Solid Beethoven

Når stjernepianist Leif Ove Andsnes selv står i spissen for sitt omfattende Beethoven-prosjekt, den såkalte «Beethoven Journey», vitner det om både pondus og mot. Andsnes har allerede over flere år viet seg til mesterens musikk og skal frem til sesongen 2014/15 blant annet fremføre, og spille inn, alle de fem klaverkonsertene. Man skal være sikker, ikke bare teknisk og musikalsk, men også på sin egen kunstneriske integritet før man gir seg i kast med Beethoven i dette formatet. Andsnes kan imidlertid med god margin krysse av på alle punktene.

Nå finnes det riktignok flere innganger til Beethoven, komponisten som kanskje fremfor noen er selve innbegrepet på den klassiske musikkens meningsfylde. Å hevde det siste, nærmest som et faktum, slik Andsnes selv gjør i noe av bakgrunnsmaterialet for prosjektet, har gjennom de siste tiårenes musikkvitenskap vært sett på med et kritisk blikk. For hvor mye av Beethovens storhet er resultatet av musikkhistorisk mytedyrkelse? Hva er vi fanget i, om noe, idet vi utrettelig hevder Beethovens ikoniske posisjon? Personlig setter jeg et spørsmålstegn ved slike tilnærminger, og særlig når de tar form av naiv ideologikritikk. På den annen side kan en undersøkelse av både kultens og komponistens historiske kontekst virke berikende, også på den interpretasjonen som sverger til øyeblikkets suverenitet.

Leif Ove Andsnes er utvilsomt på et nivå som gjør ham skikket til prosjekter som dette. Han skal i det hele tatt ha ros for å ville gå i dybden. Etter å ha hørt ham i Operaen, satt jeg likevel igjen med spørsmålet om han kunne ha våget enda mer, gjort seg mer sårbar. Det er ikke radikale inngrep jeg tenker på, snarere nyanser på mikroplan: i tempovalg, frasering, dynamikk, artikulasjon. Særlig med tanke på prosjektets perspektiv og antallet ganger konsertene skal fremføres, ville det etter mitt skjønn være interessant med en noe større grad av eksperimentvilje. Når jeg tillater meg å spørre, er det imidlertid fordi vi i utgangspunktet snakker om musisering på et veldig høyt nivå.

Andsnes leder altså selv Det norske kammerorkester fra pianokrakken. Flygelet er plassert inn i halvsirkelen, og solisten sitter med ryggen mot salen. Orkesterinnledningen på konsert nr. 2 låter feiende flott, presist og med levende, bevisst frasering. Orkesteret er oppmerksomt tilstede, og reagerer selv på det minste vink; i det hele tatt fremstår dirigenten Andsnes med både overskudd, nerve og presisjon.

Med hensyn til kommunikasjonen mellom orkester og solist, fungerer plasseringen av instrumentet med andre ord aldeles ypperlig. Akustisk er jeg derimot noe mer i tvil, og tidvis synes jeg klaverklangen blir litt for blandet og fjern; soliststemmen i Beethovens konserter har jo aldri generalbass-karakter, den er snarere på god vei mot det romantiske, og så vidt jeg vet fremførte kommponisten selv verkene med en annen storhet på dirigentpulten, nemlig Joseph Haydn. En tydeligere diksjon enn den Andsnes leverer kan man imidlertid knapt drømme om, og heller ikke orkesteret kan lastes; akkompagnementet er gjennomgående fleksibelt, både nennsomt og tilstede.

Et annet spørsmål er naturligvis detaljene i orkestersatsen når Andsnes selv må vie seg til klaverstemmen. Dette gjelder særlig for konsert nr. 4, der rollefordelingen mellom solist og orkester er langt mer raffinert enn i konsert nr. 2. Her tror jeg kanskje det kan være noe mer å gå på. Et eksempel er bruken av solo-strykere i den siste satsen, eller den typisk orkestrale konstruksjonen i rondoens bredt utlagte, og for Beethoven typiske, moll-tema.

Hva gjelder overordnete grep hos solisten er det nok en gang lite å sette fingeren på. Den merkelige avslutningen på andre sats i konsert nr. 2 og de pregnante temaene som endelig kommer i denne konsertens siste sats, ble tatt kyndig hånd om. Det samme gjaldt de mer modne øyeblikk i konsert nr. 4, med andre satsens radikale kontraster som et mulig høydepunkt. Her var den uttrykksmessige balansen mellom orkester og solist nærmest perfekt; orkesteret skarpt tilstede i de skjebnetunge utbruddene, solisten kontemplerende innadvendt, men likevel med stor ro og oversikt.

Til Andsnes sikre pianistiske pondus hører også hans formmessige overskudd. Energien er samlet og fokusert, uten noen gang å bli frenetisk eller unødig agitert. Dette gjør inntrykk, samtidig havner han etter min smak likevel, og generelt sett, litt på den trygge, solide siden. Like fullt: Gjentagelsen kan over tid vise seg å bli opphav til nettopp overraskelser, det gjenstår å se.

Det skal nevnes at Det norske kammerorkester i konsertens første del fremførte den unge Benjamin Brittens genistrek for strykeorkester, «Variations of a Theme of Frank Bridge» Op. 10. Med tidvis nærmest mahlersk spennvidde bretter Britten her ut sin beundring for læremesteren Frank Bridge. Men verket byr på omfattende utfordringer for orkesteret, og etter min erfaring er det ikke minst følsomt for timing, særlig mellom de ofte svært korte variasjonssatsene. Det har en merkelig storhet som fort kan ga tapt om ikke denne følsomheten tas hensyn til. Det norske kammerorkester, med sin leder Terje Tønnesen, hadde imidlertid Brittens sofistikerte nyansespill i sin hule hånd.