King Size. Kampnagel 2013. Foto: Simon Hallström

Skrudde øyeblikk

MUSIKKTEATER: Den norske sangeren Tora Augestad spiller en hovedrolle i Christoph Marthaler-forestillingen King Size. – Forestillingen mestrer den musikalske balansen mellom Carola og Mozart overraskende godt, skriver Anette Therese Pettersen, som så den på Kampnagel i Hamburg.

Forrige uke hadde regissør Christoph Marthalers forestilling King Size Tysklandspremiere da den gjestet scenehuset Kampnagel i Hamburg. Her inngikk den som en del av en festival som i tillegg har hatt anerkjente artister som Yoko Ono og Gisèle Vienne på programmet.

Mønstre og kostymeskift
I King Size spiller norske Tora Augestad en av hovedrollene, sammen med Michael von der Heide. De fremstiller (kanskje) et ektepar – det er i nokså stor grad opp til tilskuer å avgjøre hvilken relasjon man leser inn mellom dem. Scenograf Duri Bischoff har holdt scenerommet i blå-, hvit- og gulltoner: blått vegg-til-vegg-teppe, blå skap med gullkanter, en blåfarget tapet med blomstermønster og et sengeteppe i blått og gull – flankert av to majestetiske lamper i gull. I små glimt avsløres det at baderommet derimot er holdt i rosa, men primært er det blåtoner som preger scenerommet. Utøverne har en rekke kostymeskift – og kjolene til Augestad veksler i stilretninger og farger, med mønster som blant annet tar opp i seg blomstertemaet i tapetet.

Mens publikum ankommer salen, ligger det en mann i senga på scenen. Er det en sovende konge, tittelen tatt i betraktning – eller kanskje like gjerne en hotellgjest?

Lystig
Teaterhus imellom har det etter hvert nærmest gått sport i å finne utradisjonelle måter å kommunisere til teaterpublikum at de skal skru av telefonen og generelt holde støynivået så lavt som mulig under forestilling. King Size er intet unntak, med en munter, flerspråklig (inkludert norsk) beskjed til publikum om å skru på telefonen, gjerne hoste og harke og spise støyende gotteri. Slik settes det en lystig tone i publikum, og mens de fortsatt humrer over dette, begynner forestillingen. Den sovende mannen (Bendix Dethleffsen) strekker på seg, og mens han synger Wachsmanns Wachet auf står han opp av sengen og kler på seg et klesskift som henger i et av de mange skapene i scenerommet. Deretter går han ut av scenen, for å entre sidescenen – som forestillingens pianist.

Slike glidende overganger og en lek med forestillingsformatet er en gjenganger hos Marthaler.

King Size. Foto: Simon Hallström

Tjenerskap og herskap
Etter dette som nærmest er som en prolog å regne, entrer Augestad og Heide scenen til tonene av Die güldene Sonne. De er kledd som renholdspersonale på et hotell og rer opp senga i fellesskap, før de fjerner sengeteppet igjen og klyver opp i senga. Hele tiden syngende. Og når forestillingen en drøy time senere er over, har de igjen gått til sengs – men da betydelig mer fornemt antrukket. Stå opp som tjenerskap og gå til sengs som herskap?

Åpen
På bussturen fra Berlin til Hamburg leser jeg D.H. Lawrences Lady Chatterley’s Lover, hvor Lawrence blant annet beskriver den økonomiske og sosiale situasjonen i England i mellomkrigstida: This is history. One England blots out another. (..) The industrial England blots out the agricultural England. One meaning blots out another. The new England blots out the old England. And the continuity is not organic, but mechanical.  Lawrences ord ligger i bakhodet mitt mens jeg ser forestillingen og virker inn på min lesning av forestillingen som en belysning av sosial dumping og et økende gap mellom fattig og rik i dagens samfunn. Men dette blir samtidig mer en underliggende klangbunn enn en overordnet tematikk – da King Size i seg selv ikke har et tydelig narrativ eller gjennomgangstema. Publikummere med en mer flytende tysk enn meg, eller større musikkunnskaper for den saks skyld, vil sannsynligvis kunne tolke inn andre aspekt – men denne åpenheten er også en av forestillingens styrker.

Kostymeskift
I det Augestad og Heide, kledd som hotellpersonale, klyver til sengs og tilsynelatende faller (syngende) i søvn, kan en tolkning være at resten av forestillingen utspiller seg i drømmene deres. Det er en generell glidende overgang mellom fiksjon og virkelighet, eller drøm og virkelighet, hos Marthaler. Mannen som står opp av senga innledningsvis finner eksempelvis bare ett sett med klær i klesskapet. Det kan like gjerne understreke det fiktive, av at et teaterklesskap ikke trenger å inneholde flere klær enn de som skal benyttes – men det kan også leses som en referanse til hotellanalogien som oppstår like etter. På hotell har man vanligvis ikke med seg flere sett med klær enn det man trenger.

Foruroligende og komisk
Først og fremst er King Size en nokså lettbeint forestilling, nesten en slags musikkpotpurri som utspiller seg innenfor en skissert handling. Men det er sammensettingen av sanger og måten de fremføres på – og, ikke minst, de sceniske detaljene som gir det hele et foruroligende, og samtidig komisk, uttrykk. Sanger av Wagner, Schumann og The Jackson Five fremføres alle med samme alvor. og varierende grad av inderlighet. Tidvis i frontal posisjon foran publikum, andre ganger mens klesskift utføres – eller liggende under senga, mens bare hodet til Augestad stikker fram. For ikke å glemme en betagende versjon av Carolas Fångad av en stormvind.

Tidvis kan forestillingen nesten minne om tv-programmet Beat for Beat i form, uten at dette (overraskende nok) blir til forkleinelse for den som helhet. Grovt forenklet kan man si at forestillingen, i likhet med tv-programmet, består av en fremføring av sanger fra ulike stilperioder. De enkle, nedstrippede scenene har et dvelende preg – som tidvis brytes av en pop-/eurovisjonsinspirert koreografi. Det beholder likevel et stilisert uttrykk, som gjør at Beat for Beat-referansen forblir en referanse og ikke et bilde på forestillingen.

King Size. Foto: Simon Hallström

tillegg til de to, samt pianisten, finnes også ei middelaldrende kvinne blant forestillingens karakterer. Hun forholder seg bare unntaksvis direkte til de øvrige utøverne, og spiller en mer absurd og kommenterende rolle. Ikledd en blå drakt, og med en håndveske som inneholder de minst forutsigbare elementer, vandrer hun stadig gjennom scenerommet. Sittende på en krakk bretter hun møysommelig, og noe klønete, ut et notestativ – uten noter, og uten å synge eller på annen måte gjøre bruk av det. Senere benytter hun en kløpinne til å spise spaghetti ut av veska, for siden å fylle samme veske med objekter hun finner på scenen. En kleptoman og dement pensjonist, eller vårt korrektiv til de ellers drømmende og romantiske sangene som fremføres?

Fornøyelse og sårhet
King Size fungerer som en veldig lett og fin innføring i Marthalers arbeid og ville etter all sannsynlighet også kunne slått an i Norge. Forestillingen er en drøy time med ren fornøyelse, men også ispedd en sår undertone. De romantiske, lidende liedene har en undertone som hele tiden peker delvis bort fra en glatt overflate – samtidig som denne understøttes. Det være seg uengasjerte dansebevegelser, tilkortkommenhet (blant annet gjennom et høyt plassert barskap som kun Augestad når opp til, iført høye hæler) eller mottakelse av applaus med ansiktene vendt mot klesskapene – så er det hele tiden en skjevhet der som det er vanskelig å sette fingeren helt på.

Ladet distanse
Flere av Marthalers øvrige forestillinger er produsert for større scener og med fysisk større avstand mellom scene og sal. Det intime kammerspillet King Size har en distansert holdning ovenfor publikum, men også mellom utøverne. Ved et par tilfeller kommer Augestad og Heide borti hverandre, og det er som om de frastøtes av berøringen. Forestillingen veksler slik mellom det vakre og det komiske.

King Size er til tider forstyrrende fin, men dette skaper også en risiko for at den nærmest flyter forbi i publikums oppmerksomhet. Den er absolutt godt selskap, men kunne tålt en hakket mer hardhendt behandling.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER