Slik kan også Racine spilles!

Belgiske tg STAN gjestet Black Box forleden med sin produksjon av den klassiske franske tragedien Berenice. Den gikk for fulle hus de tre kveldene den ble spilt, og er nå reist videre til Bergen.

Der bør den også få fulle hus: Denne Berenice er en stor teateropplevelse som viser at dyktige, dristige og oppfinnsomme skuespillere kan blåse nytt, overbevisende liv i en tradisjonell og lett gammelmodig teaterform.

Særegen spillemåte

Ingen egen arena til skuespillerne. Bare en mengde krakker – vel hundre så det ut til – tilsynelatende tilfeldig plassert på Black Box’ scene.

Scenen er skilt fra salen av en vegg av glasspaneler, som nesten umerkelig skifter farge fra melkehvitt til perlemor til illevarslende rødt i oppgjørets time, og så blir mildt gjennomskinnelig hvite igjen når stykkets tre personer – den romerske keiser Titus, den jødiske dronning Berenice og deres felles venn Antiochus, konge av Comagen – til slutt stoisk forsoner seg med sin skjebne og gir avkall på den de elsker.

Publikum tok plass på krakkene, lysene ble dempet, og en mann sto fram blant oss publikummere. Han begynte å snakke.Først trodde jeg det var til oss, men så viste det seg at det var sin trofaste følgesvenn han forklarte at dette rommet var keiser Titus’ lønnkammer. Eksposisjonsscenene i den klassiske tragedien kan ofte virke langdryge, men med denne uventede og elegante åpningen førte tg STAN oss øyeblikkelig rett inn i handlingen: Vi ble de tause og nærmest usynlige vitnene til det dramaet som utspiller seg den dagen Titus, som nettopp har overtatt keisertittelen etter sin avdøde far, innser at han må gi avkall på å gifte seg med kvinnen han elsker, den jødiske dronningen Berenice: Roma vil aldri godta at han inngår ekteskap med en fremmed som attpåtil er dronning i eget rike.

Et mesterlig grep

Det er et mesterlig grep: Antiochus, Titus, Berenice og kvinnen, som like overbevisende og smidig skifter mellom å være alle de tre hovedpersonenes trofaste, men nøytrale følgesvenn, beveger seg mellom oss, og forfølger sine intense samtaler mens vi stadig snur og vender oss på krakkene for å følge ansiktsuttrykket iblant til den ene, iblant til den andre, og bare i sjeldne øyeblikk klarer å fange inn to protagonister på en og samme tid.

Det er en vanskelig og dristig spillestil som må kreve en enorm konsentrasjon av de medvirkende. Men de fire skuespillerne i Berenice mestrer utfordringen med briljans.

En europeisk produksjon

Denne gangen er det lite ”belgisk” ved tg STANs oppsetning: Denne Berenice hadde premiere i Lisboa, og er et samarbeid mellom STAN fra Antwerpen og Mundo Perfeito i Lisboa. Bare den ene av skuespillerne, Frank Vercruyssen som spiller Titus er opprinnelig fra tg STAN: Tiago Rodriguea (Antiochus) er portugisisk, Cathy Naden kommer fra det engelske Forced Entertainment og Carly Wys fra det belgiske De Onderneming – og denne Berenice spilles på et uvanlig tydelig og lett forståelig engelsk – kanskje fordi engelsk bare er morsmålet til den ene av de medvirkende?

Nettopp det faktum at alle de medvirkende har forskjellig bakgrunn, gir en ekstra dimensjon til forestillingen der jo både Berenice og Antiochus – i forhold til Titus – representerer det fremmede. Hennes fremmede bakgrunn er jo årsak til at Titus må bryte med Berenice.

Det er et lite problem at tg STAN bare oppgir de medvirkendes navn samlet, og ikke opplyser om hvilke roller de spiller, slik at det blir umulig å si om det er Cathy Naden eller Carly Wys som spiller rollen som Berenice. Men dersom det skulle være engelske Cathy Naden som er alle de tre hovedpersonenes fortrolige følgesvenn, passer det ekstra bra at hun er den eneste som har vår tids fellesspråk som sitt morsmål.

Bundet verseform

= Berenice ble sist spilt i Oslo i 1989, på Det Norske Teatret, i regi av franskmannen Jacques Lassalle, med Bentein Baardson i rollen som Titus, og Ragnhild Hilt som Berenice.

Jeg husker fremdeles en meget stilren og vakker scenografi signert Yannis Kokkos, og Bentein Baardsons litt dekadente og farlige Titus: Det var en svært interessant Racine-tolkning, og Lassalles vektlegging av Titus-skikkelsens kompleksitet gjorde den ganske ukonvensjonell.

Den hadde likevel beholdt det litt opphøyde og distanserte som kjennetegner den klassiske tragedien der hovedpersonene gjerne er konger og fyrster, og dermed hevet over de alminnelig dødelige.

I sin følsomme og presise gjendiktning hadde Halldis Moren Vesaas elegant overført originalens alexandriner til nynorsk, og selve denne bundne verseformen skaper nødvendigvis en viss deklamatorisk distanse til teksten.

Tradisjonstroskap og tradisjonsbrudd

I hele sin tilnærming til stykket bryter tg STAN med en flere hundreår gammel teatertradisjon, dette understreker de ved at de bevisst velger seg en prosaoversettelse av Racines tekst.

Oversetteren er dessverre ikke oppgitt i programmet, og det er synd, for den er eksepsjonelt spenstig: Tilsynelatende ubesværet klarer gjendiktningen både å fremstå som normal-engelsk og å holde et “høyt” språknivået som fullt ut yter originalen rettferdighet.

Selv om tg STAN bryter med den tradisjonelle måte å spille den klassiske tragedien på, representerer deres tolkning overhodet ikke noe brudd med innholdet i Berenice. Tvert imot har jeg aldri opplevd tragedien så allmennmenneskelig nær og engasjerende.

Fascinerende og engasjerende

Men – og det er det fascinerende – skuespillerne makter å alminneliggjøre teksten uten dermed å frata den noe av sin ekte patos: De gir den et nært, muntlig og levende uttrykk, så vel gjennom kroppsspråk og mimikk som gjennom uventede innskudd av mer moderne ord og uttrykk som – og det er et bevis på ensemblets styrke som tekst-tolkere – likevel aldri bryter illusjonen.

Dette er sterkt og godt teater som virkelig makter å nyskape en klassisk tekst. Fascinerende er det også at tg STANs skuespillere ikke bruker regissør, verken i tysk eller i engelsk tradisjon, men selv utformer hele produksjonen. Det er en interessant arbeidsmetode, som utvilsomt må stille sterke krav til skuespillernes selvstendighet og til deres intellektuelle kunnskaper.

Uansett – deres fremstilling av Titus, Berenice og Antiochus er blitt fascinerende og allmennmenneskelig, nær og enkel, slik den nok ble oppfattet da den ble urfremført i november 1670, og tolket som en aktuell kommentar til at selveste kongen, Ludvig XIV, hadde vært nødt til å gi avkall på Maria Mancini, en ung adelig italiensk kvinne som han elsket, og som elsket ham.

Slik kan altså Racine også spilles!

Black Box, Oslo 1.-3- april. BIT Teatergarasjen. Bergen 6. –8. april tg STAN: Berenice av Jean Racine Scenografi og lys Thomas Walgrave i samarbeid med José Nun Sampaio Kostymer An d’Huys Medvirkende: Cathy Naden, Tiago Rodrigues, Frank Vercruyssen og Carly Wys