Oslo International Acting Festival 2013 fant sted 1. til 7. juni 2013.
Festivalen vil være en arena for utforskning og formidling av skuespillkunst. Den er åpen for skuespillerstudenter samt film- og scenekunstnere fra Norge og resten av verden. Festivalen organiseres av Teaterhøgskolen ved KHIO og Norsk skuespillersenter, i samarbeid med en rekke andre aktører i inn- og utland. Den ble første gang arrangert i 2012.
Årets festival undersøkte arbeidsmetoder og skuespillerteknikkers forhold til publikum: Hva skjer når man tar inn publikum allerede i utviklingen av en forestilling? Hva vil det si å være i dialog med publikum som skuespiller? Blant deltakende pedagoger og kunstnere var
Richard Schechner (USA)
The Yes Men (USA)
Laurent Chetouane (FR)
Fix & Foxy (DK)
Gisella Mendoza (AR)
Veronika Bökkelmann (DE)
m.fl.
Øystein Stene og Gianluca Iumiento, Oslo International Acting Festival OIAF 2013. Foto: khio.no
INTERVJU: – Både det institusjonelle miljøet og de pedagogiske institusjonene i Norge er fattige på begrepsapparat rundt publikumskontrakter, sier KHIOs Øystein Stene til Mariken Lauvstad. Årets Oslo International Acting Festival ville bøte på dette.
Mot slutten av Oslo International Acting Festival lyktes jeg endelig i å huke tak i Øystein Stene, som sammen med Gianluca Iumiento utgjør den ene av festivalens to kuratorer. I løpet av intervjuet benyttet Stene sjansen til å bedrive selvkritikk av sin egen institusjon.
Flere innfallsvinkler til publikum
Hva ligger bak valg av tema for årets festival?
– Vi ønsket å sette fokus på en utvikling som har foregått i mange år i samtidsdramafeltet i Europa, men som vi opplever ikke er tydelig nok plassert i den norske teaterdiskursen. I fjor var det metoder og teknikker som stod i fokus, men i år har vi ønsket å sette fokus på publikum og publikumsdialogen. Årsaken er at et samtidig og relevant teater synes å må ta inn publikum på en helt annen måte enn før. Men det institusjonelle miljøet og de pedagogiske institusjonene i Norge er fattig på begrepsapparat og arbeidsredskaper for å undervise og jobbe med publikumskontrakter på et avansert nivå, sier Stene.
– I prosessen med å sette sammen festivalprogrammet har vi først og fremst vært opptatt av bredde. Vi har hatt bidragsytere som er opptatt av at publikum skal være deltakere på scenen på en politisk måte, mens andre ønsker å lytte til publikum og har et estetisk fokus, som franske Laurent Chetouane. Noen er teoretisk fokusert, andre praktisk. Vi tenkte kontraster, og ønsket å skape dialog og diskusjon mellom de inviterte. Det er utrolig gøy å plassere fagfolk som ikke har møtt hverandre før, sammen, og følge møtet og fagdiskusjonen som oppstår.
fra Laurent Chetouanes Bildbeschreibung, som var gjestespill på Samtidsfestivalen på Nationaltheatret i 2007. Foto: nationaltheatret.no
Det fysiske møtet
Hvorfor er publikumsdialogen så viktig?
– Allerede da filmen ble oppfunnet, overtok den fjerdeveggs-teaterets funksjon, og gjorde det i tillegg bedre enn teateret noen gang vil kunne klare. Til tross for at dette er over hundre år siden, later fremdeles enkelte teaterskuespillere som om publikum ikke er til stede i salen. Men det som er unikt med teater, er jo at utøver og publikum er til stede, sammen, og de muligheter til utforskning dette gir. Den fysiske tilstedeværelsen, selve møtet mellom aktører og publikum, dialogen, tror jeg er viktigere i teateret enn noensinne: En stadig økende del av vår kommunikasjon foregår gjennom performative digitale identiteter, for eksempel på sosiale medier, hvor mennesker møtes med identiteter uten kropp. Fysiske møter er i ferd med å bli eksklusive.
Nye sosiale spilleregler
Så publikum i dag er annerledes og har andre behov enn for få år siden?
– Publikummet i dag er nok mye mer avansert enn tidligere. Mennesker er vant til at det manipuleres med identitet på mange ulike plan, vi vet mye mer om hva det vil si å være performative. Vi iscenesetter oss selv konstant. Nettopp derfor blir det fysiske møtet i teateret enda mer komplekst. Den teknologiske utviklingen, globaliseringen, nye sosiale spilleregler gjør teatermøtet spesielt på en helt annen måte enn det har vært før i historien.
Derfor holder det ikke for en skuespiller i dag å bare stå på scenen og briljere med å gestalte en eller annen karakter, eller å innta en performativ posisjon. Disse ferdighetene har mange. En skuespiller i dag må ha en avansert bevissthet rundt hva identitet og performativitet kan være. Dette innebærer at man må ta publikum på alvor på en helt annen måte.
Estetiske paradigmer
Det kan virke som om mange av bidragsyterne til årets workshops har ulike politiske motivasjoner bak sitt arbeid? Er dette også noe vi ser mer av i Europa og som speiler den politiske situasjonen?
– Det er lite teater i Norge som genereres av et sterkt ønske om samfunnsmessig forandring. Men dette er kanskje også på grunn av de estetiske paradigmene som har vært gjeldene i norsk kunsthistorie. Norge henger fremdeles igjen i en modernistisk og postmodernistisk tradisjon: Det er et stort fokus på selve verket i dette landet, på selve produktet. Det må Teaterhøgskolen også ta sin del av ansvaret for, det har nok utviklet seg en pedagogikk med for stort verkfokus, hvor begrepene og verktøyene er spisset for å skape en bestemt estetikk. Interne fagmiljøer står alltid i fare for å lage sine egne interne smakskriterier, løsrevet fra verden for øvrig.
Er man derimot dialogisk orientert i stedet for estetisk, vil man med nødvendighet ta opp sosiale og politiske problemer også.
– Det blir en naturlig konsekvens, for i dialogen, i møtet, vil du måtte ta publikum og hva de er opptatt av på alvor, enten det er eksistensielt, psykologisk, politisk eller religiøst. Før var kunstneren alene om å definere alt før selve møtet med publikum fant sted. Dette teateret opplever jeg som dødt i dag, det har mistet sin eksistensberettigelse.
Poserende teater
– Det kommer fortsatt til å skapes teater og kunst som skal vise seg fram og posere, det er jo ikke dødt i den forstand at det ikke kommer til å finnes mer, men det tilhører en annen epoke. Det oppleves ikke samtidig i dag. Veldig mange erfarer det heller ikke som samtidig. Tenk hva som skjedde i Belgia for noen knappe tiår tilbake: Publikum begynte å rope til skuespillerne, skjelle dem ut, be dem forholde seg til at de satt der, noen meter foran dem!
Under årets festival har vi ønsket å se på ulike måter å ta inn publikum i forestillinger på, og hvordan vi kan ha fokus på dialogen istedenfor verket eller estetikken. Det betyr ikke at man må snakke til eller se på publikum, men at man må forholde seg til at de er der, ville gå i dialog, på en eller annen måte. Vi ønsker å skape bevissthet og forståelse rundt hva dialogisk teater kan være, og at estetikken også kan være noe publikum og aktører definerer gjennom møtet.
Side ved side
Men her er det viktig å understreke at vi ikke ønsker å motarbeide andre former for teater, sier Stene.
– Den norske kulturen tenderer til å bli veldig teknokratisk og ensporet, vi søker den ideelle løsningen og det ene riktige svaret. Men ting kan jo eksistere side ved side, og kunsten må også være stedet for paradokser. Det vi ønsker er rett og slett å gjøre flere bevisst på at det finnes andre muligheter i teaterets verden enn det vi benytter oss av.
Scenekunst.no A/S
Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.
Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.
