Bilde: Berenice1

Slik kan også Racine spilles!

Belgiske tg STAN har besøkt Oslo med en fantastisk spennende og
annerledes tolkning av Berenice, en av den franske klassiker
Jean Racines store tragedier.
Av IdaLou Larsen

Belgiske tg STAN gjestet Black Box forleden med sin produksjon
av den klassiske franske tragedien Berenice. Den gikk for
fulle hus de tre kveldene den ble spilt, og er nå reist videre til
Bergen.

Der bør den også få fulle hus: Denne
Berenice er en stor teateropplevelse som viser at dyktige,
dristige og oppfinnsomme skuespillere kan blåse nytt, overbevisende
liv i en tradisjonell og lett gammelmodig teaterform.

Særegen spillemåte

Ingen egen arena til skuespillerne. Bare en mengde krakker – vel
hundre så det ut til – tilsynelatende tilfeldig plassert på Black
Box’ scene.

Scenen er skilt fra salen av en vegg av
glasspaneler, som nesten umerkelig skifter farge fra melkehvitt til
perlemor til illevarslende rødt i oppgjørets time, og så blir mildt
gjennomskinnelig hvite igjen når stykkets tre personer – den
romerske keiser Titus, den jødiske dronning Berenice og deres
felles venn Antiochus, konge av Comagen – til slutt stoisk forsoner
seg med sin skjebne og gir avkall på den de elsker.

Publikum tok plass på krakkene, lysene ble
dempet, og en mann sto fram blant oss publikummere. Han begynte å
snakke.Først trodde jeg det var til oss, men så viste det seg at
det var sin trofaste følgesvenn han forklarte at dette rommet var
keiser Titus’ lønnkammer. Eksposisjonsscenene i den klassiske
tragedien kan ofte virke langdryge, men med denne uventede og
elegante åpningen førte tg STAN oss øyeblikkelig rett inn i
handlingen: Vi ble de tause og nærmest usynlige vitnene til det
dramaet som utspiller seg den dagen Titus, som nettopp har overtatt
keisertittelen etter sin avdøde far, innser at han må gi avkall på
å gifte seg med kvinnen han elsker, den jødiske dronningen
Berenice: Roma vil aldri godta at han inngår ekteskap med en
fremmed som attpåtil er dronning i eget rike.

Et mesterlig grep

Det er et mesterlig grep: Antiochus, Titus, Berenice og kvinnen,
som like overbevisende og smidig skifter mellom å være alle de tre
hovedpersonenes trofaste, men nøytrale følgesvenn, beveger seg
mellom oss, og forfølger sine intense samtaler mens vi stadig snur
og vender oss på krakkene for å følge ansiktsuttrykket iblant til
den ene, iblant til den andre, og bare i sjeldne øyeblikk klarer å
fange inn to protagonister på en og samme tid.

Det er en vanskelig og dristig spillestil som må
kreve en enorm konsentrasjon av de medvirkende. Men de fire
skuespillerne i Berenice mestrer utfordringen med
briljans.

En europeisk produksjon

Denne gangen er det lite ”belgisk” ved tg STANs oppsetning:
Denne Berenice hadde premiere i Lisboa, og er et samarbeid
mellom STAN fra Antwerpen og Mundo Perfeito i Lisboa. Bare den ene
av skuespillerne, Frank Vercruyssen som spiller Titus er
opprinnelig fra tg STAN: Tiago Rodriguea (Antiochus) er
portugisisk, Cathy Naden kommer fra det engelske Forced
Entertainment og Carly Wys fra det belgiske De Onderneming – og
denne Berenice spilles på et uvanlig tydelig og lett
forståelig engelsk – kanskje fordi engelsk bare er morsmålet til
den ene av de medvirkende?

Nettopp det faktum at alle de medvirkende har
forskjellig bakgrunn, gir en ekstra dimensjon til forestillingen
der jo både Berenice og Antiochus – i forhold til Titus –
representerer det fremmede. Hennes fremmede bakgrunn er jo årsak
til at Titus må bryte med Berenice.

Det er et lite problem at tg STAN bare oppgir de
medvirkendes navn samlet, og ikke opplyser om hvilke roller de
spiller, slik at det blir umulig å si om det er Cathy Naden eller
Carly Wys som spiller rollen som Berenice. Men dersom det skulle
være engelske Cathy Naden som er alle de tre hovedpersonenes
fortrolige følgesvenn, passer det ekstra bra at hun er den eneste
som har vår tids fellesspråk som sitt morsmål.

Bundet verseform

= Berenice ble sist spilt i Oslo i 1989, på Det Norske
Teatret, i regi av franskmannen Jacques Lassalle, med Bentein
Baardson i rollen som Titus, og Ragnhild Hilt som Berenice.

Jeg husker fremdeles en meget stilren og vakker
scenografi signert Yannis Kokkos, og Bentein Baardsons litt
dekadente og farlige Titus: Det var en svært interessant
Racine-tolkning, og Lassalles vektlegging av Titus-skikkelsens
kompleksitet gjorde den ganske ukonvensjonell.

Den hadde likevel beholdt det litt opphøyde og
distanserte som kjennetegner den klassiske tragedien der
hovedpersonene gjerne er konger og fyrster, og dermed hevet over de
alminnelig dødelige.

I sin følsomme og presise gjendiktning hadde
Halldis Moren Vesaas elegant overført originalens alexandriner til
nynorsk, og selve denne bundne verseformen skaper nødvendigvis en
viss deklamatorisk distanse til teksten.

Tradisjonstroskap og tradisjonsbrudd

I hele sin tilnærming til stykket bryter tg STAN med en flere
hundreår gammel teatertradisjon, dette understreker de ved at de
bevisst velger seg en prosaoversettelse av Racines tekst.

Oversetteren er dessverre ikke oppgitt i
programmet, og det er synd, for den er eksepsjonelt spenstig:
Tilsynelatende ubesværet klarer gjendiktningen både å fremstå som
normal-engelsk og å holde et “høyt” språknivået som fullt ut yter
originalen rettferdighet.

Selv om tg STAN bryter med den tradisjonelle måte
å spille den klassiske tragedien på, representerer deres tolkning
overhodet ikke noe brudd med innholdet i Berenice. Tvert
imot har jeg aldri opplevd tragedien så allmennmenneskelig nær og
engasjerende.

Fascinerende og engasjerende

Men – og det er det fascinerende – skuespillerne makter å
alminneliggjøre teksten uten dermed å frata den noe av sin ekte
patos: De gir den et nært, muntlig og levende uttrykk, så vel
gjennom kroppsspråk og mimikk som gjennom uventede innskudd av mer
moderne ord og uttrykk som – og det er et bevis på ensemblets
styrke som tekst-tolkere – likevel aldri bryter illusjonen.

Dette er sterkt og godt teater som virkelig
makter å nyskape en klassisk tekst. Fascinerende er det også at tg
STANs skuespillere ikke bruker regissør, verken i tysk eller i
engelsk tradisjon, men selv utformer hele produksjonen. Det er en
interessant arbeidsmetode, som utvilsomt må stille sterke krav til
skuespillernes selvstendighet og til deres intellektuelle
kunnskaper.

Uansett – deres fremstilling av Titus, Berenice
og Antiochus er blitt fascinerende og allmennmenneskelig, nær og
enkel, slik den nok ble oppfattet da den ble urfremført i november
1670, og tolket som en aktuell kommentar til at selveste kongen,
Ludvig XIV, hadde vært nødt til å gi avkall på Maria Mancini, en
ung adelig italiensk kvinne som han elsket, og som elsket ham.

Slik kan altså Racine også spilles!

Black Box, Oslo 1.-3- april. BIT Teatergarasjen. Bergen 6. –8.
april
tg STAN: Berenice
av Jean Racine
Scenografi og lys Thomas Walgrave i samarbeid med José Nun
Sampaio
Kostymer An d’Huys
Medvirkende: Cathy Naden, Tiago Rodrigues, Frank Vercruyssen og
Carly Wys

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER