Smalt uttrykk for et bredt publikum

Hvorfor er det så vanskelig å finne de riktige ordene i møte med et kunstverk som er virkelig sterkt? Å beskrive svakheter og mangler, analysere og dissekere, er en mye enklere oppgave. Men det vakre er ikke like lett å fange med ord. I mangel på noe mer treffende, må jeg låne et ord fra engelsk: Outstanding er det nærmeste jeg kommer hvis jeg skal beskrive forestillingen John. Den er absolutt ikke uten mangler. Men på en norsk scene blir den som en frisk og fremmed frukt.

Fysisk teater i toppklasse John er en co-produksjon mellom Dansens Hus i Oslo, og britiske DV8 Physical Theatre, som ble etablert i 1986 av koreografen Lloyd Newson. Det legendariske kompaniet har produsert 17 kritikerroste forestillinger, mottatt et nærmest absurd antall priser, og allerede skrevet seg inn i scenekunsthistorien med et særegent dokumentarisk uttrykk i grenselandet mellom dans og teater. Mye av den oppmerksomheten kompaniet har fått, skyldes en stadig utforskning av relasjonen(e) mellom menn og kvinner, og ulike vinklinger på sosiologiske problemstillinger i samfunnet.

Slående vakkert Vi ser en stor, rektangulær tre- konstruksjon i sjatteringer av brunt og brunrødt, midt på scenen. Den minner om rammeverket til et hus, bygningsskjellettet; vi ser strukturen til vegger uten isolasjon, men med flere dører. Forestillingen starter ved at konstruksjonen begynner å dreie langsomt rundt, mens hovedpersonen John (Hannes Langolf) starter å fortelle, og med det inviterer pubikum inn i historien om sitt liv. Mens han går fra rom til rom på dreiescenen, ser vi de andre medvirkende danne stillbilder, som fotografier fra Johns fortid. Skiftene av scenografi og kostymer mens scenen dreier er uhyre raske og lydløse. Det er som å følge et glidende kamera eller bla i et fotoalbum med bilder fra en oppvekst uten hyggelige familieminner. Hvert bilde er svært velkomponert, iblant avløst av levende, fysiske situasjoner som spilles ut, grove og dokumentariske hendelser som likevel aldri blir usmakelige eller “kleine”. Kanskje fordi John selv formidler beretningen med et slags underspill, som om den hårreisende historien om en oppvekst med rus, vold og seksuelt misbruk er en absurd normal for ham. Den dreiende scenen i kombinasjon med de velkoreograferte bruddstykkene fra Johns fortid, skaper en filmatisk kvalitet og gir meg en opplevelse av nærhet til hovedpersonen.

Femti intervjuer Forestillingen John har en for mange ukjent tematikk som ikke ofte blir skildret på en dansescene. Fortellingen er basert på intervjuer, slik Newson er kjent for å arbeide. Denne gangen er over femti menn intervjuet om oppvekst, kjærlighetsliv og sine personlige livskamper. Om John er én av disse mennene, eller en karakter som har utviklet seg ut fra arbeidet med enkelthistorier, er vanskelig å si. Men det er kanskje ikke heller så viktig, for det er sammensetningen av enkelthistorier, både brutale, såre og morsomme, som gjør at jeg får empati for karakteren.

Flytende Som denne; John forteller uskyldig om sitt forhold til kvinner. Hver kvinne representeres ved en kleshenger som daler ned i en usynlig tråd fra taket, og John beretter mens han henger opp vasketøyet i form av kjoler som representerer ulike kvinner i livet hans. Etterhvert avslører antallet kjoler på komisk vis et privatliv preget av rot og mange brudd. Dette er ikke så spesielt i seg selv, men bildene i John er enkle på den måten at de er kommunikative og lette å lese. Som en koreografi bestående av rastløs plassering, sitting og reorganisering av stoler, og en annen koreografi med mye glidende bevegelser og gulvarbeid betående av stadig plassering og omplassering av tre flasker. De ulike historiene er underbygd av fysiske temaer som rendyrker en kvalitet eller stemning heller enn å konkurrere med teksten. På den måten tar ikke koreografiene oppmerksomheten bort fra den muntlige formidlingen, men gjør de sterke historiene enda sterkere. Det er selve utførelsen som er av ypperste klasse; hver eneste koreografi og overgang er elegant og myk som en varm kniv i smør. Det er ekstremt dyktige dansere/skuespillere som medvirker, og det er ikke vanskelig å se at et formidabelt arbeid er nedlagt i prosessen.

Lysdesignet er til tider magisk. Som når John forteller om en av sine mange kamper stående midt i en dus lysfirkant, med sko som på et eller annet vis er festet til gulvet og skaper en fascinerende tyngdekraftsillusjon i bevegelsene.

DV8 og Newson legger stor vekt på prosessen og utforskningen hvor nytt materiale blir skapt. Etterhvert har kompaniet oppnådd fast produksjonsstøtte som gjør at de har muligheten til å bruke lang tid på research og produksjon, noe Newson selv mener er avgjørende for å opprettholde kunstnerisk integritet og kvalitet over tid. Han mener fokuset på den kreative prosessen er avgjørende for å kunne fortsette å "gjenoppfinne" hva dans er og kan være, og utfordre de formaliserte teknikkene.

Upretensiøst Jeg forstår innvendinger, spesielt fra mennesker med lang erfaring fra dansens verden, om at Newsons forestillinger kan virke overflatiske og lettvinte koreografisk. Men fysisk teater er noe annet enn dans; det er en fortelling som skal formidles. Og her synes jeg Newson er helt briljant; bevegelse og tekst forsterker hverandre, men ville mistet kraften hver for seg. Det han også lykkes i, er å trekke mennesker som ikke vanligvis ser dans, til forestillingene. Kanskje fordi de dokumentariske temaene er lettere å relatere til enn det abstrakte danseuttrykket som hovedsakelig er tilgjengelig for det mer kunstvante segmentet av publikum. Newson er interessert i sosiale, psykologiske og politiske problemstillinger, og har i hele sin karriere tatt avstand fra de tradisjonelle rammene om at dans skal ha en abstrakt ramme. Han uttrykker selv intet ønske om å forholde seg til noen kulturell elite som publikum, men vil at kunsten skal være radikal samtidig som den også har bred appell, og gjøres tilgjengelig for et så stort publikum som mulig. Forestillingene er laget i et scenespråk nettopp med tanke på et bredt publikum. Det må være lov. At forestillingen har en del nakenhet, og skildrer både sex og voldtekt, er nok også et trekkplaster, men det gjøres på en egentlig veldig lite oppsiktsvekkende måte.

Dramaturgisk oppløsning Det er likevel noen vesentlige ting ved DV8's John som skuffer. Den gripende første delen av historien om John's liv strander i en andre akt som nesten utelukkende skildrer homoseksuell identitet og seksuell utforskning i et badstumiljø. Det i seg selv er spennende nok, men John som hovedperson kommer i bakgrunnen, og hans historie blir hengende i løse lufta. Plutselig er det mange ulike mannlige karakterer og deres seksualitet og kjærlighetsliv som skildres, men dramaturgisk blir dette svært uforløst. I tillegg er det noe ved Johns skjebne som skurrer. Han har opplevd alt; omsorgssvikt, overgrep, dop, kriminalitet.. Den ene forferdelige hendelsen etter den andre. Det blir som om det ene slår det andre i hjel til slutt, jeg blir faktisk mindre berørt og ikke mer av at historien er så ekstrem at den nesten mister troverdigheten. Det er som om Newson er perfeksjonist når det kommer til koreografi, bilder, komposisjon og overganger, der ingenting er overlatt til tilfeldighetene, men mangler skarphet på dramaturgi og tekst. Eller så har han tatt et aktivt valg om å utfordre normene på begge områder.

Men kanskje er det også slik at når man har vært så lenge på toppen som Newson, så er det ikke lenger noen som kommer med de ubehagelige, men viktige innvendingene som sørger for at man ser sitt eget verk utenfra med friske øyne og får ryddet opp i svakhetene. Det er umulig å si, men det som ihvertfall kan sies sikkert, er at John kunne blitt mye mer helstøpt. Men vakker, det er den.

Vi skal uansett være takknemlige for at europeiske kunstnere av store størrelser nå vender blikket mot Norge for co-produksjon, blant annet som konsekvens av den økonomiske krisen i Europa. Vi trenger dem, og det gjør oss kun rikere.