Perlefiskerne, Ringsakeroperaen. Scenografi/kostymedesign: Plamena Dicheva. Maske: Marjan Oortwijn. Lysdesign: Eirik Brenne Torsethaugen. Foto: RicardoFoto

Skrint perlefiske

Ringsakeroperaens Perlefiskerne når ikke helt opp til den høye standarden de selv satte forrige sesong.

Selv om Georges Bizets Perlefiskerne generelt ikke spilles så ofte, er det bare et drøyt år siden den ble satt opp ved en annen distriktsopera, Operaen i Kristiansund. Jeg kan forstå at den peker seg ut som et hensiktsmessig valg for distriktsoperaer med begrenset budsjett. Den har bare fire roller, hvorav én kun er en birolle, og det er mulig å gjøre mye ut av koret og ha mange statister. Imidlertid har den også noen utfordringer, og det er ikke veldig vanskelig å forstå at den brukes langt mindre enn Bizets kjempesuksess Carmen.

For eksempel er plotet litt kjelkete og statisk. Mange viktige ting er hendt allerede før operaen begynner og må forklares for publikum underveis. Vi befinner oss i et samfunn av perlefiskere i oldtidens Sri Lanka. Eventyreren Nadir vender tilbake etter lang tids reise, rett etter at hans tidligere følgesvenn Zurga er valgt til landsbyens høvding. De to minnes hvordan de for mange år siden ble forelsket i samme kvinne, Leila, og inngikk en pakt om at ingen skulle prøve å få henne. I den såkalte “Perlefiskerduetten” (“Au fond du temple saint“), som er langt mer kjent enn selve operaen, fornyer de løftene. Imidlertid kommer det frem at Nadir allerede første gang brøt pakten ganske umiddelbart, og når landsbyens nye prestinne viser seg å være ingen ringere enn Leila selv, er han rask til å bryte den igjen. Landsbyens ve og vel avhenger til enhver tid av prestinnens kyskhet, så når forholdet oppdages dømmes de begge til døden av en rasende horde perlefiskere. Enda en hendelse fra fortiden kommer for en dag, og redder livene deres – et smykke avslører at Leila var det ukjente barnet som en gang reddet Zurgas liv. Han tilgir dem begge, og setter fyr på landsbyen så de to kan flykte i forvirringen som oppstår.

I tillegg har kanskje ikke innholdet tålt tidens tann så godt, og trenger å pirkes litt i. Hvordan skal vi forholde oss til denne typen eksotisme i dag? Kan vi ta librettistene Eugène Cormon og Michel Carré sine idéer om hva hinduistiske stammesamfunn drev med på Sri Lanka i oldtiden for god fisk? Er det greit å pålegge folk et liv i sølibat, gjemt bak et slør, sittende på stas i en ensom hytte? I Kristiansund møtte det kunstneriske teamet disse utfordringene ved blant annet å karikere sydhavseksotismen og overdrive den til det absurde, gi koret en visuell og fysisk rolle og skrive dansere inn i handlingen.

Utydelig regi
I Ringsakeroperaens versjon er det som om de ikke riktig tar stilling, og jeg har i det hele tatt litt vanskelig for å få tak i den overordnede regi-idéen. Vi befinner oss tydeligvis ved havet, med en dreibar tidløs brygge som scenens midtpunkt. I bakgrunnen ruver Plamena Dichevas fantastiske animerte kulisse. Bakveggen må, så vidt jeg kan forstå, være et lerret som det projiseres et bilde på, men den ser ut som et maleri. Derfor er det ekstra magisk når man etter noen sekunder ser at bildet beveger seg. Motivet varierer med handlingen, og viser både konkrete bakgrunner som solnedgang, månelys, hav, den ulmende brannen fra landsbyen, og abstrakte formasjoner som gjenspeiler stemningene i musikken. Det visuelle er praktfullt nok i seg selv, men bidrar ikke til å gi forestillingen en tydelig retning. Kostymene inneholder stereotypiske detaljer fra “Det fjerne Østen”, som turbanlignende hodeplagg og trekvart lange posebukser, men de er samtidig for generelle til virkelig å si noe om tid og sted.

Personregien er tidvis stilisert og dramatisk, i overdrevet direkte samspill med musikken. Karakterene kan for eksempel rykke til akkurat når musikken gjør et byks, eller markere store følelsesutbrudd med store, kantete gester. Det kunne vært en artig effekt, men jeg synes ikke det er tatt på langt nær langt nok, og det virker derfor litt halvveis.

Musikalske ujevnheter
Ingen av de tre hovedrolleinnehaverne høres ut til å ha sin aller beste dag på jobben, selv om høydepunktene er mange. Gunda-Marie Bruce (Leila) briljerer i lange strekk med sin lyriske fleksibilitet, men høres iblant ørlite anstrengt ut. Gunnar Andor Nieland (Zurga) får vist frem sin varme og runde dybde, men er litt ujevn i høyden. På sitt beste fyller Jesper Säll (Nadir) hele salen med lyd, men noen ganger er det som om tonen mangler litt av kjernen.

En annen forskjell fra fjorårets dobbeltforestilling, Dido og Aeneas og Cavalleria Rusticana, der særlig sistnevnte fikk meg til å henfalle til sportsmetaforer og plassere Ringsaker i “distriktsoperaenes elitedivisjon”, er kor og orkester. Spesielt koret låter spakere og mer usikkert i år, og en rask sammenligning av programmene viser at de faktisk er hele åtte færre sangere i år, så det er kanskje ikke så rart. Orkesteret er også mindre enn i fjor, noe som er hørbart i strykegruppen.

Kanskje viser dette distriktsoperaenes sårbarhet i praksis, det er i hvert fall lett å tenke seg at en slik nedskalering er et resultat av praktiske omstendigheter og ikke kunstneriske valg. I alle tilfelle er det lokale engasjementet, det enorme maskineriet av frivillige og det (stort sett) helprofesjonelle nivået fremdeles like imponerende. Neste år har Ringsakeroperaen 40-årsjubileum, og jeg krysser fingrene for at de har alle omstendigheter på sin side, slik at de kan nå den høye standarden de satte for seg selv i fjor.

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER