hun ville svare nei, eller fortsette å skjenne på ham. Men ja – hun bryr seg om ham. Dette enkle ordet – litteraturens korteste replikk – dreier scenen 180 grader og får oss som publikum til å spole mentalt tilbake og tenke igjennom alt vi har sett av deres skakkjørte ekteskap hittil. Vi oppdager at selv om de krangler heftig, hører de tross alt sammen. De bryr seg om hverandre. Dette enkle ja åpner slusene for en flom av innsikt i deres ekteskap, og i parforhold generelt. Hver kveld kunne man høre hvordan publikum hoppet i stolene når skuespilleren sa sitt enkle ja. Et fremtredende trekk ved noen av Saalbachs skuespill – særlig de tre som vi har spilt i Stavanger – er Saalbachs særlige måte å flette sammen ulike handlinger på. Istedenfor at vi følger en dominerende hovedperson gjennom to timer – to timer fylt med økende motstand som helst kulminerer i en forløsende krise – byr disse skuespill på mane spredte scener og personer. Istedenfor en hovedhandling med flere sirlig underordnede bihandlinger, får vi et flettverk av nesten likeverdige handlinger. Noen av disse handlinger overlapper hverandre, andre ikke.

For eksempel: i Morgen og aften ser vi en mann, Jonas, som oppsøker sin gamle kjæreste Cecilie. Jonas har flyttet ut fra kone og barn, og bor hos venner og kjente. Han drasser rundt med en rød sportsbag som inneholder alt han eier. Han er mildest talt ganske ulykkelig. På vei til Cecilies leilighet så han et ungt par som stod ved en bussholdeplass. Et lykkelig ungt par, som kysset og klemte på hverandre og virket ganske forelsket. Dette paret som han omtaler, så vi i den forrige scene. Det vil si, vi trekker den slutningen at det unge paret i forrige scene er det samme paret som Jonas nettopp så, men egentlig så vet vi ikke dette med sikkerhet. Likeledes i annen akt, treffer vi noen mennesker som kommer for sent til en hagefest. De ble forsinket da trikkene ble stanset fordi noen hadde begått selvmord ved å kaste seg foran trikken. De forteller at mannen hadde med seg en rød sportsbag. Var det Jonas? Vi vet ikke, men det virker naturlig å trekke den slutningen. Slik lar Saalbach den ene handlingen gjøre seg gjeldende i den neste handlingen. Dette er ganske annerledes enn standard-dramaturgien strenge kjede av årsaker og virkninger – en kjede som ubønnhørlig skal føre oss frem til en eller annen konklusjon. Det ligner heller på storbyens tilfeldige møter og korte glimt. Stykket blir således et løst vevet billedteppe av det moderne storbyliv. Denne flettverks-teknikken er noe vi kjenner fra andre forfatterskap også. Botho Strauss’ Tiden og rommet fra 1990 og Robert Altmans filmatiske mesterverk Short Cuts fra 1993 (samme år som Morgen og aften ble skrevet), anvender langt på vei den samme teknikken. Flettverks-teknikken er en dramaturgisk nyvinning som har vist seg å være særdeles velegnet til å fange opp vår moderne erfaring som urbane storbymennesker. Som individer opererer moderne mennesker i mange ulike og uavhengige arenaer. Man er ektefelle og forelder i en arena, arbeidstaker i en annen, kompis i en tredje, osv. Et trekk ved alle storbyer er at disse arenaer overlapper veldig lite, slik de gjorde i det før-moderne bondesamfunn, eller i livet i småbyer og tettsteder for et par generasjoner siden. I økende grad er ens identitet blitt til summen av de adskilte rollene man spiller i ulike arenaer. Noen helstøpt kjerne trenger man snart ikke. Flettverks-teknikken avspeiler i sin form denne moderne erfaringen. I vår splintrete og fragmentariske verden, er det godt å ha splintrete og fragmentariske verk. Når verdenen fremtrer stadig mer kaotisk og som styrt av tilfeldigheter, er det godt at vi har dramatikere som fanger opp kaoset og tilfeldighetene og presenterer dem i en avklaret form – en form som er alt annet enn kaotisk og tilfeldig. I hennes to seneste skuespill, Det kolde hjerte (2001) og stykket hun nå mottar Nordisk Teaterunions pris for, Verdens ende (2003), har Saalbach brøytet seg vei igjennom flettverks-formen og inn i noe vi kan kalle drømmespills-teknikken. Men igjen ser vi at hun erstatter den vanlige, standard-dramaturgiske kausal-logikk med en alternativ logikk. Denne gangen er det drømmens eller rusens logikk som tjener som motor for stykkene. Mye av det Saalbach skriver bunner i en sivilasjonskritikk. I sin utforskning av det urbane menneskets dilemma, setter hun fingeren på livets vonde punkter. Man merker, i mange av personene, en lengsel etter det landlige, det opprinnelige, det rene, ubesudlete. Der er noget råttent i Danmark. Men til forskjell fra den danske prinsen, vet ikke Saalbachs storbymennesker hva de skal gjøre for å bli kvitt råttenskapen. Det er ofte som om Saalbach spør: Hva slags verden holder vi på å skape nå? Hvor kommer dette til å ende? Et slags svar har Saalbach gitt i skuespillet Det velsignede barn (1996). Stykket viser, kort fortalt, menneskehetens undergang – som i følge stykket kommer til å finne sted allerede i neste generasjon, da miljøgiftene og nye sykdommer fører til at menn mister forplantningsevnen og de få barn som blir født, blir vanskapte. Verden styres utelukkende av kvinner, som bruker menn som slaver og sexslaver. Verden er blitt et fascistisk lesbisk helvete. Dette høres ut som en tragedie, men faktisk er stykket en virkelig morsom – og herlig politisk ukorrekt – komedie. I det hele tatt står den politiske ukorrektheten høyt i kurs i Saalbachs dramatikk. En kunne se dette allerede i hennes TV-spill Myung fra 1989. Stykket dreier seg om en koreansk pike som blir adoptert til Danmark. Nå synes vi alle sammen, som de fornuftige mennesker vi er, at adopsjon er bra, og at småbarn verden over er søte og uskyldige. Men ikke Myung. Hun er ungen fra helvete som raserer både huset og halve nabolaget. Det ble etter sigende ganske mye rabalder om TV-visningen. I avisene haglet det med hissige leserinnlegg med beskyldninger om rasisme og barnefientlighet. Hvilket bare beviser at en som ikke slutter helhjertet og ureflektert opp om tidens rådende dogmer, risikerer å få kritikk. Barnefientlig er ellers ikke et ord jeg ville forbinde med Saalbachs dramatikk. Tvert i mot. Få forfattere har skrevet så innsiktsfullt og varmhjertet om barnas plass i samfunnet. Det er derfor Saalbach så ofte bruker barn i sine skuespill, noe som ofte skaper en del praktiske vanskeligheter for teatrene. Jeg husker da jeg fikk Aske til aske, støv til støv til gjennomlesning. Jeg likte stykket godt, og ringte Astrid for å si det. Men så klaget jeg over at hun atter en gang hadde skrevet roller for barn. Hun svarte, rolig men irettesettende: -Men Michael, da. Ved du ikke, at der altid må være børn med? Praktisk vanskelig, men dramaturgisk klokt. Hvis du egentlig skriver om fremtiden, får du det tydeligst frem med å ha med en 5-åring på scenen. Der har du fremtiden. Stundom blir Saalbach beskyldt for å være en negativ, pessimistisk dramatiker, en som ikke gir oss håp, eller i det minste trøst i en trist verden. Særlig Det velsignede barn er blitt anklaget for å etterlate lite håp. Menneskeheten går jo under, med brask og bram. Man kan ikke finne trøst i noe sånt. Eller kan man det? Stykkets først akt foregår i nåtiden. Annen akt foregår vel 30 år frem i tiden, etter at en økologisk katastrofe har rammet oss. Det er særlig her forfatterens dystopiske visjon og sivilasjonskritikk kommer frem. Men stykket rammes inn av noen scener med det Saalbach kaller kreaturer – noen merkelige dyr. Disse scenene foregår i en meget fjern fremtid, om noen hundretusener av år. Det er det tidsperspektivet forfatteren legger opp til. Kreaturene er representanter for en ny dyreart som kommer til å oppstå, en hittil ukjent blanding av vår tids reptiler og aper, fugler og fisk. Hummer og kanari, for å si det slik – og meget takknemlig teater. Og hva ser vi hos disse dyrene? Jo: de har språk. Et rudimentært språk, som kanskje fortsatt er under utvikling. Men et språk likevel, og en vilje til å kommunisere. Og ikke bare det. De har en kultur og en religion, med egne ritualer, og en sosial organisasjon. Altså: i dette, Saalbachs mest pessimistiske skuespill, ser vi at livet går videre, etter rettere: at viljen til å leve sammen fortsetter, selv om vi går under. For om du ikke har fått det med deg, så er det nå engang slik at mennesket som art kommer til å forsvinne; det er bare et spørsmål om når og hvordan. Se bare på dinosaurene, som hersket over landjorden i millioner av år. De ble utryddet i løpet av et par år for 350 millioner år siden. Alle arter har sin tid, og også vår art kommer før eller siden til å forsvinne. Mot denne bakgrunnen finner jeg et særdeles positivt budskap i Det velsignede barn: at viljen til å leve sammen er et naturfenomen, noe som finnes uavhengig av menneskene. Det gjelder bare å se stykket i dets rette tidsperspektiv. La meg avrunde. All dramatikk av en viss vekt kan sies å være en forfatters forsøk på å hamle opp med det virkelige livet. Ikke forstå eller forklare livet; det overlater vi til våre teologer. Men hamle opp med livet – eller som man så presist sier på engelsk: make sense of life. For det er det nærmeste vi kommer, i faget vårt. Saalbach viser oss situasjoner som kunne – kanskje – ha hendt oss. Og hun lar oss møte personer som handler slik vi – kanskje – i våre drømmer eller mareritt hadde handlet. Gjennom dette blir vi klokere. Vi forstår fortsatt ikke meningen med livet. Men Saalbachs bilder, personer, scener, stykker, slår i mot oss som gnister. Som gnister fra en ambolt, der livets mening blir smidd.