Foto: Thor Brødreskift. Scenografi: Frode Gjerløw. Lys: Jon Eirik Sira

Slapp kvinnekamp

Rett på sak ønsker å løfte fram sentrale kvinnestemmer fra norsk historie, men har lite nytt å si om kvinners bidrag til verden.

I monologforestillingen Rett på sak har regissør Frode Gjerløw og skuespiller Reidun Melvær Berge ved Det Vestnorske Teateret forsøkt å nærme seg strømninger og tankegods fra norske kvinner gjennom tidene på teaterscenen. Forestillingen tar utgangspunkt i tekstutdrag fra et utvalg av i alt åtte artikler, kåserier og taler, skrevet av det programteksten omtaler som «noen av de viktigste kvinnestemmene i norsk historie».

Alt presenteres i et tilsynelatende enkelt og lettfattelig konsept med en minimalistisk scenografi: På scenegulvet rett foran oss i den lille, intime black boxen på Logen Teater i Bergen, står et kvadratformet glassbur med fire vegger, og utenfor en liten kommode og et klesstativ med kostymer. Glassburet gir assosiasjoner til utstillingsmontrene man gjerne finner på gallerier og museer der man i fred og ro kan studere det som befinner seg på innsiden av veggene. Mens lyset i salen slukkes og oppmerksomheten til publikum vendes mot glassburet, fyller en fengende, repetitiv melodifrase rommet. Melvær Berges stemme henvender seg til oss: «Medsøstre. Kem e vi? Kvinnene i verda. Kor høyrer vi heime? Kor passa vi inn? Er vi sosialistiske, humanistiske, radikale eller revolusjonære menneske? […]». Med andre ord er det grunnleggende spørsmål om kvinner og likestilling som danner det tematiske bakteppet for Rett på sak.

Med Cate Blanchett som inspirasjon
I løpet av den cirka halvannen time lange monologforestillingen fremføres små utdrag fra allerede skrevne og publiserte tekster av Else Michelet, Berit Ås, Ragna Nielsen, Kari Jaquesson, Penelope Lea, Eva Joly og Eva Ramm. Melvær Berge spiller hele tiden ulike karakterer når hun framfører tekstene, slik at språket og ytringene får en ny og annerledes kontekst. For meg som har begrenset kjennskap til tekstene og konteksten rundt dem fra før, er det imidlertid vanskelig å få helt grep om hvorfor akkurat disse tekstene er valgt og satt i sammenheng med hverandre. Det er heller ikke opplagt hvorfor det er generelle kvinnelige karakterer som en kokk, en gammel dame, en barnepasser, en soldat, en politietterforsker, en biskop og en kunstner som fremfører dem, utover at de representerer forskjellige vanlige kvinner i verden. En kursivert setning nederst i programteksten bidrar etter hvert til en slags oppklaring: Forestillingen er inspirert av filmen Manifesto(2015) med Cate Blanchett. Manifesto er et samarbeid mellom skuespiller Cate Blanchett og regissør og kunstner Julian Rosenfeldt. Det startet som en kunstinstallasjon før det ble en film. I filmen fremfører Blanchett utdrag fra kjente politiske og kunstneriske manifester mens hun spiller 13 ulike roller for hvert manifest – alt fra sørgende enke, aldrende uteligger, russisk koreograf til nyhetsanker.

Karikerte arketyper
Konseptet i Rett på sak er sydd over samme lest som Manifesto. Dessverre tilfører sammenstillingene av tekst og karakterer hverandre jevnt over lite i denne forestillingen. Det er utvilsomt morsomt at Eva Jolys takketale i forbindelse med mottakelsen av Sofieprisen i 2012, der hun tematiserer korrupsjon, klimaødeleggelser og makt og legger frem konkrete forslag til hvordan verden kan endres, fremføres av en bleieskiftende, nybakt mor med en gråtende baby. Melvær Berge snakker med et brennende engasjement og en bestemthet som gjør at hun aldri lar seg affisere av verken babygråt og illeluktende bleier, men poenget det virker som scenen vil understreke fremstår som altfor banalt i lys av de siste årenes feministiske seiere – at kvinner både kan være mødre og være opptatt av å bekjempe økonomisk kriminalitet.

