Skolesekken: En fantastisk mulighet

”Institusjonenes plass i Den kulturelle skolesekken” var tema for seminaret som sekretariatet for Den kulturelle skolesekken arrangerte for medlemmene av Norsk teater- og orkesterforening.

Sekretariatsleder Astrid Holen la ikke skjul på at en av hensiktene med seminaret var å få de store, nasjonale institusjonene til å engasjere seg mer aktivt i Skolesekken.

”Vi har behov for mer, og bedre barneteater”, sa hun til scenekunst.no.

Konklusjonen var klar på seminarets annen og siste dag: Det er de frie gruppene, ikke institusjonene, som har spilt den viktigste rollen for scenekunsttilbudet i Skolesekken.

Subsidiert mest

– Møre og Romsdal er ikke noe stort fylke, men det er ganske uframkommelig, sa Rolf Orø, i dag formidlingsleder på Teatret Vårt, tidligere hovedansvarlig for Møre og Romsdals Kulturniste. – Det sier seg selv at det må ganske mye subsidiering til for at Skolesekken skal kunne presentere scenekunst til alle fylkets skolebarn.

Med bakgrunn i tiden han arbeidet med Kulturnista, som er navnet på Møre og Romsdals Skolesekk, var han ikke i tvil.

– De som har subsidiert mest, det er de frie gruppene.

Han innrømmet at han ble litt matt da han på seminaret hørte de store institusjonene forklare sin innstilling til Skolesekken.

– Ikke minst fordi det er et faktum at flere har skuespillere som er ledige på dagtid, og derved jo skulle være en kjemperessurs. Jeg har full forståelse for at det må virke provoserende for de fri gruppene å høre om skuespillere på fast lønn som ikke engang trenger å jobbe.

Entusiasme

De frie gruppene var de som ga uttrykk for glede og begeistring over at Skolesekken nå gir dem muligheten til å spille for nye, interessante og takknemlige unge tilskuere.

Kathrine M. E. Strøm fra gruppen Katma som har laget den magiske forestillingen Sukkersirkus, tok forsamlingen med storm da hun beskrev sin hverdag som turnerende scenekunstner.

Og under avslutningsdebatten brøt deltakerne ut i spontan applaus etter innlegget til Anne H. Ekenes i Panta Rei Danseteater.

– Jeg etterlyser entusiasme, sa hun med klar adresse til institusjonene. – Den kulturelle skolesekken er en fantastisk mulighet. Vi er et profesjonelt dansekompani, men vi ønsker å se dansen mer helhetlig. Takket være Skolesekken har vi kunnet la elevene få lov til selv å være kunstnere, og vi har stadig gledet oss over begeistringen vi har møtt hos de unge. Jeg mener alle vi som arbeider med scenekunst, bør gå sammen for å gi elevene en opplevelse, og jeg oppfordrer institusjonene til å møte oss i det frie feltet til en skikkelig brainstorming. Sammen vil vi kunne få til det utrolige.

– Jeg skulle ønske at institusjonene ville invitere Anne Ekenes eller Kathrine Strøm til å spre entusiasme på et personalmøte, utbrøt Astrid Holen spontant.

Fem punkter

I sitt sluttinnlegg la Rolf Orø fram fem punkter som han mener må oppfylles for at alle norske skolebarn skal få et godt scenekunsttilbud.

– For det første må også institusjonene sette seg som mål å produsere de beste forestillingene de kan til Skolesekken. For det andre må forestillingene turnere mer, ungene i Møre og Romsdal må for eksempel kunne få anledning til å se en spennende produksjon fra Agder, og vice-versa. Det kan gjøres gjennom Scenekunstbruket – og hvem vet, kanskje Kulturrådet kan bidra med midler gjennom sin gjestespillstøtte.

Rolf Orø la også stor vekt på det tredje punktet.

– Det må bevilges langt flere produksjonsmidler til de frie gruppene. I dag har de tre millioner. Det er altfor lite. Som mitt fjerde punkt, og det er også meget viktig, bør det settes av 100 millioner kroner til transport. Mitt siste punkt angår kulturhus og gymsaler: Skal de kunne bli gode arenaer til visning av scenekunst, må de oppgraderes. Her må man bruke av midlene som er satt av til lokale og regionale kulturbygg. Det er ikke så store summer som trengs i hvert enkelt tilfelle, men det er maktpåliggende at vi får bedre spillesteder.

Forsiktig optimist

Astrid Holen konkluderte at de to seminardagene hadde gjort henne til ”forsiktig optimist”.

– Vi går i riktig retning, selv om vi kanskje går langsomt. Barn og unge er den aller viktigste målgruppen vi har, og vi ønsket å rette søkelyset mot denne målgruppen, og forklare hva Den kulturelle skolesekken er. Den er nemlig langt mer enn de 160 millionene som er satt av til formålet – den er en overordnet utfordring om å gi alle landets barn og unge møter med levende kunst av høy kvalitet.

Hensikten med dette seminaret hadde vært å få de ulike scenekunstmiljøene til å møtes.

– De kan begge lære av hverandre. Jeg vil også minne om at Den kulturelle skolesekken ikke er noe sugerør inn til offentlige midler, men en anledning til å gi barn gode kunstopplevelser. Alle institusjonene er allerede forpliktet overfor barn og unge – hvorfor ikke da gjøre det gjennom Den kulturelle skolesekken.

Hun avsluttet sitt innlegg med å minne om riset bak speilet.

– En av grunnene til at England ligger så langt framme når det gjelder teaterformidling til barn og unge, kan nok være at støtten til institusjonene ble gjort avhengig av at de satser på dette feltet. En løsning kan derfor være at institusjoner som ikke vil satse, mister noen av pengene fra det offentlige.

– Lenge før vi fikk Den kulturelle skolesekken har institusjonene forholdt seg til barn, det har de alltid gjort, repliserte Trond Okkelmo. – Jeg er også enig i at de bør formidle til barn og unge. Jeg er derimot skeptisk til den løsningen Astrid Holen foreslår, at de som ikke gjør det, får mindre penger. Jeg mener man skal ha respekt for institusjonenes egenart. Og skal alle institusjoner kunne lage forestillinger til Skolesekken, bør de enten få beskjed om hva de skal nedprioritere eller få mer penger til å produsere.

Men også Trond Okkelmo så optimistisk på fremtiden.

– Jeg tror ikke det vil ta så lang tid før problemet ikke lenger blir at det er for få produksjoner, men at det tvert imot er for mange, sa han.