Foto: Dag Jenssen. Scenografi og kostymer: Nia Damerell. Lysdesign: Kerstin Weimers.

Slutten på all krukkeknusing

Regissør Johannes Holmen Dahl har funnet et drama som er den perfekte match, fordi det står sånn i kontrast til hans stil. Dette gir oss virkelig godt teater.

Scenen er helt tom. Det er mørkt. Kanskje kunne man si at scenograf Nia Damerell har tatt lett på jobben, men det ville vært en dårlig vits, og i beste fall en misforståelse, for hun vet hva hun gjør når hun gir skuespillerne en tom og mørk scene. I denne komedien er det ikke farsegrepene som står først, men skuespilleren, teksten og kommunikasjonen, og det gir svært gode teatrale perspektiver. Det blir heller aldri kjedelig å se på, for strålende lysdesign gjort av regissør Johannes Holmen Dahl selv og Nia Damerells kostymer forteller sine egne historier.

1808 og 2019
Den knuste krukka ble skrevet av dramatikeren Heinrich von Kleist i 1808. Det er lenge siden. Det var under Napoleonskrigene. Ifølge Det Norske Teatret er Kleist fremdeles en av de mest spilte dramatikerne i Tyskland, men spilles sjelden i Norge. Den knuste krukka har bare vært satt opp to ganger tidligere i Norge, på Teater Ibsen i 1982 og på Nordland Teater i 1980. Jeg vet ikke hvorfor det ikke er blitt spilt mer, kanskje er kombinasjonen av lite drama og utpreget farsekomikk noe man har tenkt det er vanskelig å realisere på en god måte, eller kanskje det er tilfeldig. Jeg var i hvert fall spent på hvordan denne farsen skulle angripes av Johannes Holmen Dahl, som de siste årene har bygget seg opp som en regissør som går til kjernen av tekstene og gir dem rom, samtidig som han har en særegen teatral bevissthet. Da jeg anmeldte hans oppsetning av Antigone på Det Norske Teatret i fjor syntes jeg det var svært godt gjort, men at forestillingen nesten var litt insisterende på sin egen fortreffelighet. Hvordan skulle denne estetikken hamle opp med en farse som i så stor grad har situasjonskomikk som sitt dramaturgiske utgangspunkt?

Skuespillet handler om dommer Adam som sitter i landsbyen Husum helt nord i Tyskland, og får beskjed om at det skal komme en dommerinspektør fra Utrecht. Dommerinspektøren skal undersøke hvordan de utfører jussen på landsbygda. Dommer Adam har i løpet av natten skadet seg og mistet parykken sin, så han fremstår ganske lurvete når inspektøren Walter dukker opp og ber om at de første klagerne skal bringes frem. Her kan farsen nesten minne om Nikolai Gogols Revisoren fra 1836 der bygda venter på en revisor og derfor tror at den første og beste fremmede som dukker opp er mannen de skal lure til å tro at alt er på stell, men hos Kleist får ikke dommeren tid til å finne ut hvordan de kan lure nykommeren. Dessuten er det også inspektøren som kommer, ikke en intetanende fremmed. Så istedenfor å møte bygdas frykt for det utenforstående blikket, får vi i publikum se hvordan inspektøren bryter ned maktapparatet for folkets del. Det er ikke, som hos Gogol, folket som skal avkles, men makten selv vi ser falle.

Når dommer Adam skal møte klagerne, er det Fru Marthe som står først. Hun har med seg en krukke som er blitt knust av en mann som har kommet til huset hennes om natten, for å møte datteren Eva. Hun anklager datterens forlovede Ruprecht, som hevder seg uskyldig, for han så at det var en annen mann som oppsøkte forloveden, og så har vi det gående. Forvirring og misforståelser følger, men etter hvert står det tydelig frem at det er Adam selv som har vært hos Eva med løfter om at Ruprecht kan slippe militærtjeneste hvis hun gir Adam det han vil ha. Dette har ført til at Adam er blitt slått til av Ruprecht, skadet bakhodet, mistet parykken og knust krukka.

#metoo
Det kan hende dette skuespillet settes opp nå fordi det er en anledning til å lage det jeg på vei inn i salen hørte noen andre publikummere kalle ”#metoo-teater”. Det er selvfølgelig viktig at teatret prøver å gå i seg selv og utfordre de patriarkalske strukturene som institusjonene og kunsten har vært innsauset i altfor lenge, men jeg angriper ideen med mistenksomhet. Kan et grep som å gjøre mannskarakterer til kvinner være nok til å snu opp ned på verden som vi kjenner den?

Kanskje ikke alene, men i denne regien er det et grep som i sin enkelhet setter så mye i perspektiv. Spilt av Ingeborg Sundrehagen Raustøl blir inspektøren Walter en karakter som utfordrer Adam i dobbel forstand. Raustøl spiller også karakteren med akkurat nok tilbakeholdenhet til at motstanden til Adam blir intens og poengtert.

Det er ellers mye godt å si om skuespillerprestasjonene. Ola G. Furuseth som dommer Adam klarer å kombinere et stilisert uttrykk med komisk spill på en måte som gjør at jeg tenker at dette er noe av det beste jeg har sett ham gjøre. Han har også god hjelp av nydelig maskearbeid av Tonje Lie Nauff, for måten han ser forslått ut på balanserer mellom overdreven realisme, ren komikk og det groteske. Jeg vil i tillegg særlig trekke frem Gjertrud Jynge som Fru Marthe. Spillestilen til Jynge er generelt sett særpreget med et ofte kjølig preg, og hun har en egen evne til å formidle tekst. Dette gjør henne til en perfekt skuespiller for Johannes Holmen Dahl, som lar henne få spille på alle de strengene hun har.

Ny vår
Dahls regi er preget av mye frontalt spill, men det hindrer ikke at kommunikasjonen mellom karakterene føles levende. Komedien tones ned, og kan således minne om Laurent Chétouanes oppsetninger av Misantropen av Moliére (2009) og Holbergs Den Stundesløse (2016) på Nationaltheatret, der de komiske grepene nærmest var fjernet. Hos Dahl gis komedien rom på tekstens premisser uten å forsynes med overspill og fjas, men trer allikevel frem gjennom den iboende absurditeten.

Adam har forgrepet seg på en ung kvinne. Siden han er dommer er han vant til å kunne gjøre som han vil. Det ser plutselig annerledes ut når det er en ny dommer i byen, og selv om jeg har tenkt at #metoo-parallellene fort kan bli kleine, er det fristende å trekke linjer til Harvey Weinstein og hans likemenn. For det finnes nå plutselig en ny justis der gamle menn med makt ikke i like stor grad kan ta for seg uten konsekvenser. Den knuste krukka står dermed med ett frem som lynende relevant uten at den forsøker å innprente noe hos noen. Den viser oss verden og historien med så enkle grep at alt blir tydelig. Når avslutningsscenen kommer og Sara Khorami og Eivin Nilsen Salthe danser mens confetti sprøytes over dem, tenker jeg i mitt stille sinn i et kort øyeblikk at det finnes endring, det finnes en ny dag, en ny vår. Så tar jeg meg i det, verden er ikke endret til det ugjenkjennelige, men jammen var det godt å kjenne på mulighetene der i sekundene på slutten.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER