S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Aksel Tollåli – 5. november 2021

Slagkraftig urpremiere

Foto: Vidar Thorbjørnsen


Publisert
5. november 2021
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Kritikk Musikk Opera

Klippeøerne Opera i fire avdelinger med tekst og musikk av Ole Olsen Stormen konserthus, Bodø, 29. oktober 2021

Dirigent: Christian Kluxen Assistentdirigent: Anna Hartmann Kunstnerisk rådgiver: Terje Boye Hansen Kormester: Tim Ferguson Repetitør: Jan Bjørnar Sture Operaprodusent: Kjetil Falkum Tekstmaskinoperatør: Valeria Lillebjerka Korkoordinator: Mikael Rönnberg

Dronningen: Kari Postma Dronningens ledsagerinne: Astrid Nordstad Kongen: David Danholt Sjøfareren: Trond Halstein Moe Ypperstepresten: Frode Olsen

Vocal Art Arktisk Filharmoni


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/slagkraftig-urpremiere/
Facebook

Gode musikalske prestasjoner preget urpremieren på Ole Olsens opera Klippeøerne, 102 år etter at den ble skrevet.

Da Nordnorsk Opera og Symfoniorkester (i dag Arktisk Filharmoni) ble stiftet i 2009, ble Ole Olsen nevnt som en komponist orkesteret skulle trekke frem fra glemselen. Riktignok platedebuterte orkesteret med hans musikk i 2011, men det kan virke som om han forsvant da lanseringsiveren hadde lagt seg. Nå, 12 år senere, virker det derimot som orkesteret endelig er klare for å spille musikken hans. I fjor høst gjorde de en serie konsertforedrag med utdrag fra Olsens fire operaer, og forrige uke ble hans siste opera Klippeøerne (1919) urfremført konsertant i Bodø.

Det skulle gå 102 år fra Olsen ferdigstilte Klippeøerne til operaen ble fremført i sin helhet. Gjennom en gjennomgående strålende førstefremførelse, viste Arktisk Filharmoni og dirigent Christian Kluxen at dette er en opera og komponist vi burde høre mer fra.

Prehistorisk tragedie Vi er på en paradisisk klippeøy et sted i Atlanterhavet for omkring 3000 år siden. Der hersker fred og fordragelighet, og innbyggerne har knapt hørt om kjøtt og alkohol. Øya ligger helt isolert fra omverdenen, og selv om det sjelden kommer fremmede, har øyfolket en eldgammel tryllebue de kan bruke til forsvar. Pilene fra buen treffer alt skytteren sikter på og gjør det om til stein. I åpningen av operaen har Kongen kalt sammen folket: Han har drømt at fremmede vil komme, og at han selv vil forårsake øyas og hele folkets undergang med tryllebuen. Heldigvis kan undergangen unngås om de fremmede forlater øya i fred. Dagen etter kommer det sannelig et fremmed skip til øya, og i land stiger Sjøfareren og hans mannskap, på jakt etter vann og forsyninger. Mens de fyller vann fra en kilde, treffer Sjøfareren på Dronningen og blir besatt av begjær. Hun avviser ham, men han er fast bestemt på at hun skal bli hans. Hele øya, inkludert Kongen og Dronningen, møter opp når sjømennene skal dra, men akkurat når de tar farvel, røver Sjøfareren Dronningen med seg på skipet og kaster loss. Tryllebuen blir straks funnet frem. Kongen skyter en pil etter skipet, og når den treffer, blir hele skipet og alle om bord til stein, inkludert Dronningen. Når Kongen skjønner hva han har gjort, begynner han å skyte vilt rundt seg, og til slutt vender han buen mot seg selv. De to klippeøyene synker langsomt i havet til bare toppene synes, mens svarte sjøfugler sirkler over.

Klippeøerne ble skrevet mellom 1904 og 1919, og det fristende å koble tematikken i operaen opp mot strømninger i tiden. I en stor del av karrieren var Olsen tilknyttet Forsvaret, blant annet som dirigent for 2. brigades musikkorps (i dag Forsvarets stabsmusikkorps) og som armémusikkinspektør mellom 1899 og 1919. Med forsvarskarrieren i bakhodet er det lett å se en opera om fredsommelige vegetarianere hvis undergang forårsakes av ondsinnede fremmede som et fordekt forsvar for Norges nøytralitet under 1. verdenskrig. Det er også noe eventyraktig over operaen, i en mytisk fortid, uten navngitte rollefigurer.

Scenografiløst og velspilt Klippeøerne ble gjort i en konsertant versjon i Bodø, uten noen form for scenografi eller regi. På den ene siden slipper musikken å konkurrere med en full produksjon, men det gir også et ufullstendig bilde av verket. Likevel viser Arktisk Filharmonis fremføring at musikken er sterk nok til å stå på egne ben. Det musikalske høydepunktet er Olsens orkesterbehandling, med stadig nye instrumentkombinasjoner og et enormt overskudd. Blåserne spiller en helt vesentlig rolle i orkestreringen, noen som kanskje skyldes Olsens erfaring som korpsdirigent.

Dirigent Christian Kluxen får ut den klanglige variasjonen, og spesielt messingblåserne spiller strålende. Orkesterpartiet er så stort at jeg ønsker meg enda flere strykere – både for en større strykerklang og for å balansere lydbildet bedre. Likevel er det et enormt musikalsk initiativ i orkesteret, og de utmerker seg spesielt i de lengre instrumentalpassasjene i begynnelsen av andre og tredje avdeling.

Koret spiller en sentral rolle i operaen, både som øyfolk og sjøfarere, og det er flere store, komplekse korscener gjennom hele verket. De 16 sangerne fra VocalArt synger gjennomgående med god diksjon og får frem de polyfone linjene i det store sluttkoret i 1. avdeling med beundringsverdig klarhet. Også her skulle jeg ønske de var flere, men de høres mer enn godt nok over orkesteret.

Olsen er tydelig inspirert av Wagner – spesielt Den flyvende hollender og Lohengrin – selv om han ikke oppnår samme harmoniske og melodiske kompleksitet. Ellers har Klippeøerne mye til felles med franske og russiske 1800-tallsoperaer, med fargerik orkestrering og store korscener og tablåer. Det er tvilsomt at Olsen kjente til Édouard Lalos Le roi d’Ys (Kongen av Ys, 1875) – en opera om den bretonske byen Ys som synker ned i havet – men det er påfallende likheter i både tonespråk og handling.

Olsen skrev librettoen selv, og det tar litt tid å komme inn i det som selv i 1919 må ha vært et svært arkaisk språk. Et sentralt virkemiddel er utstrakt bruk av bokstavrim – en annen wagnersk innflytelse – noe som virker litt uvant og stivt til å begynne med, men hjelper med å binde librettoen sammen. Handlingen er veldig stillestående, og spesielt i første halvdel forklares den av rollefigurene fremfor at det skjer noe på scenen. Det dveles i overkant lenge i enkelte scener – åpningsmonologen til Kongen kunne med fordel vært kuttet i to, der han tværer på den samme beskrivelsen av øya og øyfolket i godt og vel ti minutter – men i alt i alt flyter teksten godt, og arkaismene til tross, er den tålelig forståelig.

Verkets sangpartier fremstår også tidvis som nokså uinspirerte, med i overkant treklangbaserte melodier som alltid ender opp der man tror. Det tar det seg opp i de to siste avdelingene, med store, dramatiske arier, og musikken til sangerne greier å speile dramatikken i orkesteret. Sjøfarerens store arie i tredje avdeling – strålende sunget av Trond Halstein Moe – og Dronningens påfølgende avvisning – sunget med stort alvor og en besnærende metallisk klang av Kari Postma – står som et musikalsk høydepunkt. Det gjør også sluttmonologen til Frode Olsens Yppersteprest, der han innser at alt er tapt og til slutt borer en pil i brystet.

Kongen synges med klarhet og styrke av den danske tenoren David Danholt. Han viser en imponerende utholdenhet i et høytliggende parti som preges av deklamasjon fremfor lyriske linjer. Jeg skulle ønske at rollen som Dronningens ledsagerinne var større. Rollen synges med en enestående fylde av Astrid Nordstad, og hun synger sine relativt få linjer i 3. avdeling med en slik intensitet at jeg vil høre mye mer fra henne.

Mer norsk opera i vente? Norsk opera er en sjeldenhet hos norske orkestre og operakompanier. Nyskrevet opera generelt har jo sitt eget sett med utfordringer, norsk eller ikke, men det finnes en nasjonal historisk operatradisjon som også oppføres lite. Ett av Annilese Miskimmons store prosjekter da hun tok over som ny operasjef i 2017 var nettopp å løfte fram historisk, norsk opera. Det begrenset seg til konsertante fremføringer av Ludvig Irgens-Jensens «dramatiske symfoni» Heimferd (1930) og Edvard Fliflet Bræins Anne Pedersdotter (1971). Nå er riktignok Miskimmon ute, men flere oppsetninger har latt vente på seg, både i annonserte programmer og faktiske forestillinger. Riktignok må en viss pandemi også ta en del av skylden her.

Likevel kan ting tyde på at de regionale operakompaniene og orkestrene har tatt opp stafettpinnen. Klippeøerne er den første av to norske operaer som skal oppføres denne høsten; i slutten av november skal Trondheim Symfoniorkester gjøre Martin Andreas Udbyes Fredkulla (1858), operaen som regnes som Norges første. Om disse to oppsetningene avstedkommer en norsk operarenessanse gjenstår å se, men det er i alle fall en begynnelse. Man får bare håpe at de andre operaselskapene – ikke minst det i Bjørvika – tar hintet.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no