Foto: Øyvind Eide. Scenograf og kostymedesigner: Leiko Fuseya. Lysdesigner: Ingrid Tønder

Skolen, systemet og symptombærerne

Reform 97 på Nationaltheatret er en skarp og direkte kritikk av dagens skolesystem. Den er til tider preget av overtydelighet, men får fram mange sider ved en kompleks debatt i en original, leken og smart form.  

Bjørneboe-året 2020, som markerer 100 år siden Jens Bjørneboe ble født, har åpenbart satt flere på tanken om å lage teaterforestillinger som tematiserer det å være barn eller ungdom i norsk skole i dag. Forestillingen Jonas, fritt etter Bjørneboes romanklassiker med samme navn, har premiére på Kilden Teater i Kristiansand i slutten av denne uken. Til høsten setter Oslo Nye Teater opp tegneserieromanen Ungdomsskolen av Anders N. Kvammen. Og fredag 24/1 hadde Nationaltheatret premiére på Reform 97.

Politisk betent
At dette forfatterjubileet får såpass stor plass på teaterscenen er kanskje ikke så rart. Siden utgivelsen av Jonas for sytti år siden, har New Public Management (NPM) gjort sitt inntog i skolen. Det er blitt økt målstyring, og avstanden mellom pedagogisk forskning, politiske avgjørelser og det enkelte barns kreativitet og virketrang kan synes større enn noen gang. Nettbrett til førsteklassinger, leksefritak og omdiskuterte ‘surefjes’ er bare noe av det som til stadighet fyller spaltemetre og tv-debatter. For den kritiserte Oslo-skolen skulle utgivelsen av lærer Simon Malkenes bok Bak fasaden i Osloskolen (2014) bli starten på en politisk kjedereaksjon. I løpet av de siste årene har det vært foreldreopprør mot målstyringsregimet, og ledere i utdanningsetaten har gått i kraftig klinsj med byråd Inga Marte Thorkilsen.

Nesten 140 år etter at Alexander Kielland skrev tendensromanen Gift, som rettet skarp kritikk mot latinskolens indoktrineringsprinsipper, er det altså ikke tvil om at det enkelte barns kamp mot skolesystemet er et høyaktuelt tema. Samfunnet er fundamentalt forandret siden da, men skolesystemet kan synes uløselig sammenbundet med de første fabrikkskolene som oppstod i Prøyssen tidlig på1800-tallet. Nå som vi befinner oss i et kunnskapssamfunn, og er på vei inn i en ny, postindustriell æra, er det verdt å reflektere over at utdanningsmodellen vår, med sine pulter, karakterer og vurderinger, på mange måter er det samme som i industrialismen. Men gir denne modellen fortsatt mening i en tid hvor informasjon finnes over alt, mens tilgangen til fysisk, fri og sanselig utforskning og lek er langt mer begrenset?

Symptombæreren
Dette er blant spørsmålene som stilles i Reform 97, et forestillingsprosjekt som ble initiert av de fire skuespillerne på scenen. Vi møter den tolv år gamle gutten Pax (Marte Engebrigtsen), som på samme måte som Bjørneboes Jonas og Kiellands lille Marius ikke finner seg til rette i det norske skolesystemet. Pax ser ikke meningen med oppgavene han må gjøre. Lærerens monotone stemmedur forsvinner stadig i det fjerne når fantasien tar over. Det er så mye mer fristende å game med kompiser – spille spennende krigsdataspill med heftig lyd og avansert grafikk – enn å sitte stille ved en pult og lære om opplysningstiden. Men samtidig vil jo Pax være en flink og snill gutt, og selvforakten over ikke å mestre har allerede begynt å sette seg. Det samme gjelder for den nye kompisen Koray (Hanne Skille Reitan), som nettopp har begynt i samme klasse. Virketrangen til Koray gjør at for ham er det å sitte stille ved pulten nesten uutholdelig. Også her er det tydelig at forholdet til skolen har begynt å skli ut. Hanne Skille Reitan spiller Koray på en måte som kan framstå ekstrem og overdrevet, men jeg opplever at Korays “utagerende” atferd skildres med kjærlighet og respekt. Selv om Reitan spiller mye på humor, er det lett å se den indre smerten hos Koray mellom alle de spastiske spilloppene.

Læreren (Marte Magnusdotter Solem) møter publikum allerede i trappen opp til amfiscenen. Hun forholder seg til oss med pedantisk mine: Vi må stille oss på rad to og to og hilse på henne, som om det var starten på en skoledag. Hun er både varm og hyggelig, men så utrolig lærer i alt hun sier. Allerede før vi er inne i salen får vi altså presentert mye av fiksjonskontrakten – vi skjønner at dette blir en forestilling hvor humor inngår som en viktig del.

Inne i salen kan vi finne plassene våre mens vi betrakter femogtyve plater av papp. Det er alle elevene klassen til Pax og Koray som er printet i høyoppløst fullskala bak hver sin pult, som om et øyeblikk i klassen var frosset i tid. “Dette kan umulig fungere som scenografi,” tenker jeg mens jeg trer av meg jakka og setter meg ned. Skal to kvinner i trettiåra spille troverdige kompiser på tolv, omgitt av en gjeng klassekamerater i papp?

Reformteater
Og hvordan i all verden skal man egentlig lage godt teater om noe så traust som Reform 97 i det hele tatt? Hanne Skille Reitan, Marte Magnusdotter Solem, Marte Engebrigtsen og Birgitte Larsen har tydeligvis ikke latt seg skremme. Det var de som først pitsjet ideen til regissør Tyra Tønnesen, og som sammen med regissøren har improvisert fram materialet og utviklet historien etter en omfattende periode med research. Solem har for eksempel vært rundt på skoler og møtt både nyutdannede og pensjonerte lærere. Dette merker man. Detaljene i fortellingen skaper en nyanserikdom som gir oss mulighet til å se kompleksiteten i skolesystemets utfordringer. Etter hvert som vi kommer oss lengre inn i historien, merker vi at forteller-effektiviteten er høy. Alle karakterene har sin bestemte funksjon: Moren til Pax går gjennom den største forvandlingen: Hun starter som overbærende og anklagende mamma, oppgitt over sønnen, men først og fremst bekymret: “De som kommer til å klare seg best i framtiden er de som klarer å velge to marsmallows i morgen, i stedet for én marsmallow i dag!” utbryter hun frustrert til Pax under en krangel. Det er likevel hun som gjennomgår den større forvandlingen uten at det nødvendigvis er viktig å avsløre akkurat hvordan. På mange måter er det hennes reise vi følger, det er hun som til sist oppnår en økt innsikt, og det er spennende å følge henne.

Men det er flere karakterer her. Pax’ bestemor (også spilt av Marte Engebrigtsen) er dement og på sykehjem. Allikevel framstår hun klokkeklar når det kommer til livsvisdom, og lirer av seg dype innsikter som perler på en snor innimellom komisk babling i tåkeheimen. Hun har fått en funksjon som en slags sannhetsfyrste i fortellingen, orakelet som egentlig allerede sitter på nøkkelen. Det viser seg atpåtil at hun var en av juristene under Gudmund Hernes’ reform 97, men nå mener at hele prosjektet var et enormt feilsteg.

Didaktisk og karikert
Det er altså ikke bare elevene som er skåret ut i papp, mange av poengene også. Som for eksempel det at Pax’ mor har tatt doktorgrad i hvorfor soldater er så lydige når de går i krig, og at Koray reagerer med et karikert “Sir-yessir” når læreren ber ham sette seg på stolen. Dette er kun to eksempler på mange virkemidler som peker i samme retning: Hvorfor aksepterer vi skolesystemet slik det er? Læreren, i Solems gestaltning, er troverdig. Men samtidig er hun en lærertype vi har sett før: Vennligheten, velvilligheten og korrektheten gjør henne glatt som et såpestykke. Pedagogstemmens uendelige atferdskorreksjon, pirking og masing er tatt på kornet, men også sjablongaktig. Lærere må være den mest karikerte og latterliggjorte yrkesgruppen vi har, og selv om Solem gjør sin rolle på en virkelighetsnær måte, skulle jeg ønske vi kom lenger inn under huden på henne via sceneteksten. For faktum er jo at mange lærere er dypt frustrerte og kjenner seg fanget i en hybridposisjon mens de følelsesmessig identifiserer seg sterkt med elevene. Samtidig frykter de restriksjoner om de motsetter seg skoleledelse og myndighetskrav. Her opplever jeg at forestillingen ikke tar ordentlig tak i lærerens indre dilemma, for hvor er denne lærerens indre konflikt? Hva består den i og hvor står hun egentlig? Tenker hun i blant på seg selv som en statens håndlanger og systemets bøddel? For eksempel når hun videreformidler et skjema fra konsulentfirmaet God Skole til elevene, hvor de skal evaluere egne “uvaner”, som vandring i klasserommet og andre former for naturlig, alderstypisk virketrang? Det er ikke så lett å si.

Slik sett er den korte scenen hvor vi ser henne ha en privat utblåsning sammen med en annen lærer, sårt tiltrengt. Da aner vi i hvert fall hvor presset hun egentlig føler seg i sin egen arbeidshverdag.

Klasse- og privilegieblindhet?
Et annet nivå her, som egentlig er nokså problematisk, er at forestillingen så tydelig ser samfunnet gjennom middelklassebriller og gjør middelklassen til en slags protagonist. Det er Pax’ mamma som har en stemme som er verdt å lytte til i denne historien, mens Korays mor er offeret: Hun blir fremstilt klisjéfylt, med gebrokkent norsk og en jobb som sykehjemspleier. Samtidig kan man jo si at dette er samfunnet slik det er, og slik det stadig bekreftes i film- og teaterfortellinger. Men det er uklart for meg om målet faktisk er å tydeliggjøre det problematiske ved disse samfunnsstrukturene ved nettopp å servere stereotypiske klasse- og mangfoldsframstillinger. Uansett er det noe ubehagelig i å se en hvit skuespiller framstille en kvinne som har innvandret fra Tyrkia selv om det er gjort med de beste intensjoner.

Dynamisk
Men det er mye som fungerer veldig godt. Den fortellertekniske effektiviteten som gjør tematiseringen en smule overtydelig, skaper også mye dynamikk. Vi blir med Pax og Koray når de skulker en time og får se hvor annerledes de fungerer utenfor klasserommet. Og når de spiller dataspill sammen forvandles hele klasserommet til et animert landskap, hvor Engebrigtsen og Reitan løper rundt og interagerer med de animerte elementene. Skuespillerne leverer, karakterskiftene som foregår åpent på scenen og er sømløse og elegante. I tillegg er forestillingen virkelig morsom – skarpe og vittige kommentarer er strødd som krydder over handlingen hele veien fra start til slutt. Mot slutten tilspisses dessuten fortellingen på en spennende måte, og nærmest tvinger publikum til refleksjon.

Vekker debatt
Reform 97 fikk meg til å tenke på samfunnsfilosofen Michel Foucault og hans tanker om panoptikonet, en arkitektonisk modell som ble utviklet omtrent på samme tid som de første skolene oppstod. Modellen ble konstruert med tanke på både fengsler, skoler, sykehus og fabrikker, altså flere av de sektorene hvor NPM er å finne i dag. På begynnelsen av 1800-tallet trengte det progressive, moderne samfunnet et nytt og mer sofistikert system for å regulere atferden til sine innbyggere. Panoptikonet ga muligheten for konstant observasjon via et sentraltårn plassert i sentrum av bygget. Den konstante observasjonen fungerte som en kontrollmekanisme, og målet var at de observerte etter hvert skulle internalisere korreksjonen. I dag kan det synes som om panoptikonet er flyttet fra det arkitektoniske til det digitale. Den allestedsnærværende kontrollen i dagens skole manifesterer seg gjennom målstyring og vurderingspraksis. Den er omfattende, men tårnet er ikke lenger fysisk. Elever som Pax og Koray, som faller igjennom på nasjonale prøver utformet av statsmaktens kunnskaps-kontrollører, er på mange måter symptombærere av et systemisk problem. Vi har skapt systemet. Men i neste rekke er det systemet som skaper oss. Dette er perspektiver som Reform 97 tar tydelig stilling til og nærmest insisterer på refleksjon rundt.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER