Skisseskikkelser

Å komme inn mellom bokhyllene i Deichmanske bibliotek på Schous plass er en fin opplevelse. Det svartmørke treverket i hyllene er en overraskende kontrast til den stramme, hvite murfasaden, og de mange bøkene tilfører en slags levende, uorganisert varme. Tidlig i desember var hyllene scenografi for åpningssekvensene i herStays performance Compose Yourself – it may happen in beauty. Verket er skapt rundt kvinneskikkelser hentet i Henrik Ibsens tekster og er spilt i flere versjoner tidligere, blant annet parallelt med Ibsenfestivalen i høst.

Å bruke ordet verk kjennes imidlertid ofte som å laste for mye meningstyngde inn i disse performative forløpene. Koreografien arbeidet antydende og skissepreget. Der det fungerte, hadde det en sensitivitet som fikk meg til å reflektere rundt hva koreografisk form og helhet er og hva som kan gå tapt når scenekunst blir for villet og gjennomregissert. Samtidig balanserer en slik antydende form ofte på grensen til å si for lite, og når det skjer, er det også vanskelig å skrive godt om.

Det antydende uttrykket gjorde at rommet rundt bevegelsene og kostymene som utøverne er iført, ble viktige. Biblioteket var til stede som seg selv, nesten ikke endret. I minuttene før det begynte fikk publikum gå fritt mellom hyllene. Det var fint å få tid til å ta omgivelsene inn og velge seg en plass i et rom der det ikke umiddelbart var noe som fortalte hvor du skulle orientere deg. Vi var ti-femten tilskuere – noen havnet rundt et stort bord i midten av rommet, andre inntil bokhyller og vegger. Aktørene vandret mellom og rundt oss i høye, grønne vadestøvler – noen delvis skjult under en mørkegrønn kamuflasjeduk. Begge deler gav en langsomhet som kunne oppleves rolig, men også tyngende – og det siste meningsfullt i et ibsensk univers.

Forestillingen var med få unntak ordløs. Ett av unntakene kom i åpningen, da flere utøvere beveget seg mellom hyllene med hver sin store bok og satte konteksten ved at vi kunne se boktittelen – Henrik Ibsens samlede verker. Et kort fragment om kjærlighet og en kvinnes hjerte ble lest i loop. Alene kunne det ikke bære fremdrift over tid, men lest av flere stemmer samtidig og på forskjellige språk bygde det fint opp til at levende musikk kom inn som selvstendig element, presist sunget av Cathrine Bothner-By.

Etter en stund ble publikum tatt med ut av bibliotekrommet og opp til den lille blackboxen som befinner seg i etasjen over. Ideen om å spille i hele bygningen og sette publikum i bevegelse er god og kunne gi assosiasjoner til hvordan hus og rom er viktige størrelser i mange av Ibsens tekster. Men et trapperom er mindre fremtredende og krever mer for å bli aktivert enn et bibliotek som i utgangspunktet er fylt av mening. På vei opp i annen etasje falt konsentrasjonen og tydeligheten. Det hvite stoffet som var drapert i trappen virket hastig plassert, var verken lett eller tungt, hadde ingen klar retning og ble dermed mer dekorasjon enn meningsbærende element. Opplevelsen av felles forflytning konkurrerte med en prosaisk køfølelse, til tross for fine vokallinjer fra etasjen over. Utenfor døren til scenen kom forholdet mellom utøver og betrakter imidlertid i spill igjen da aktørene stod blant oss og tok av seg vadestøvlene.

Inne i den svarte boksen var det, som nede mellom bokhyllene, fritt fram for publikum til å sitte eller stå hvor som helst. Likevel etablerte den lille scenen en orientering i rommet. Så snart aktørene kom, ble dette imidlertid åpnet, siden spillet foregikk dels frontalt, dels langs flere vegger og på og utenfor det lille scenegulvet. På den ene langveggen hang en kunstig (lerke-?)fugl, av typen som endrer farge når temperatur eller lys i omgivelsene forandrer seg.

Monica Herstad som står bak signaturen herStay, vekslet mellom å være på scenen likestilt med aktørene sine og å styre teknikk fra en laptop i det bakerste hjørnet. Selve teknikerrollen og bevegelsen til og fra den kunne oppleves litt utydelig, gitt at hele rommet i prinsippet var en scene. Sekvensen der Herstad selv danset med en lang Ariadne-aktig tråd, var imidlertid blant dem som sitter igjen i ettertid. Tråden og veven er symboltunge og risikable rekvisitter å gi seg i kast med, men åpnet her for mange ulike lesninger.

De kollektive partiene kunne noen ganger sprike vel mye, i og med at publikum satt så tett på utøverne som fysisk arbeidet ganske forskjellig. Muligens var disse situasjonene også utviklet gjennom improvisasjon. Med færre aktører på scenen ble de samme forskjellene mer produktive. Figurene var gjennom et par-tre kostymeskift, og kanskje indikerte både kostymene og de ulike bevegelsesstrategiene ulike Ibsen-karakterer. Begge kunne imidlertid fint erfares også uten Ibsen som klangbunn, noe som er nødvendig i et såpass abstrakt univers som dette.

I scenerommet fikk den levende vokalmusikken selskap av elektronisk musikk. I tempo og stemning var det akustiske og elektroniske fint relatert. Detaljene i den elektroniske lyden og plasseringen av høyttalerne rent romlig, som elektronisk musikk ofte jobber med, hadde potensiale til å bli tydeligere.

Compose Yourself – it may happen in beauty abstraherer og forenkler i en meningstung materie. Det fungerer best når en dramaturgi får bygge seg opp over tid. Ideen om å åpne den svarte boksen for verden utenfor er for eksempel fin, men da de mørke gardinene på bakveggen på et tidspunkt ble trukket fra, vinduene åpnet og kort tid etter lukket igjen uten at det fikk noen tydelig konsekvens verken ute eller inne, kunne det skisseaktige falle over i det uviktige.

Et innfall som var like kortvarig og derimot skapte en dramaturgi, var en knall rød frakk som ble introdusert, forsvant ut en dør og aldri kom tilbake, noe som gav et slags visuelt ekko og en opplevelse av at den, som en slags abstrakt rollefigur, faktisk forlot oss og som yttertøy nødvendigvis skulle ut. Da en aktør endelig nærmet seg pianoet som hadde stått ubrukt ved veggen under hele forestillingen, var det også en fin effekt at spillet var lydløst, så musikken unngikk å fungere klisjéaktig forløsende. Den ene Askepott-skoen som lå på scenen gjennom hele den sceniske delen og aldri ble tatt i bruk, fungerte gjennom fravær på lignende måte.

Deichman på Grünerløkka har tradisjon for å invitere inn andre kunstuttrykk enn litteratur. Som arrangør viser de viktig takhøyde for uttrykk med “størst sprik og minst rød tråd” – som det er sagt om konsertserien Sørkomfort som også foregår der. I en offentlighet som kan oppleves stadig mer preformatert, er det avgjørende å ha noen rom der skisser og uferdige uttrykk kan få leve.