Klovn Foto: Illustrasjonsfoto: sxc.hu

Snevrende målgruppetenkning

Hvorfor er kunst som retter seg mot unge gjerne mer tydelig tematisk enn voksenkunsten?

Sorgbearbeiding, mobbing, vanskelige familiesituasjoner og søvnutfordring var blant temaene da lesning av tekstene til årets kull med studenter fra fordypningsstudiet i scenetekst for barn og unge ble avholdt på Dramatikkens Hus.  Som avslutning på studieåret ble det i år, som i fjor (http://www.kunstløftet.no/artikler11/140611_ATP_tekstles_DH.php), arrangert iscenesatte lesninger av studentenes tekster på Dramatikkens Hus.S

Bror Søvn
Første tekst ut var Lise Männikkös «Bror Søvns første natt på jobb». Teksten er ment for et publikum fra fire år og oppover, og er en sjarmerende og underfundig samtale mellom Bror Søvn og Spionen.

Skuespillerne får veldig fint frem det samspillet mellom alvor og lekenhet som teksten spiller på. Blandingen av referanser og språkbruk fra både barns og voksnes univers, gir rom for flere tolkninger og skaper et åpent rom.

Liv Marie Austrems tekst «Tonen» er et eksempel på scenetekst som muligens ikke er like tekstforankret, noe som etter all sannsynlighet også vil kunne skape svært ulike sceniske uttrykk.

Teksten omhandler ei jente som har mistet Tonen sin, og utsnittet som ble vist på Dramatikkens Hus viser henne innledningsvis sammen med faren ved fossen. Hjemme venter mor, og det er tydelig at alt ikke er som det skal mellom mor og far. ”Far og mor har knivar i augo,” sier jenta. Teksten er nokså åpen, men ser ut til å ha vanskelige familieforhold som sitt omdreiningspunkt.

Også Hanne Hagerups tekst «HYSJ! MAMMA SOVER» har en noe tung tematikk i bunnen, men den er mer subtil og tillater en større lekenhet enn det utsnittet av Austrems tekst byr på.

I «HYSJ! MAMMA SOVER» møter vi gutten Tomas som vil si unnskyld til mamma for å ha stjålet knappene hennes. I programmet står det at hun sover og ”aldri kommer til å våkne.” I selve forestillingen kan det tolkes både dit hen at hun er død, men også at hun lider av en alvorlig sykdom eller ligger i koma.

Som voksen tilskuer tenker jeg innledningsvis at dette vil være en trist forestilling – nok en tekst med en nokså mørk tematikk. Men både teksten og iscenesettelsen er lett og ledig, og dialogen mellom Tomas og Morfar er morsom og var. Sammen begir de seg ut på en ferd til ”landet der drømmer er”. Og etter hvert hentes også publikum inn som referansepunkt i samtalen, hvorpå Tomas ser på publikum og spør om de skal vekke dem? Morfar svarer: ”nei, la dem hvile i fred.”

Litt senere kommenterer Tomas at det er veldig mange gamle der, hvilket jo stemmer i forhold til kveldens publikum – og det oppstår en meta-situasjon som åpner opp for enda flere tolkninger av teksten og den sceniske situasjonen. Det er også en av styrkene ved denne teksten. Det tvetydige, subtile, gir tilskueren et større rom til selv å dikte med og videre. I stedet for å lukke en situasjon, blir teksten/forestillingen slik mer som et anslag som tilskueren selv kan velge hvilken retning den ønsker å forfølge den i.

Det er ytterst få barn til stede ved denne visningen, men på noen benkerader litt lenger fram ser jeg at en i minoriteten lar seg engasjere av teksten underveis. Når Tomas møter Dronningen i dette drømmeriket, snakkes det om dufting. Ikke lukt, og ikke å lukte – men å dufte. Og den lille jenta noen rader fram griper begjærlig sjansen og dufter sin mor over hele henne. 

Skolealder
To av tekstene har ’fra skolealder’ som målgruppe, som jeg antar er seks-syv år. Janne Aasebø Johnsens «Ord» og Hege Siris «Hjem til jul». Førstnevnte er en tekst om mobbing, mens sistnevnte er mer åpen tematisk. «Ord» utspiller seg i en skolesituasjon, hvor to ’kule’ jenter snakker sammen – mens den nye jenta ankommer.

Selv om «Ord» for så vidt har en viktig tematikk, blir karakterene veldig stereotype og moralen svært tydelig. Mellom mobberen og mobbeofferet befinner det seg to andre jenter, som begge nøler i situasjonen. Dessverre blir det likevel svært forutsigbart hva som kommer til å skje, hva som burde ha skjedd – og med det en tydelig nyansering av ’grei’ versus ’slem’.

«Hjem til jul» utspiller seg derimot på et busstopp, hvor ei ung jente og en eldre herre begge venter på bussen. En samtale oppstår mellom dem, og tekstens undertema (Alzheimer) blir tidlig markant, uten at dette er til forkleinelse for forestillingen.

Ungdomssegment
Nesten halve studiekullet har valgt seg målgruppen fra ti år og oppover, blant annet Magnhild Bruheim med teksten «Det som er sant».

I likhet med Aasebø Johnsens «Ord» tematiserer også denne teksten mobbing/relasjonene mellom unge, og mer spesifikt: voldtekt. Solidaritet, vennskap og maktstrukturer. Også dette er viktige tema, men igjen blir det litt for overtydelig og forutsigbart.

Også «3LIV» av Frøydis Alvær skildrer samhold og solidaritet, der vi møter tre unge mennesker på et ubestemmelig sted. I henhold til programmet befinner de seg i ’et herjet uttørket landskap’ – og to av dem skal ha overlevd naturkatastrofer mens den tredje er barnesoldat. Selv om teksten har et nokså litterært preg, kler den fortellende stilen teksten.

Lise Knudsens «Når nettene blir lange» oppholder seg også i et tematisk sett alvorlig hjørne, nemlig sorg. Den skildrer en liten familie som har mistet mor/kone, og hvordan de takler sorgen og støtter hverandre. Iscenesettelsen inneholder et par veldig fine scener, blant annet idet både far og to barn presser seg sammen under kjøkkenbordet.

«Enter your life» av Elisabeth Helland Larsen er på mange måter en mer åpen tekst, som har en mindre tydelig tematikk. Iscenesettelsen understreker tekstens kor-preg, hvor vi møter tre ulike mennesker og hører dem fortelle parallelt fra sine vidt forskjellige liv. Ei ung jente, en ung flyktning og ei eldre dame som bor på sykehjem.

I likhet med Siris «Hjem til jul», er også dette en tekst som setter unge og eldres virkelighet opp mot hverandre. Slik blir det en fremvisning av maktstrukturer som mennesker på hver sin side av arbeidsfør alder er underlagt. Den respektløse behandlingen pensjonisten på sykehjemmet utsettes for av personalet der, er muligens ikke så ulik opplevelsen til den unge jenta som plutselig får vite at hun har en bror. De har alle tre en felles opplevelse av ikke å bli regnet med, om enn på tre forskjellige måter.

Fragmentert
Det er vanskelig å danne seg noe ordentlig bilde av hva slags tekster disse snuttene egentlig er hentet fra. Hver bit er på omtrent ti minutter, og det fremgår ikke alltid hvorvidt det er en selvstendig tekst eller hvorvidt den er hentet fra en større tekst. Det føles litt som å være på Pecha Kucha, eller som å se en rekke filmtrailere på kino: tidvis gir det mersmak og sult etter mer, mens det andre ganger oppleves fullt ut tilfredsstillende bare å se traileren.

Ordlek og tydelig tematikk
Bakgrunnen som forfatter er for flere av scenetekststudentene et fortrinn i forhold til deres følelse for språk, men tidvis kan det også gi noen av tekstene er litt vel litterært preg. I tillegg har svært mange av tekstene et veldig tydelig tematisk omdreiningspunkt, og for mange av dem er det også tematikk som er alvorlig, og som man gjerne ikke ser behandlet så ofte ellers i scenekunsten.

Men, hvorfor ser det ut til kunst som retter seg mot unge i mye større grad enn voksenkunsten er så tydelig tematisk?

Som tilskuer føler jeg meg undervurdert og ufri. Tolkningsmodellen jeg lærte på barneskolen, hvor man identifiserer et tema, oppsummerer handlingen kort og deretter utsier en teksts ’mening’ på én setning blir nærliggende å ty til.

Her skulle jeg ønske at ordleken hadde vært en sterkere komponent i flere av tekstene, slik at situasjonene kan få utspille seg på en mer leken måte. Den overdrevent tydelige tematiseringen gjør tilskuerrommet veldig trangt, og dessverre også mindre fristende å være i. Når det er sagt så ser jeg fram til å følge utviklingen av disse tekstene, samt hvordan de eventuelt er med på å utvide scenetekstmangfoldet for barn og unge. Men jeg håper på litt større tillit til publikum, i tillegg til enda større lekenhet i utforskningen av sceniske handlinger.

Fra barnebokinstituttet.no:
http://barnebokinstituttet.no/artikkel/1137/stedet_der_alle_dr_mmer_er_et_m_te_med

Om forrige årskull:
http://www.kunstløftet.no/artikler11/140611_ATP_tekstles_DH.php

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER