Skapende utøving

Den 8. november 2012 ble Caroline Nesse og Camilla Myhre tildelt Danseinformasjonens ærespris for sitt mangeårige kunstneriske virke.

– Dere fikk prisen for helheten av deres kunstneriske virksomhet. Hvilke er de viktigste prosjektene deres?

Caroline W. Nesse (CN): – Vi har bak oss en lang dansekunstnerisk aktivitet, både som utøvere for mange ulike koreografer og som skapende kunstnere. I sammenheng med dette har vi hele tiden vært opptatt av pedagogikk og utdanning. I 2005 etablerte vi Rom for Dans, og siden det har vi jobbet mye med barn og unge, blant annet gjennom Prosjekt Isadora. Videre må vi nevne KROM – kropp i rom, et kunstpedagogisk prosjekt vi våren 2012 gjennomførte for første gang i form av workshops ute i klasserom i Osloskolen. Forestillingen Bære, som ble vist i Grünerhallen i april, ble produsert i forlengelse av dette. Alle disse ulike delene av vårt virke henger sammen og bygger på hverandre.

Fra forestillingen Bære. Foto: Rom for dans

Camilla Myhre (CM): – Mange kjenner Rom for Dans som et sted der de trener eller leier studioer til produksjoner. Rom er viktig for dansekunst, for å utvikle og vise prosjekter. Dette speiler også et kunstnerisk ståsted: Rom for Dans er et sted der ulike personer og aktiviteter på tvers av sjangre og arbeidsmetoder kan møtes. Vi sier ikke nei til aktiviteter, vårt ønske er å inkludere heller enn å ekskludere. Slik er også Rom for Dans et lavterskel visningssted, uten programmør.

Men Rom for Dans er også i seg selv et prosjekt, der vi, altså jeg og Caroline, utvikler vår egen kunst. Vi har en fast årlig støtte fra Norsk kulturråd for å utvikle dansekunstprosjekter for og med barn og unge. Stedet Rom for Dans fungerer som en identitet og base for disse prosjektene. Og slik er Rom for Dans i kontinuerlig utvikling, etter hvilke prosjekter vi setter i gang.

Kan dere si litt om veien dit der dere er i dag?

CN: – Vi har vokst inn i ting, og ting har vokst med oss. Vårt samarbeid startet allerede på Statens balletthøyskole, det som nå er KHIO. Vi gikk på pedagoglinjen, og vi hadde begge spørsmål til utdannelsen vi fikk. Vi savnet refleksjon rundt det vi gjorde, savnet at det ble stilt spørsmål. Jeg valgte linjen for moderne dans fordi jeg var interessert i å skape dans. Men utdannelsen tilbød veldig lite skapende arbeid. I tillegg fikk jeg tidlig beskjed om at jeg ikke kunne bli danser, ”bare” pedagog. Men når man møter motstand blir kraften til å gjøre noe kanskje større. Jeg lurte på hvorfor ikke alle kropper og uttrykk kunne verdsettes i dansekunsten.

CM: – Jeg hadde jazzballett som hovedfag, og hadde mange av de samme spørsmålene og ønskene som Caroline. Vi traff hverandre gjennom tenkning og spørsmål omkring pedagogikk og kunst, og savnet etter å være skapende. Allerede på den tiden hadde vi tanker om at en forandring måtte begynne med hvordan barn lærer dans. Etter utdannelsen var vi utøvere på hver vår kant en tid. Vi fikk mange nye verktøy i møte med en virkelighet som var veldig annerledes enn den vi lærte om på skolen. Men selv om vi i arbeidssituasjonen fikk jobbe skapende, var det hele tiden et tydelig skille mellom koreograf og utøver. Så møttes vi igjen gjennom Ingebjørg Hippe og Liv Grelis opprettelse av Ettårig forstudium i dans i 1995. Utdanningen ble senere til Skolen for samtidsdans, som Caroline og jeg formelt tok over ansvaret for i 2003. Skolen skapte et rom for å stille spørsmål og jobbe skapende med dans.

CN: – Det var egentlig flere tilfeldigheter som gjorde at Rom for Dans oppstod i 2005. Skolen trengte nye lokaler. At PRODA (Profesjonell dansetrening) også var på jakt etter et nytt sted å være, gjorde det mulig å finne et sted med flere rom. Vi investerte sparepenger for å få det til. Et halvår etter åpningen kunne vi også etablere produksjonsrommet vårt, et lite scenerom, gjennom støtte fra Norsk kulturråds ordning Rom for kunst.

På samme tid fikk vi tilslag fra Norsk kulturråd på et treårig utviklingsarbeid – prosjekt Isadora. Utgangspunktet var spørsmål om hva som ville skje hvis vi utfordret barns skapende potensial på samme måte som vi gjør med studentene på skolen. Og hva slags forestillingsuttrykk et likeverdig møte mellom barn og profesjonelle utøvere kunne bli. I tillegg startet vi et tilbud om kveldsundervisning i samtidsdans for barn og unge. Kveldsundervisningen skapte en kontinuitet, barna og ungdommene som var med i prosjekt Isadora fikk grunnleggende verktøy der.

Etter hvert utviklet kveldstilbudet i samtidsdans seg til en kulturskole med fokus på det skapende. I dag er arbeidet organisert som et kompani med barn og unge i ulike aldre, som sammen med voksne utvikler ulike kunstprosjekter.

– Hvorfor barn og unge? Dere sier at de representerer en mulighet til forandring, men hva er det mer med denne gruppen som dere er så interessert i?

CN: – Barna har en åpenhet, de er tilstede med hele seg – de har mye å lære oss. Vi er interessert i deres små historier, og hvordan vi kan gi dem verktøy for å tydeliggjøre disse. Vi er interessert i hva møter mellom voksne dansekunstnere og barn gir, både av faglige innspill og kunstneriske uttrykk. Vi likestiller voksne og barn i de skapende prosessene, gir dem de samme oppgaver å jobbe med, og veileder dem ut fra hvor de er.

CM: – Alle har et ekspressivt uttrykk. Vi forsøker å bevisstgjøre og synliggjøre dette uttrykket.

CN: – Arbeidet med Prosjekt Isadora gav oss viktig informasjon om at også de små barna har potensial for koreografisk kompetanse. Deres kompetanse kan tydeliggjøres på samme måte som voksnes; de kan ta valg, være i kaos, forholde seg til tid, rom, og i relasjon til andre. Vi tenker at alle barn burde få mulighet til å utvikle sin potensielle kompetanse som ”koreografisk tenkende” mennesker. Det ledet oss til å fokusere på, og henvende oss til, skoleverket.

Fra Prosjekt Isadora. Foto: Rom for dans

CM: – Det å ta sitt eget og andres uttrykk på alvor er en del av en allmenn dannelsesprosess. Det overgår det som har spesifikt med dansekunst å gjøre.

CA: – Vi mener det er viktig å få dans inn i skolen, men ikke til enhver pris. Vi må tørre å spørre oss om hva vi vil ha, og hvordan det kan gjøres – vil vi ha en individorient eller en fagorientert danseundervisning?

CM: – Vår måte å prøve ut hva dans i skoleverket kan være, er prosjektet KROM – kropp i rom. KROM er et sett dansetekniske og -kunstneriske verktøy som legger til rette for skapende og utforskende aktivitet med kroppen i rommet.

CM: – Målet vårt med Skolen for samtidsdans er å utdanne skapende dansekunstnere. Hvordan må du trene for å oppnå dette? Hva trenger du å lære?

CN: – På Skolen for samtidsdans er det skapende og utøvende to sider av samme sak. Vi mener det kan være et skapende element i alt. Det betyr blant annet at vi har en utforskende inngang til danseteknikk, og at vi prøver å sette teknikken i sammenheng med studentenes skapende arbeid. Vi jobber jo også med tradisjon, men vi forholder oss reflekterende til den, ikke reproduserende. Vi er opptatt av å styrke studentene i å ta sine egne valg, og gjennom dette finne sin kunstneriske stemme.

– Tydeliggjøring av ethvert individs potensial til å være skapende, eller ”koreografisk tenkende”, kan vel sies å være en grunnpilar i arbeidet deres. Er det andre viktige deler i dette fundamentet?

CM: – Menneskesynet som ligger under vårt individfokus, og troen på individets skapende potensial, handler i dypeste sett om likeverd, demokrati og ytringsfrihet. Vi synes det er viktig at de kunstneriske uttrykkene er forskjellige, at de speiler ulike verdener, gjennom danskunstnere med ulike kropper. Dette viser også til en fenomenologisk kroppsforståelse. Alle kropper har et uttrykk, som speiler personlighet, erfaring, og dette uttrykket blir til i møte med andre og verden. Ingen uttrykk er mindre verdt enn andre, men de kan være mer eller mindre bevisstgjort.

– Prosjektene KROM og Bære ble begge avsluttet tidligere i år. Hvilke prosjekter er dere i gang med for øyeblikket?

CM: – De siste årene har vi tenkt mye på hvordan vi kan skape sammenheng mellom våre ulike prosjekter. Vi blir sikrere og sikrere på at ting må henge sammen om vi skal få til en forandring. Bære og KROM var en pilot på hvordan vi kan få til en slik sammenheng, mellom studenter, profesjonell kunstproduksjon, og skoleelever. Vi ønsker å gjøre flere slike prosjekter. Vi jobber også for å kunne realisere KROM i nye sammenhenger. Og så jobber vi for å gjøre Skolen for Samtidsdans til en bachelor. I dag har skolen status som fagskole. Vi håper at skolen skal kunne bli konkurransedyktig med andre danseutdannelser, og at vi skal kunne gi studentene et lengre studieløp. Men dette er også, som de andre prosjektene, et stort arbeid.

Hva slags ønsker og planer har dere for fremtiden?

CM: – Vi har fått støtte og aksept for det kunstneriske arbeidet vi har gjort med barn og unge. Det har blitt evaluert grundig, og det omtales som ønskelig. Men, vi lurer på hvordan vi kan komme oss videre når prosjektene våre vokser i størrelse – hvis vi skal skape sammenhenger mellom profesjonell kunst og skoleverket for eksempel. Vi har ambisjoner om å få til mer! Fremover må vi derfor jobbe for å få støtte til drift av Rom for Dans og Skolen for samtidsdans, og økt støtte til kunstproduksjon for og med barn og unge.

CN: – Kan det for eksempel være mulig å få basisfinansiering for å arbeide med barn og unge? Kunne vi fått til en egen scene for dansekunst for og med barn og unge?

Hvorfor er prisen fra Danseinformasjonen viktig for dere?

CM: – Når man står på siden av det etablerte som vi gjør, setter vi veldig stor pris på å få oppmuntring til å fortsette vårt arbeid fra eget fagmiljø. Prisen skaper oppmerksomhet rundt det vi prøver å få til, og gir på denne måten arbeidet vårt et løft.