Stort klokere blir jeg heller ikke av at Kari Jaquessons debattinnlegg «Mann kan ikke bli kvinne»  som ble publisert i Dagbladet i 2018, der Jaquesson kritiserer transaktivister, fremføres av Melvær Berge i rollen som soldat mens hun pusser skoene og geværet sitt inne i glassburet på scenen. Er det ment som en ironisk kommentar til Jaquessons insistering på det biologiske kjønnets betydning? Kvinnesaksforkjemper Ragna Nielsens (1845-1924) tale fra 1888 om kvinners stemmerett legges i munnen på en kvinnelig kunstner i stor, hvit jakke som gestikulerende maler abstrakte streker på et hvitt lerret bak seg mens hun stønner, puster, sukker og veksler mellom begeistring og konsentrasjon. Det er artig å se på, men er faretruende nært parodien og gir lite nytt av betydning til teksten. Jeg savner en klar, samlende tanke fra regissøren og en mer bevisst tilnærming til hvordan sceniske virkemidler kan tilgjengeliggjøre teksten for publikum på flere nivåer.

Lysende talent
Det som på mange måter redder det vaklende konseptet fra å falle fra hverandre, er Melvær Berge selv. Tidligere har hun blant annet jobbet på Teater Vestland, og i 2019 gjorde hun overbevisende hovedrolle i eventyrmusikalen Jostedalsrypa, og i denne forestillingen demonstrerer hun at hun er et lysende talent det er grunn til å forvente seg mye av. At hun er en skuespiller med et stort uttrykksregister og en sjeldent levende og genuin tilstedeværelse på scenen, blir spesielt tydelig i scenen der hun fremfører talen Penelope Lea, nestleder i Barnas Klimapanel, holdt i 2019 på folkets klimakonferanse Broen til framtiden. Da var Lea bare 14 år gammel. I monologen spiller Berge Melvær en gammel dame og alt – den spinkle stemmen, de skjelvende hendene, måten hun tar opp et lommetørkle på og sovner mens hun snakker, for så å våkne med et plutselig rykk i kroppen – er så presist og autentisk spilt at jeg tror på hvert ord. I denne scenen er det også en usedvanlig fin balanse mellom fysisk spill og tekst som gir rom og luft til materialet, til forskjell fra flere av de øvrige monologene der teksten oppleves kompakt og massiv. Dessuten skjer det noe spennende med materialet her i en slik kontekst fordi en tolkningsmulighet er å se for seg at det er fremtidens Penelope Lea som snakker til oss, fra en verden der klimasaken fortsatt står på stedet hvil 80 år senere.

Mangler brodd
Man skulle tro at litt av poenget med å samle et knippe tekster er at de kan stå som relieffer til hverandre og tilføre helheten noe mer. Som helhet lider forestillingen derimot av at tekstutvalget virker tilfeldig og sammenrasket. Når Melvær Berge innledningsvis introduserer Berit Ås helt kort, synes jeg det fungerer godt fordi publikum får litt konkret bakgrunnsinformasjon som forteller oss noe om hvorfor Ås er viktig, men dette grepet er fraværende i de andre monologene. Før forestillingen begynner kan publikum også scanne en QR-kode på et lite skilt utenfor teatersalen for å få tilgang til originaltekstene. Rett etterpå har jeg mottatt et 35 sider langt PDF-dokument med tekstene fra forestillingen, men det er ingenting i verken dokumentet eller nettsidene til teatret som forteller meg noe som helst om kvinnene som skrev dem eller tiden de levde i. Isteden flyter tekstene rundt i et historieløst intet.

Mot slutten gjøres et forsøk på å aktualisere materialet og opprette ny kontakt med publikum.  Den siste monologen er Melvær Berges egen, og hun opptrer i rollen som seg selv mens hun reflekterer rundt det å være kvinne i dag. Tanken bak er fin, men grepet fungerer ikke helt – teksten er for svak og er glemt like fort som den er formidlet. Sammenholdt med de øvrige tekstene, er det noe blodfattig over selvfølgelighetene om at nåtidens norske kvinner er så selvopptatte, men at alle må finne sin egen vei. Her burde regissør Gjerløw ha satset på å avslutte forestillingen med mer slagkraft, retning og brodd.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER