S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Tori Skrede – 9. september 2013

Skolesekkbok på riktig vei

Breivik og Christophersen: Den kulturelle skolesekken. Kulturrådet/Fagbokforlaget 2013


Publisert
9. september 2013
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk

Jan-Kåre Breivik og Catharina Christophersen (red.)

Den kulturelle skolesekken

Utgitt av Norsk kulturråd i kommisjon hos Fagbokforlaget ISBN: 978-82-7081-157-1

Boka er basert på et forskningsprosjekt utført av Uni Rokkansenteret og Høgskolen i Bergen i perioden 2010-2013 på oppdrag fra Kulturdepartementet. Formålet er å få mer kunnskap om DKS som kultur- og utdanningspolitisk prosjekt.

Den kulturelle skolesekken skal bidra til at alle skoleelever i Norge får møte profesjonell kunst og kultur. Kulturdepartementet har ansvar for ordningen og samarbeider med Kunnskapsdepartementet. Det daglige arbeidet er lagt til sekretariatet, som er plassert i Norsk kulturråd.

DKS finansieres i hovedsak gjennom spillemidler, i 2012 162,3 millioner kroner. I tillegg kommer ressurser fra fylkeskommuner, kommuner og kunst- og kulturinstitusjoner. 4,7 millioner ble i 2012 fordelt til Rikskonsertene.

www.denkulturelleskolesekken.no

Denne teksten er del av en serie faglitteraturanmeldelser på Scenekunst.no som er støttet av Norsk kulturråd.


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/skolesekkbok-pa-riktig-vei/
Facebook

BOKMELDING: Den nye boka om Den kulturelle skolesekken er verken kontroversiell eller banebrytende. Den stiller heller ikke mange nye spørsmål. Men boka er likevel et godt utgangspunkt for videre diskusjoner om DKS, skriver Tori Skrede.

I følge rapporten, eller boka, for dette er ingen vanlig forskningsrapport – er DKS både et kulturpolitisk og et utdanningspolitisk prosjekt. Boka er et resultat av et treårig forskningsprosjekt utført av Uni Rokkansenteret og Høgskolen i Bergen i perioden 2010–2013. Prosjektleder Jan-Kåre Breivik har redigert den sammen med Catharina Christophersen, og ellers har Anne Homme og Lise Rykkja, begge forskere ved Uni Rokkansenteret, bidratt med artikler.

I løpet av de drøyt ti årene DKS har eksistert som nasjonal ordning, har det kommet en del forskjellige evalueringer og utredninger, stortingsmeldinger, vitenskapelige artikler/kapitler, hoved-og masteroppgaver og doktoravhandlinger om den. Noen har vurdert enkeltprosjekters eller helhetens resultater i forhold til intensjonene, mens andre har vurdert prinsipielle sider ved gjennomføringen og videreføringen. Stortingsmeldingene på sin side har presentert sittende departementers prinsipper for videreføring, og forskningsbidragene har formidlet ny analyse- og teoribasert kunnskap og empiri om utvalgte sider ved ordningen. Men en så omfattende og spennende bok som dette har vi ikke sett før.

Forskerne tar for seg hvordan skolene, kommunene og fylkene jobber med DKS og hvordan det kunstneriske innholdet i ordningen velges ut. Vi kan lese om hvordan kunstnerne jobber, og det blir reflektert rundt om det er DKS som gjør det mulig for dem å leve av å produsere kunst, eller om de må de tilpasse kunsten for mye for at den skal passe inn i skolesekken. Vi kan også lese noe om elevenes møter med DKS og hvilke utfordringer lærerne møter.

Kontrovers rundt utgivelsen Det ble litt rabalder rundt utgivelsen av denne boka, først og fremst fordi den ikke var ferdig til den store DKS-konferansen i Bergen i vår, der de samme spørsmålene ble debattert og boka skulle ha vært på bordet. Det har også vært hevdet, blant annet av seniorrådgiver Vera Micaelsen i sekretariatet for Den kulturelle skolesekken, at den har lite nytt å komme med.

Det er kanskje riktig, men det gjør den ikke uinteressant, for spørsmålene som aktualiseres her kan og bør diskuteres og utbroderes.

Boka er delt inn i sju kapitler. Det første, som heter ”Den kulturelle skolesekken: Kunst, kvalitet og kontrovers” fungerer mest som en innledning der vi får presentert forskningsstrategien. Forfatterne presiserer at hensikten har vært å gå tett på enkeltaktører og enkeltproduksjoner framfor å si noe entydig om Den kulturelle skolesekken, og dermed vil man finne ”mer undring, diskusjon og nye spørsmål enn entydige funn og resultater.” I dette kapitlet gjøres det også rede for tidligere kritiske innspill til ordningen som ofte ikke har blitt så godt mottatt, først og fremst evalueringsrapporten "Ekstraordinært eller selvfølgelig? Evaluering av den kulturelle skolesekken i grunnskolen", skrevet i 2006 av NIFU-STEPs forskere Jorunn Spord Borgen og Synnøve Skjersli Brandt.

Misnøye Denne rapporten bidro til det forskerne kaller en kritisk hendelse i Den kulturelle skolesekkens historie. Det refereres også til en undersøkelse Borgen gjorde på oppdrag fra Utdanningsdirektoratet noen år seinere, der 488 skoler og 115 kommuner ble spurt om hva de synes om Den kulturelle skolesekken. Det kom fram at så mange som 90 prosent av skolene var misfornøyd med tilbudet. ”Den fungerer bare på kunst- og kulturfeltets egne premisser og i liten grad på skolens premisser”, oppsummerte Borgen til Kulturnytt i NRK P2, og lærere som ble intervjuet sa det samme. Saken Terningkast én til skolesekken blir fremdeles lest på nrk.no.

Kneblet av godhet? I forlengelse av dette spør kapittel 4 ”Heftig og begeistret: Den kulturelle skolesekkens heiagjeng” i Breivik og Christophersens bok om Den kulturelle skolesekken er kneblet av sin egen godhetsdiskurs, og at den gjengse oppfatningen av at ordningen er unik og enestående står i veien for fruktbare diskusjoner og konstruktiv kritikk. Kapittel 2, ”Skolesekkforvaltning – krysspress og handlingsrom” handler om de mange skolesekkforvalterne som former og tilrettelegger Den kulturelle skolesekken i ymse byråkratiske posisjoner. Kapittel 3: ”Jeg bare tegnet et kunstverk” om elevene og den kulturelle skolesekken” har fokus på hva mottakerne, elevene, får ut av skolesekkmøtene. Lærerne kommer til orde i neste kapittel, ”Lærerne og skolesekken”, mens kapittel 6, ”Voff! Art – sertifisert kunst for barn?” tar for seg en konkret forestilling av teaterkompaniet Sagliocco og ulike spørsmål knyttet til forestillingen spesielt og til kunst for barn generelt. Kunstnerens rolle og forhold til Den kulturelle skolesekken utdypes videre i kapittel 7: ”Kunstneres erfaringer”, mens de viktigste spørsmålene oppsummeres i siste kapittel: ”Den kulturelle skolesekken – spørsmål og utfordringer.”

Ikke en forskningsrapport At dette ikke er en forskningsrapport i vanlig forstand, gjør den mer tilgjengelig. Det er lite tall, og formen levendegjør både personer og situasjoner. Dermed kommer vi også tett på mange av de viktige spørsmålene. Vi blir godt kjent med en forestilling som har turnert i stadig nye fylker helt siden 2008, vunnet flere priser og vært finalist til Gullsekken. Vi blir presentert for teaterkompaniet Sagliocco fra Porsgrunn og får innblikk i produksjonsprosessen, kunstnernes tanker om idé og forestilling og til dels i hvordan forestillingen ble mottatt på en skole i Nord-Norge, der forskerne var fluer på veggen. Dette sier dermed også noe om produksjonsapparatet og de kunstneriske idealene og dilemmaene for mange av de frie gruppene som står bak brorparten av scenekunstproduksjonene i Den kulturelle skolesekken.

I kapitlet ”Kampen om kunsten: Kunstneres erfaringer” kommer vi tett inn på en situasjon et helt annet sted. To musikere har turnert lenge med en musikkforestilling som er kvalitetssikret og godkjent av Rikskonsertene. Alt går bra helt til en produsent fra fylket uanmeldt dukker opp. Etter å ha sett forestillingen kommer han og ber kunstnerne gjøre forandringer umiddelbart, han vil at de skal kutte den ned, legge om til en annen sangstil og i det hele tatt gjøre radikale forandringer. Kunstnerne blir dypt frustrert, men synes de må gjøre som han sier, og resultatet blir selvfølgelig ikke særlig godt. Men produsenten er fornøyd.

Belyser direkte møter Sånt skal selvfølgelig ikke skje, men likevel er det ikke overraskende at det skjer. Gjennom konkrete hendelser og samtaler med enkeltmennesker får vi belyst mange av de essensielle utfordringene DKS strir med, men det er også koblet opp mot relevant faglitteratur. Det gjør at boka er spennende å lese, samtidig som den også har en solid teoretisk forankring.

Tilhører eller deltaker? I Vera Micaelsens kronikk ”Gigantisk ordning – øredøvende taushet”, som ble publisert på Kulturrådets nettsider før sommerferien samt her på Scenekunst.no, skriver hun at vi trenger å vite mer om hva barna, eller elevene, selv mener. Antakelig har hun rett. I boka kommer det også tydelig fram at de fleste barn ønsker å delta selv, og at verkstedproduksjoner ofte slår godt an – ganske ofte får de ikke så mye ut av å sitte stille og høre og se på. Men for at barnas meninger skal ha relevans må man, som Micaelsen er inne på, legge fra seg illusjonen om at alt skal være like fantastisk og at elevene skal ha skjellsettende kunstopplevelser støtt og stadig. Det er jo ikke noe hokus-pokus-med det, vi voksne synes jo heller ikke at alt er like fantastisk. Mye er bare helt greit, og noe liker vi ikke.

Tygg videre! I det hele tatt er det mye av innholdet i boka ”Den kulturelle skolesekken” som bør tygges videre på, gjerne i form av debatter mellom de ufattelig mange enkeltindividene som er involvert i denne ordningen: Møter mellom kunstner og barn, kunstner og lærer, kunstner og byråkrat. Hvis vi i enda større grad kan forstå hva som skjer i de direkte møtene mellom noen få, kan det som regel gjelde flere.

Kunst eller pedagogikk? Det er utfordringer knyttet til kvalitetsbegrepet og hva som gjør skolesekk-kunst god eller dårlig. Ikke minst vet vi at det er utfordringer knyttet til forholdet mellom kunst og pedagogikk. For ja, det er stor forskjell på en lærerrolle og en kunstnerrolle. Det er stor forskjell på pedagogen som har læring som hovedmål, og den som skal formidle fri og uavhengig kunst. Det er også stor forskjell på å kjenne en gruppe elever og vite hvem som kan hva, hvem som oppfører seg hvordan og hvem som trenger ekstra utfordringer eller det motsatte, og å dukke rett inn i gruppen og bare være der en kort stund.

Skal kunst gi fokus og ro? I Breivik og Christophersens bok refereres det til en situasjon der kunstneren som er på besøk har sagt at han ikke trenger hjelp fra musikklæreren. – Men jeg hjelper jo til likevel, sier læreren, – jeg må jo det. En annen lærer sier: – Fokus og ro er det jo mange lærere som er veldig flinke til. Det er ikke sikkert at du nødvendigvis er god på det selv om du lager fine keramikk-krus.

Kunstnere uttaler på sin side at "… da er ofte læreren i veien, for å si det sånn, for de klarer ikke å la være å blande seg." En kunstner uttaler også: "Det er vanskelig å svare på hva som er god kunst, men det må være noe som beveger deg, eller gjør et sterkt inntrykk og gir mening. Men vi prøver ikke å lage en pedagogisk forestilling, vi prøver å lage godt teater." Det viser at man stadig må snakke om hvordan kunstnere balanserer å skulle lage fri og uavhengig kunst som likevel skal passe inn i Den kulturelle skolesekken, uten å bli for skole-aktig. Man kan spørre seg om det er mulig. Siden det har vist seg at ikke alt aksepteres innenfor Den kulturelle skolesekken, er det viktig å diskutere hvor grensene går. Er det ved bannskap, en naken rompe, selvmord, vold?

Hva er forskjellen på å ville formidle et budskap gjennom et kunstnerisk uttrykk og å ønske at elevene skal lære noe? Dette er spørsmål jeg gjerne vil lese om i neste bok.

Kunst og alder Vi mottar kunst forskjellig avhengig av hvem vi er og hvilken erfaringsbakgrunn vi har. Kanskje har det fått for liten oppmerksomhet i DKS-sammenheng. I iveren etter å gi barna kunst tilpasset dem selv, går noen ut fra at barn som er like gamle, også er like. Boka Den kulturelle skolesekken streifer innom spørsmålet om det egentlig er riktig å aldersinndele kunstopplevelser på den måten kulturelle skolesekker, nistepakker og spaserstokker gjør. Det er også et spørsmål som bør forfølges. Kanskje skal man til og med våge å spørre om skolen er det rette stedet å plassere denne massive ordningen?

Skolesekkleder Vera Micaelsen har uttalt at hun selv har et ambivalent forhold til Den kulturelle skolesekken. Det er betryggende å høre. Det bør være et godt utgangspunkt for å holde debatten gående, noe boka Den kulturelle skolesekken kan bidra til.

Tori Skrede er musikkritiker i VG og tidligere redaktør for tidsskriftene Arabesk og Musikk i skolen.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no