Slik Deise ser det

Deise Faria Nunes kommer inn på scenen bærende på to plastposer fra Rema 1000. Hun setter seg ned på knærne og lirker forsiktig en ananas ut av den ene posen. Hun tar den i armene sine, vugger den som et lite barn og setter den varsomt fra seg på et teppe. Hun tar ut en ny og holder den over hodet, som et trofé. Tre ananaser til får gjennomgå sitt eget lille ritual før hun anbringer dem i en gruppe på gulvet sammen med de andre og strør glitter over dem. Så går hun bort til en mikrofon og begynner å snakke.

– Frukt og glitter. Som oppvokst i karnevalskulturen er det noe jeg bærer med meg livet gjennom, sier hun dagen etter at hun endelig fikk framført sitt performative foredrag om dekolonisering av scenekunsten, i digital versjon, på Oslo Internasjonale Teaterfestival.

Decolonizing the performing arts er et slags one woman show i flere deler, en serie hun fikk støtte til fra Kulturrådet før hun ble tatt opp i doktorgradsprogrammet ved Universitetet i Agder. Teksten er opprinnelig en teorioppgave som hun har bearbeidet mange ganger.

Det slo meg at det var en fokusert renhet over arbeidet og påfallende lite akademisk?

-Ja, jeg er opptatt av det, å jobbe på gulvet med formidling for et bredt publikum, også etter avsluttet doktorgrad. Da hjelper det ikke å snakke på akademisk, sier hun, som om det var et eget språk.

Brazilian bombshell – En viktig kulturell referanse for meg er Carmen Miranda, the brazilian bombshell, en sanger og danser som ble berømt for sin egendesignete frukthatt på 1930- og -40-tallet. Ikonisk er også Josephine Baker, med sitt bananskjørt og sangen Chiquita madame, en karnevalssang som alle i Brasil kan. I et visuelt eksperiment for foredraget, som ble vist på video under Hanan Benammars festival Winter Solstice i 2019, brukte jeg hele spekteret av tropisk frukt, mango, lime, banan, ananas og papaya. Blikket på disse varene er mye av det samme som på den koloniserte kroppen og det koloniserte mennesket. I den sammenhengen er jeg veldig opptatt av at disse lappene som er festet til dem skal synes: Dole, the tropical gold. De gjør det så lett, det er rene fetisjismen! Dagligvarebutikkene ble kalt kolonialhandel fordi de solgte varer som stammet fra koloniene, som kaffe, te, sukker og krydder, så jeg startet med en pose fra netthandelen Kolonial.no i performancen. Men da jeg var en tur i Oslo og tok bussen fikk jeg øye på en reklameplakat fra Rema 1000. Den viste en svart kvinne som bar på blant annet en ananas og reklamerte for 20 % rabatt på frukt og grønt, så da var valget enkelt: Jeg måtte migrere til Rema 1000!

Her skal du få et skikkelig kolonial-produkt! (Jeg setter en skål med en blanding av nøtter og tørket frukt foran henne)

– Ja, det er utrolig mye å ta av, ikke minst i hipster-livsstilen hvor man spesialiserer seg på alt mulig fra de gamle koloniene, nå sist Mate latte, basert på mate-teen som er veldig vanlig i Sør-Amerika.

Glitter og paljetter Hvor i Brasil kommer du fra?

– Jeg er født i 1974 i Porto Alegre i Sør-Brasil og vokste opp i en liten by, Jaguarão, enda lenger sør, ved grensa til Uruguay. Vår familie er nært tilknyttet karnevalskulturen. Min tante, som var som en andre mor for meg, var syerske og var veldig ettertraktet for sine kostymer. Vi hadde sosiale klubber, og hver klubb hadde sin dronning. På 1960-tallet var min mor en av dem, med overdådige, fjærprydete drakter med glitter og paljetter.

Som du nå tar videre inn i en ny sammenheng?

– Ja, jeg er veldig fascinert av alt det skinnende overdådige, alle motsetningene som finnes i karnevalskulturen med sine røtter i både Afrika og hos urfolkene, hvor blant annet fjærene kommer fra. Paljettene kommer helt sikkert fra et sted i Egypt, via Europa. Men det er veldig skadelig for miljøet. Et fullt kostyme for de største sambaskolene i Rio kan koste kanskje en halv million kroner, med alle krystallene og fjærene, som er rangert fra de mest eksklusive fasanfjærene til de mest simple etterlikningene. Det er ikke måte på råskapen i hvordan disse fjærene blir framskaffet. Og paljetter og glitter er veldig forurensende. Når du dusjer på slutten av en karnevalsnatt går jo alt dette rett i havet. Men det skjer miljømessige framsteg også her, en engelsk klesdesignstudent har nå utviklet resirkulerbare og til og med nedbrytbare paljetter. Karnevalet og brasiliansk kultur er opprinnelsen til alt jeg holder på med, i det skriftlige, det performative og det visuelle, men da må jeg jo også utfordre meg selv på det som er problematisk.

Fortell om familien din

– Jeg vokste opp i en ganske stor familie med fem barn, hvorav fire jenter. Samme året som jeg kom til Norge og fødte datteren min, døde broren min av kreft, så nå er det bare oss jentene igjen. Faren min, som døde for ni år siden, var telefontekniker for et statlig telefonselskap, moren min var hjemmeværende, med bakgrunn som hushjelp og assistent på en skole. Farfaren min var barn av slaver, og det er ingen som vet når han ble født, men antakelig rett etter at slaveriet formelt ble opphevet på 1860-tallet.

Hvor har du din opprinnelse?

– Jeg har ingen anelse! I USA har etterkommere etter slaver tilgang på informasjon om skipene som forfedrene deres ble fraktet i, hvor de kom fra og hvor og når de la til. I Brasil var man ikke så nøye med å føre registre, og tidlig på 1900-tallet avgjorde myndighetene at slaveriet var en skam og derfor burde det ikke bare glemmes, men direkte fortrenges fra historien. Derfor ble alle dokumenter om slaveri beordret ødelagt.

Raped into existence Savner du å vite mer?

– Ja, jeg vet at jeg er del av en større historie, om folk som ble kidnappet og sendt over havet, men jeg kan ikke sette navn på folk og steder. Det skaper et tomrom i meg. Selv om frakten formelt ble forbudt på et tidspunkt, så gjorde jo ikke det slutt på slaveriet. Kvinner ble systematisk voldtatt for å produsere flere slaver. Som min gode venn koreografen Thomas Talawa Prestø sier: We are talking about being raped into existence. Denne historien gjennomsyrer fortsatt det brasilianske samfunnet. 75 millioner mennesker, over en tredel av befolkningen, nedstammer fra Afrika, og likevel er Brasil et land hvor alt med afrikansk opprinnelse blir demonisert og latterliggjort. Av religionslæreren fikk vi vite at afrikanske religioner var djevelens verk. På et engelsk-kurs var jeg eneste svarte elev, og da fant de andre barna ut at det var morsomt å skrive på meg med kritt, fordi jeg hadde samme farge som tavla.

Fortell om skolegangen din

– Jeg har fem års utdanning i elektrofag på videregående skole. Det hadde du ikke forestilt deg! Det var min far, han var veldig viktig for meg, som ønsket at jeg skulle utdanne meg til ingeniør, han mente at i et så korrupt land trengtes det gode mennesker som kunne bidra til å bygge landet. Det er dette vi kaller Ali-yrker, advokat, lege og ingeniør. Far var både intelligent og sosial men det hjalp ikke for en med hans bakgrunn, så han ville at vi skulle få de mulighetene han aldri fikk. Den offentlige skolen i Brasil er fallitt, det er få ressurser og mange faller fra, men far hadde en trygg og relativt godt betalt jobb i telefonselskapet, så vi led ingen nød, og han kunne betale slik at vi kunne gå på privatskole. Sånn sett var vi heldige, flere andre deler av familien har ikke klart seg så bra. På den tekniske fagskolen var det et ekstremt strengt regime med fysikk og matematikk på et avansert nivå i et sjåvinistisk, mannsdominert miljø. Vi tre jentene som gikk i klassen fikk stadig høre at personer som gikk i skjørt og lakket neglene ikke kunne stoles på, men vi bygget motorer fra bunnen minst like godt som våre mannlige medelever. Jeg skjønte jo underveis at dette ikke var min greie, men for min fars skyld fullførte jeg. Det var en god skole, som også ga meg muligheten til å ta kurs i tegning og teater. Vi hadde en teatergruppe med innleid regissør som lagde politisk teater i ånden etter Augusto Boal og De undertryktes teater. Regissøren var en homoseksuell rebell, ja, du vet, typisk teaterregissør, haha!

Kommunister og trotskister – Da jeg var omkring 15-16 år, var jeg sterkt påvirket av regissøren og begynte å drive studentpolitikk i et miljø med alle avarter av sosialister, kommunister og trotskister. På en studentkonferanse diskuterte de drapet på Trotskij, som Stalin sto bak. Det var høy temperatur, noen støttet Stalin, andre støttet Trotskij. Jeg skjønte ikke, var det et slags internt slektsoppgjør i sine egne familier de snakket om? Hva har dette med meg å gjøre? Den gangen var jeg, til tross for at jeg hadde merket det på kroppen, meg ikke bevisst at hudfargen hadde sammenheng med hvem som var de svakeste i samfunnet. Men klasseforskjellen hadde jeg selvfølgelig fått med meg. Jeg meldte meg inn i Arbeiderpartiet, PT (Partido dos Trabalhadores), og da Lula for første gang stilte som presidentkandidat i 1989 var jeg en av aktivistene. Faren min forbød meg å gå ut og klistre opp plakater på gata, men jeg gjorde det likevel.

Etter elektrofagutdanningen reiste Nunes inn til storbyen Porto Alegre, hvor store deler av hennes fars familie bodde. – Jeg fikk selvsagt aldri jobb innen elektrofag, så jeg begynte på kontor i stedet og ble en sånn sekretær med stålkontroll på alt. Jeg var opptatt av å tjene penger og klare meg selv, så teatret ble satt litt på vent.

Porto Alegre ja. Det navnet fikk en nærmest mytisk klang i forbindelse med den internasjonale anti-globaliseringskonferansen Verdens Sosiale Forum, som ble arrangert der flere ganger på rad på 2000-tallet under slagordet «En annen verden er mulig».

– Ja, byen var et radikalt sentrum den gangen, styrt av PT seksten år i strekk. De gjennomførte en lokal demokratisering som ble modell for mange byer andre steder i verden. Befolkningen ble direkte involvert i budsjetteringen, det var et rikt kulturtilbud, gratis og lett tilgjengelig, og et Folkets hus i alle bydeler. Det var bare å gå ut på gata og der skjedde det, rett foran øynene mine. Alt dette fikk jeg med meg, selv om jeg ikke selv var involvert som aktør. Det ble etablert en kunstbiennale i Porto Alegre for hele Mercosur, det nyetablerte sør-amerikanske frihandelsområdet, hvor et av verkene, en installasjon, handlet om tortur. Det var min første opplevelse av performativ kunst i rom. Alt jeg hadde sett til da var de fargesprakende, frie opptrinnene på gata og malerier på museumsvegger. Det var en sterk opplevelse.

Hva trakk deg til Norge?

– 12. desember 1998, for å være helt nøyaktig, var jeg på en bar med en venninne som hadde bursdag. Bort til oss kommer en vakker, blond fyr og spør om en sigarett. Han får den og forsvinner igjen også sier jeg til min venninne: «Disse idiotene som bare kommer og ber om ting og ikke gir noe tilbake!». Så glemmer jeg det, det kommer flere venner, vi drikker, feirer og koser oss. Men så, et par timer seinere, kommer den blonde fyren tilbake – med en sigarett! Det er faren til min datter Victoria Nunes Finstad, som i dag er komposisjonsstudent på Musikkhøgskolen.

Rart og mistenkelig – Da jeg ble gravid fikk jeg et brev fra foreldrene hans hvor de inviterte meg til Eidsvoll med løfter om at de kom til å ta godt vare på meg og babyen. Og det gjorde de virkelig, men på Eidsvoll for øvrig hadde de visst aldri sett noe så rart og mistenkelig som en hvit lokal gutt med en høygravid svart kvinne. De snudde seg demonstrativt etter oss og stirret uforstilt mens vi satt og drakk kaffe. Så Eidsvoll var ikke noe blivende sted i lengden, og vi flyttet til Tøyen. Der ammet jeg min nyfødte datter, leste norsk på dagen og gikk på språkkurs om kvelden. Jeg fikk ikke godkjent min elektrofagutdanning, så jeg måtte begynne på voksenopplæring sammen med folk fra hele verden. Der lærte jeg forundret om norsk språkstrid, Ibsen versus Bjørnson, Arbeiderpartiet på 1950-tallet. Og N-ordet. Det var første gang jeg hørte det i Norge.

Så rart at du ikke hadde hørt det før? – Jeg var antakelig ikke god nok i norsk til å fange det opp. Også var jeg jo vant til ordet negro, som er stuerent på både portugisisk og spansk. Jeg søkte på ordet og fikk opp blant annet Are Kalvøs satiriske bok Kunsten å vere neger. Det ligger en slags kolonialistisk nytelse i bruken av n-ordet. Det gjør vondt å erkjenne dette, men Kalvøs bok har noen gode poeng for han tegner den norske rasismen med stor presisjon. Den økte bevisstheten rundt bruken av ordet har vært en bratt læringskurve for den vanlige nordmann. 20 år seinere oversetter Kalvø påfallende nok musikalen The Book of Mormon til nynorsk for Det Norske Teatret. Den ble Norges mest populære teaterforestilling noensinne og fikk bøttevis av gode kritikker, men påfallende nok reflekterte ingen over tekstens karikerte og nedlatende framstilling av uganderne. Deler av historien bak boka og den religiøse praksisen er direkte rasistiske, men denne konteksten ble rett og slett ignorert i Norge.

Du reflekterte vel selv litt over det da du i 2018 her på Scenekunst.no kritiserte mangelen på Heddanominasjoner til de svarte skuespillerne i forestillingen?

– Ja, jeg refererte til en kanadisk teaterviter som mente at The Book of Mormon «isn’t funny at all», men det var også alt. Det ligger en ironi i at jeg, med den profilen jeg har, og den diskursen jeg er en del av, skal forsvare The Book of Mormon, men sånn måtte det bare bli. Du finner knapt en svart skuespiller i Norge som vil si høyt at det er et problematisk stykke. Produksjonen var en unik mulighet for svarte skuespillere, noe som aldri hadde skjedd på et institusjonsteater i Norge. Men det var altså bare hvite som ble nominert. Så her satte Det Norske Teatret, hvor jeg for øvrig er styremedlem, vara siden 2020, opp et stykke med et rekordstort svart ensemble, som ikke fikk noen anerkjennelse hos Heddakomiteen. Her er det mange lag.

Siren Leirvåg Også begynte du å studere?

– Ja, i 2004, rett på teatervitenskap. Institutt for musikk og teater hadde et helt hus nesten for seg selv. Jeg ble undervist av fantastiske folk som Siren Leirvåg, Live Hov, Anita Hammer og Kjell Helgheim. Jeg traff Lars Øyno fra Grusomhetens teater og den kommende sjefen for Black Box teater, Jon Refsdal Moe, var stipendiat. Det var en god tid, men det begynte å gå i oppløsning da den såkalte kvalitetsreformen kom. Institutt for musikk og teater ble nedlagt, musikkvitenskap ble et eget institutt og teatervitenskap ble gjemt bort i en pakke som ble kalt «Institutt for kulturstudier og orientalske språk». Så hensikten var åpenbart å gradvis plukke faget fra hverandre. Det ble sluset vekk fra den fantastiske bygningen og inn i disse teoretiske byggverkene hvor det ikke var rom for kropp og hvor det ikke lenger var teatervitenskap man tok bachelor i, men «estetiske fag», med fordypning i teatervitenskap. Det har slått meg i ettertid at det begynner med språket. Når man vil utslette noen, så tar man først fra dem navnet. Og typisk nok: Mot slutten av fagets eksistens på 2010-tallet består den vitenskapelige staben ved Teatervitenskap på Universitetet i Oslo av bare kvinner. Siren Leirvåg, for ei dame! Jeg kommer ikke over det de gjorde mot henne. Hun er en strålende intellektuell og hadde en lovende karriere foran seg. Det tok de fra henne.

Og dette skaper i sin tur en forbindelse til din egen mangel på viten om hvor du kommer fra?

