Solisten reddet verket

Bergen Filharmoniske Orkesters torsdagskonsert bød på ikke mindre enn urfremføringen av den kinesiske komponisten Tan Duns konsert for slagverk og orkester. Tan Dun er også mannen bak åpningsforestillingen for Festspillene i Bergen neste år. Hans nye verk var bestilt av Bergen Filharmoniske Orkester sammen med tre internasjonale orkestre. Verket er tilegnet kveldens solist Martin Grubinger.

Konservativt Tan Dun har blitt beskrevet som en grenseoverskridende komponist fordi han ofte tar i bruk utradisjonelle instrumenter. I denne konserten, som bærer navnet Tears of Nature, er Tan Dun mer konservativ med sine virkemidler. Han gir solisten Grubinger mulighet til å utfolde seg med sin enorme klangrikdom og musikalitet. I den forstand er verket grensesprengende. Men i dette tilfellet er det kun solisten som sprenger grenser.

Rituelt Konserten har likhetsstrekk med den klassiske, tresatsige solokonserten. Verket åpner med lyden av to steiner som slås mot hverandre. Grubinger går inn i et rytmisk smektende, nesten rituelt samspill med orkestrets øvrige perkusjonister mens han vandrer mellom orkestrets bakre hjørner. Dette gir en flott romfølelse i verket. Det er som Tan Dun vil vi skal rette oppmerksomheten inn mot den bakerste seksjonen av orkestret; der perkusjonistene holder til. Og det skal bli denne instrumentgruppen som bærer verket videre.

Sammenheng Første sats kulminerer i en storslagen kadens, som avrundes med et kort orkesteretterspill. I andre sats får Grubinger utfolde seg på marimba i en lyrisk, nesten orientalsk avstemt melodikk. Orkestret ligger også i denne satsen med en klangflate i bakgrunnen, akkompagnerende til Grubingers krumspring. Musikken graviterer mot et tonalt senter, noe som understreker det konservative i verket. Tredje satsen griper fatt i førstesatsens to-steiner-mot-hverandre-tematikk, og skaper på denne måten en fin sammenheng i verket, en følelse av å komme hjem. Satsen har også den klassiske letthet og briljans som kjennetegner en ”riktig" sistesats. Vi får igjen være vitne til nok en herlig utfoldelse av Grubinger i en solo, og stykket slutter med et godt smell.

Form og forventning Problemet med å spille opp mot de gamle etablerte formene, solokonserten i dette tilfellet, er at det skaper en egen forventning i oss som lyttere. Etter hvert som mine ører fanger opp den klassiske formen, begynner jeg å lytte etter kontraster og en utvikling. Men Tan Dun gir oss ikke denne utviklingen. Orkestersatsen forblir homogen og Tan Dun utforsker heller ikke de ulike kvalitetene i instrumentgruppene. Musikken er nesten meditativ og på et tidspunkt i sistesatsen går det på tomgang med de mange repetisjonene av samme tema. Jeg får assosiasjoner til Philip Glass, men forskjellen er at Tan Dun – ved å spille på den tresatsige konsertformen – skaper forventninger om noe annet enn Glass' minimalisme.

Redder verket Grubinger er en eksepsjonell musiker. Han har et intenst nærvær på scenen og i musikken han fremfører. Grubinger spiller som om han skaper musikken selv i øyeblikket. Han lytter, han leker og han glemmer seg selv. Nettopp derfor er han tilstede i alt han gjør – presist, med sterk intensjon og presisjon. Grubinger tror på den musikken han spiller, og dette redder verket.

Kjedelig Mozart Etter pause fikk vi Mozarts symfoni nummer 31. Eivind Aadland fremstår som en sympatisk dirigent, men Mozart-fremførelsen var kjedelig. Og Mozart tar ikke av, selv om fanfaren i begynnelsen av første sats burde inspirere til det. Orkestret blir litt baktungt, og alle skalaene og løpene i denne symfonien blir litt stive i stedet for å bli pustet liv i à la Harnoncourt som jeg lyttet til før jeg gikk på konserten.

Fet avslutning Bartók var det mer liv i. Det var skikkelig fett cellospill mot slutten, og musikerne så ut til å kose seg. Det samme gjorde Aadland. Bartók stod frem som en orkestreringens mester, i tydelig kontrast til Tan Duns bleke orkestersats.