Skummelt og mildt

Det er ikke så veldig populært å si det, men noen ganger er man nødt til å være upopulær: Jeg liker ikke Tove Jansson noe særlig. Jeg har aldri helt skjønt figurene hennes eller det depressive landskapet verkene hennes beveger seg i. Hverken som barn eller voksen har jeg funnet noe i språk eller handling å hekte meg på. Til tross for at det er nok av oppegående mennesker som genierklærer henne, fant jeg tidlig ut at forfatterskapet ikke var for meg. Det som imidlertid kan skje hvis man snakker mindre pent om Mummitrollet, er at noen sier: «Jo, jo, det kan så være, men Hvem skal trøste knøttet, den er annerledes. Den liker du vel?» Og da er det vanskelig å være like kategorisk, for selv ikke de mest kritiske av oss kan la være å kjenne et snev av sympati for det ensomme Knøttet eller finne glede i det poetiske språket.

På samme måten er det umulig ikke å kjenne sympati for Oslo Nye Teaters oppsetning av Hvem skal trøste Knøttet på Trikkestallen. Fordi det er en billedbok og karakterene er lite menneskeaktige, er fortellingen godt egnet for dukketeater. I boken får vi møte Knøttet som sitter helt alene og er ensom og redd. Han trosser sin egen redsel og legger ut på tur i skogen der han møter mange rare figurer, og han finner en flaskepost fra Nurket, som også trenger en venn. Det gjør at Knøttet finner mot til å finne Nurket og hjelpe henne. Det er mange farer på veien, blant annet Hufsa, Tove Janssons skumle og drømmeaktige vesen.

Balanse i det skumle Forestillingen begynner i mørket. Det kan skimtes et landskap med trær, noen små hus og et lite hav – en liten nedsenket firkant midt på scenegulvet, der stoff i ulike blåfarger gir en gjenkjennelig havassosiasjon. Fargene er klare, og verdenen som skapes på scenen i Christine Lohres scenografi er drømme- og eventyraktig med klare referanser til Tove Janssons univers. Knøttet og Nurket er blitt til kjempefine dukker laget av Kari Noreger, og de andre karakterene spilles av skuespillere med maske. Selv om det bare er fire skuespillere og dukkeførere på scenen, oppleves det som et komplett og mangfoldig univers.

Når de første linjene fra boken fremføres, om et knøtt som er ensom og forlatt, settes det an en poetisk tone preget av uro. På fanget har jeg en mørkredd fireåring. Hun klamrer seg til meg og løfter armene mine sånn at de dekker for øynene hennes. Men så letter stemningen, Knøttet begir seg ut på ekspedisjon, rommet blir lysere, og vi får se scenografiens farger tydeligere. Stemningen er mildere, det er latter og glede mens de underlige karakterene bader i havet og skal ha selskap med hverandre. Nå er det ikke den store frykten og ensomheten som tematiseres, men sjenanse og utenforskap. Armen senkes, og forsiktig prøver den mørkredde å sitte for seg selv.

Samspillet mellom skummelt og lett er nøye balansert, og det gjør at det aldri blir for mye av hverken det ene eller det andre. På denne måten får det skumle i seg selv en verdi. Forestillingen viser at det som inneholder ubehag er tidsbegrenset, men ubehaget skaper også dynamikk som gjør det spennende. I denne dynamikken oppstår det bevegelse og intensitet på en måte som ikke er så vanlig i teater for de yngste. Dette fører igjen til et handlingsrom for utforskningen av teksten.

Tekst Det som imidlertid også skjer når de skumle partiene skal balanseres med det lette, lyse og humørfylte, er at teksten blir nedprioritert. Boken er skrevet på vers, og André Bjerkes gjendiktning, som forestillingen er basert på, er musikalsk og rytmedrevet. Når forestillingen ser seg nødt til å ta dramaturgiske pauser, glipper også den språklige melodien, og jeg kjenner ingen rytme i fremdriften. Det gjør at jeg synes det går litt sakte og at det er som om de holder igjen eller prøver å utbrodere den lille fortellingen til en hel forestilling. Samtidig ser jeg at det er nettopp fordi de utbroderer så forsiktig at de når inn til barna. Den mørkredde fireåringen klatrer litt opp og ned på fanget alt ettersom hva hun opplever at intensiteten i forestillingen krever, og hun er nok mindre var for om det svelges noen enderim.

Forestillingen mister noe ved å spille såpass lite på tekstens eksisterende kvaliteter, men de vinner noe annet. Ikke bare klarer de å skape et rom som ikke blir skremmende, men heller innehar en balansert spenning, de legger også mer vekt på følelsene og gjenskaper dem med en realisme som er gjenkjennelig hos de minste. Det handler ikke bare om skrekk og spenning, men mer komplekse hverdagsfølelser som sjenanse og nysgjerrighet. Følelsene i seg selv er ikke skremmende eller en del av det skumle, de fremstilles som noe helt naturlig. Det gjør også at jeg tar med meg hjem en mindre mørkredd fireåring, som har opplevd mestring og synes at teater tross alt er ganske spennende. I denne oppsetningen lykkes teatret med å finne frem til noen av kvalitetene i verket og dyrke dem med en egen teatral motivasjon.