– Ja, når du migrerer så mister du tunga, som Eugenio Barba sier. Det var Siren som gjorde meg oppmerksom på ham og Odin Teatret med tesene om flytende øyer og Det tredje teater. Jeg spurte meg selv: Når språket som snakkes på norske scener ikke når inn til deg, og du selv ikke kan språket godt nok til å gjøre noe scenisk, hvorfor oppsøkte du da teatervitenskap? Dette hadde jeg ikke noe svar på før vi kom til Artaud, Grotowski og Barba, da falt alt på plass. Jeg tenkte wow, det fins noe som er annerledes, som berører det universet jeg selv kommer fra! Men også Jon Nygaards bøker om teatrets historie i Europa var viktige. I stedet for å gå slavisk inn i kronologien så peker han konsekvent på forholdet mellom teater og bevegelser i samfunnet. Han peker på ritualene, ikke minst kvinnenes betydning i dem, helt til de blir «sivilisert», tatt inn i byene, og formet til tragedier hvor det bare var menn med, også i kvinnerollene. Dette fungerte som en speiling og legitimering av en maktstruktur som nettopp var blitt etablert. Det perspektivet slo ned i meg som et lyn. Jeg reiste til Odin teatret og ble kjent med en afro-brasilianer som danset Orisha. Han het Augusto Omolu og ble min lærer, spirituelle samtalepartner og en av mine beste venner. Det var hans arbeid som inspirerte min masteroppgave The Dances of the Orixás: From Sacred Ritual to Performer’s Dramaturgy, hvor jeg studerer de hellige dansene utført under de religiøse ritualene i Brasil og deres forhold til Odin Teatret-tradisjonen og Eugenio Barbas teaterantropologi. Så på den måten ble jeg langt på vei gjenforent med min egen kultur.

Skuespillerens nærvær – Odin Teatret ble mitt andre hjem som jeg pendlet til og fra, helt fra jeg reiste til Odin week i Holstebro i august 2006 til jeg ble ferdig med masteroppgaven i 2011. Jeg ble med på reisene deres, til blant annet Italia, Tsjekkia, Tyskland og ikke minst Brasil, flere ganger. Jeg holdt på å miste nettverket mitt i Oslo fordi jeg var så mye borte.

Dette var vel i en periode da Odin Teatret var nærmest persona non grata i byen hvor de ble stiftet. Mellom Mythos i 2000 og Det kroniske liv i 2015, begge på Black Box teater, ble de ikke invitert en eneste gang?

– Nei, det er sant. Jeg var kjæreste med Odin Teatrets Jan Ferslev og organiserte to workshops, en med ham og en med Augusto i Oslo i 2007 og 2008. Jeg tok kontakt med alle jeg kjente og ikke kjente, med lærerne mine på Teatervitenskap, med Teaterhøgskolen og Black Box teater, men ingen var interessert.

Dette handler om det genuine skuespillerarbeidet, og det var det kanskje ikke så mange som var opptatt av i en fase av historien da det helst var postdramatisk non-acting og Fosse´sk nordic noir som gjaldt?

– Nei, fokuset på skuespillerens nærvær forsvant noe i den overordna estetiske og konseptuelle tankegangen. Jeg må innrømme at Odin Teatret sitter like mye i min ryggmarg som karnevalet. Hver gang jeg gjør noe foran mennesker, tenker jeg på Eugenio. I går tenkte jeg masse på Roberta (Carreri, skuespiller ved Odin Teatret, CE), mens jeg forberedte meg på å gå på scenen. Roberta ja. En av de beste skuespillerne jeg kjenner, som lærte meg mye. She has given me some tough love! Men etter hvert som jeg går inn i det dekoloniale perspektivet, ser jeg at også Odin Teatrets teaterantropologiske læreverk begynner å eldes. Det ligger mye potensiell kulturell appropriasjon i en av deres grunnmetoder, barterne, de kulturelle byttehandlene som har som forutsetning at det ikke er forskjell på partene. Når du går inn i sånne relasjonelle prosjekter som kunstner, så bør du ha et maktperspektiv veldig klart i hodet ditt før du gjør det, slik at du ikke kommer i skade for å begå urett mot en gruppe som er svakere enn deg. Samtidig er det viktig å huske på at Odin Teatret har vært enormt viktige for utviklingen av politisk teater i Latin-Amerika. De har gitt fattige teatergrupper verktøy som ble videreutviklet på mesterlig vis. For eksempel den peruvianske gruppa Yuyachkani, som var i Norge på Porsgrunn Internasjonale Teaterfestival for kanskje 10 år siden, har skapt en unik sammensetning av urfolksarv og fysisk teater. Det er priceless, et enormt viktig kunstpolitisk arbeid.

Grunnpillarer Etter fullført master tok Deise Odin Teatrets forsknings- og laboratorietankegang videre inn i kunstnerkollektivet ACTS, som hun stiftet sammen med scene- og performancekunstnerne Luanda Carneiro Jacoel og Fernanda Branco. ACTS, som er satt på pause mens Jacoel og Branco videreutdanner seg, er en fleksibel, tverrfaglig, lokalt og internasjonalt orientert organisasjon for utveksling mellom ulike kunstformer. Men så inntraff to hendelser som truet med å kullkaste hele Deises livsløp innen scenekunsten. To grunnpillarer i livet hennes forsvant: Faren hennes døde og læremesteren, danseren Augusto, ble myrdet på meningsløst vis i Brasil.

– Det var komplett uforståelig for meg, og jeg var klar til å gi opp alt. Jeg tok meg jobb på et yogastudio som sekretær, sier hun. Men yogabransjen er ikke særlig stabil, og i 2015 fikk hun et tilbud fra Brasil om å skrive om svart teater i Norden. Og hva var da mer naturlig enn å oppsøke Nordic Black Theatre?

– Det var et vendepunkt. Jeg ble hanket inn til å jobbe med teatrets arkiv, som var et vellykket prosjekt i samarbeid med Oslo byarkiv. Det ene tok det andre, jeg ble engasjert som dramaturg og regiassistent for teatrets leder Cliff Moustache, og da var jeg plutselig back in business. Min praksis ble mer aktivistisk, og jeg ble mer synlig i feltet.

Det var rundt den tiden hun debuterte som skribent her på Scenekunst.no, med en artikkel om det hun kalte det svarte teatrets identitetsparadoks, om behovet for å bli seg bevisst både sin norske identitet og sin historiske og etniske opprinnelse. «Nordic Black Theatre opererer nettopp innenfor dette paradokset, uten å forsøke å løse eller forenkle det. Paradokset er det stedet hvor dialog kan skje. Det er der vi erkjenner at den norske kulturen ikke er homogen, og at den ikke skal være det. I det paradoksale kan våre forskjellige utgangspunkter brukes til utveksling og gjensidig forståelse», skrev hun.

Blikket Med økt synlighet vokser også bevisstheten om hva man ser, og hvordan og hvorfor. Ways of seeing så å si. The gaze.Blikket. Det er der hun er nå, i sin forskning ved Universitetet i Agder.

– Grunnen til at jeg søkte meg inn der, er at de gir meg muligheten til å inkludere kunstneriske elementer i presentasjonen av doktorgraden. Jeg er ikke en sånn som bare leser opp en avhandling og punktum. Det blir altfor amputert. Hver gang jeg har søkt doktorgrad før, har jeg følt meg tvunget til å utslette en del av meg selv for å passe inn i utlysningen. Da jeg sluttet på Nordic Black Theatre, tok jeg med meg et stort nettverk av svarte, kvinnelige kunstnere, som jeg nå er i ferd med å utvide til hele Europa, med folk som jobber tverrfaglig, både teoretisk og performativt. Så en vesentlig del av min avhandling kommer til å bli en rekke multimediale verk om temaer relatert til forskningen.

Interessen hennes for blikket begynte med den amerikanske svarte feministen, professoren og aktivisten bell hooks.

– Da jeg begynte å lese henne var det mange brikker i min historie som falt på plass. Først med teksten The oppositional gaze fra boka Black looks, race and representation. Frigjørende, dekoloniale praksiser handler ikke bare om erfaringer med å være svart eller tilhøre en marginalisert gruppe, for den sakens skyld. Du må også ha en bevissthet om hvordan du ser ting. Jeg har opplevd sårende situasjoner, som handler nettopp om dette, om blikk, som jeg ikke klarte å formulere, heller ikke for meg selv. Jeg begynte bare å bli ukomfortabel med noen holdninger, som jeg i dag tenker på som uttrykk for en interseksjonalitet av strukturelle undertrykkelser. Det var rundt tiden da svart feminisme kom min vei. Hvis man ikke klarer å ha en prosess i seg selv hvor man kontinuerlig spør seg: Hva er det jeg ser og hvordan og hvorfor ser jeg det sånn? Hvorfor ser jeg det og ikke det? Da vil man aldri fullt ut forstå det man ser. Undertittelen på doktorgradsprosjektet mitt er perspectives on performance. Perspektiv handler om blikk, hvilket ståsted du ser ting fra. Man snakker mye i akademia og i politiske og faglige debatter om perspektiv og fokus, men det man egentlig snakker om er jo blikket. Så begynte jeg å lese disse svarte feministene som har funnet et språk. Det er deres perspektiv, et svart kvinnelig blikk på kunst, jeg ønsker å formidle. Et blikk som jeg håper kan danne utgangspunkt for nye modeller i det praktisk-akademiske feltet.

– Eller forresten, utbryter hun. – Ikke modeller, dem er det så mange av fra før – men det er det jeg skal finne ut av!