Foto: John Erik Larsen

Skrik fra en fjelltopp

Skrik fra Nordhue hang ikke helt på greip. Men summen av de magiske øyeblikkene og de fantastiske rammene det hele utspilte seg i gjorde det til en sjelden opplevelse.

Festspillene i Elverum: I år avvikles de for 46. gang. Som den ignorante byfant jeg er ante jeg ikke engang at de fantes. I år har de et program som strekker seg fra Polkabjørn og Kleine Heine over Arve Tellefsen til det jeg her skal skrive om.

Jeg får beskjed om å møte opp på Hamar busstasjon før klokka halv ni på kvelden, hvor jeg entrer en full buss som tar oss langs til dels humpete veier gjennom tilsynelatende uendelige skoglandskaper: Dette er taigaen, verdens største sammenhengende skogbelte, som strekker seg fra Løten helt til Sibir.

Det skal vise seg at nettopp taigaen utgjør et innholdsmessig knutepunkt i denne musikalske og sceniske fortellingen om Edvard Munch og tilblivelsen og betydningen av maleriet Skrik. Vi parkerer, sammen med en haug andre busser som har tatt med seg folk fra hele Innlandet, på fjelltoppen Nordhue på Løten. Her har hundrevis av mennesker tatt plass, mange av dem på medbrakte campingstoler hvor de sitter og nyter burgere, øl og rødvin som selges på stedet. Vi har god tid, forestillingen starter ikke før halv elleve. Foran oss troner den 195 meter høye Nordhue-masta, et kringkastingstårn som går Tryvannstårnet (118 meter) en høy gang, frontet av en opphøyd scene.

«Du sitter ute på fjelltoppen Nordhue 772 meter over havet, nær grensen mellom Løten og Elverum. Du og noen hundre andre så sola gå ned i vest for en snau time siden. Med den forsvant utsikten over Hedmarksvidda og store deler av Sør-Østerdal. Nå er det mørkt på alle kanter. I et dunkelt lys på scenen ser du silhuetten av en mann: alias Edvard Munch».

Foto: John Erik Larsen

Forventninger
Slik innledes programteksten. Men det er lista over medvirkende som gir meg, noen litt vagt definerte, forventninger til dette prosjektet. Forventninger som skriver seg tilbake til 1980-tallet og den urbane, lett romantiske postindustrielle atmosfæren som rådet grunnen i Oslos sentrale, kunstneriske utkant. Med stort og smått var det totalt kanskje rundt fem hundre av oss, som uavtalt møttes på et titalls utesteder av ulik art, fra den lyse innovative kaffebaren Café Vera til den svartmalte, rock’n roll-bulen Renegat ved siden av, der hvor Oslo City nå ligger. I utkanten av dette igjen: Den nyekspresjonistiske kunstgruppa Lambretta, som holdt til i det gamle suppekjøkkenet Slurpen i Lakkegata. De arrangerte blant annet en uforglemmelig konsert med det tyske støymusikkbandet Einstürzende Neubauten og de samarbeidet i en periode tett med den polske musikeren og billedkunstneren Andrej Nebb og bandet hans, det ustoppelig kreative kraftfeltet Holy Toy.

To sentrale figurer i Skrik fra Nordhue er, nettopp, Lambrettas Erik Annar Evensen, som er scenograf og coprodusent for prosjektet, og Andrej Nebb, som står for en del av musikken. Når vi på toppen av dette føyer til Lars Øyno og Hanne Dieserud fra Grusomhetens teater blir det vanskelig å hindre bildene i å ta form i hodet. Disse utgjør likevel kun en del av dette mangfoldige prosjektet, hvor alle ledd, kunstnerisk, teknisk, organisatorisk og frivillig, består av rundt 70 personer, de fleste av dem rekruttert fra forskjellige steder på Innlandet.

Skakt, fremmed og fascinerende
Edvard Munch (Knut Erik Engemoen), kledd i hvit dress, kommer til syne, akkompagnert først av lyden av sin egen pust, deretter av tonene fra Frode Haltlis fanfare, framført skakt, fremmed og fascinerende av det 150 år gamle janitsjarkorpset Ådalsbruk musikkforening. Vi får en humørfylt hyllest til taigaen: «Oss er taigaen», stedet for oligarker og knarkere, dadaister og futurister, grizzlybjørn og slagbjørn. Munch, født på Løten, blir plassert i landskapet i en operaaktig fortelling framført av Engemoen og Anne Bolette Stang Eng i rollen som Dagny Juel. Regien er ved vekselvis Mette Brantzeg og Lars Øyno, som selv medvirker og har satt sin markante signatur på den ekspresjonistiske andre akten. Her er det som om ånden i Munchs bilder tar bolig i det som utspiller seg på scenen. Vi løsrives fra tid og sted gjennom Dagny Juel og hennes mann Stanislaw Przybyszewskis tekster. I etasjen over, som i en middelaldersk simultanscene, kommer danserne fra det lokale kompaniet PS:Dance til syne akkompagnert av Andrej Nebbs toner og sang. Hanne Dieserud gir stemme og kropp til en Dagny Juel-tekst, hentet fra skjæringspunktet mellom liv og død. Andrej Nebb og Lars Øyno går opp i en høyere polsk/norsk enhet gjennom simultan framføring av en Przybyszewski-tekst. På en skjerm til venstre for scenen vises vekselvis malerier av Munch, fotografier fra livet hans og Lambretta-videoer fra 1980-tallet.

Og slik veksler det i tekstlige, musikalske og fysiske fragmenter mellom det indre og det ytre, mellom da og nå til det hele avsluttes med et kollektivt skrik sammen med publikum.

Sjelden opplevelse
Det er, til tross for det sprikende og fragmentariske preget, umulig ikke å bli forført av helheten i dette prosjektet; av tiden, stedet, idéen og visjonen bak. Det henger ikke helt på greip, i sin lett surrealistiske variasjon mellom det operaaktig fortellende og det inderlig ekspressive. Andrej Nebb er en fantastisk musiker og vokalist, men stringswing-bassist er han ikke! Videobildene burde vært bedre integrert i den sceniske helheten i stedet for å plassere dem atskilt på en skjerm til venstre for scenen. Mye tyder på at dette svære én gangs-prosjektet har trengt mer tid til å samstemmes og spilles inn. Og likevel: Summen av de magiske øyeblikkene og de fantastiske rammene det hele utspilte seg i gjorde Skrik fra Nordhue til en sjelden opplevelse. Danserne hadde visst bare hatt et par ukers prøvetid på seg, men framsto påfallende nok som ett av de mest forløste og integrerte elementene i helheten. Gåsehuden meldte seg også momentant da riksmålsmannen Lars Øyno vandret langsomt inn blant publikum mens han framførte vestlendingen Per Sivles kraftfulle dikt Vardevakt.

Coprodusent Teater Innlandets motto «Alle trenger et spark i sjelen» lyste fra et banner ved siden av publikumsområdet. La meg i tillegg nevne sjarmfaktoren, ivaretatt av en uimotståelig, naivistisk pionérånd som gjennomsyret hele prosjektet.

Skrik fra Nordhue er støttet av alt fra Norsk Kulturråd til Løiten Almenning. I lys av det og det uferdige preget ved forestillingen synes det meningsløst at det bare spilles en gang. Men nå jobbes det visstnok håpefullt for å gjøre prosjektet til en fast del av Festspillene i Elverum.

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER