Sjarmerende barneforestilling om store temaer

Selv om Opera Østfolds planlagte utendørsproduksjon av Wagners Den flyvende hollender ble utsatt til neste sommer, ble det likevel satt opp en hollender-opera på Fredriksten festning i Halden i år. Som del av Fredriksten operafestival – en tidagers festival med konserter og operaoppsetninger rundt om i Halden – fikk barneoperaen Ruffen og Den flyvende hollender sin urpremiere i Ekserserhuset på festningen. Operaen er basert på Tor Åge Bringsværd og Thore Hansens bok med samme navn.

I operaen møter vi Ruffen, en sjøorm som bor langt ute til havs, på et slott som bare er synlig på tirsdager og fredager. En dag ser Ruffen spøkelsesskipet til Den flyvende hollender, en sjømann som forbannet havet. Som straff ble han dømt til å seile videre til evig tid, uten ro og hvile. Ruffen bestemmer seg for å hjelpe Hollenderen, og sammen med kosemennesket Pia – for sjøormer har kosemennesker på samme måte som mennesker har kosedyr – drar han av gårde.

Barneopera om døden Ruffen og Den flyvende hollender handler mye om døden, men operaen klarer likevel å fortelle historien med stor sjarme. Gjennom hele operaen er døden til stede: Åpningen på hele historien er en sang om Den siste havn, en by med trekkspill og roser der alle sjømenn ender opp når de dør. Operaens lykkelige slutt er jo også at Hollenderen – som har lengtet etter døden i 300 år – endelig får gå i land i Den siste havn. Døden er et vanskelig tema, selv for voksne, og i en historie for barn er det lett å henfalle til evfemismer. I denne operaen, derimot, legges det aldri skjul på at Hollenderen faktisk må dø. Riktignok er Den siste havn et metaforisk himmerike, men det er døden som er det forløsende elementet i fortellingen.

På tross av de åpenbare forskjellene mellom tysk romantikk og norsk barneopera er det naturlig å trekke paralleller mellom Ruffen og Den flyvende hollender og Wagners Den flyvende hollender. De har samme tittelrolle, en forbannet sjømann som forgjeves lengter etter døden. Det er også kjærlighet som i begge tilfeller setter Hollenderen fri fra forbannelsen. I Wagners opera er det romantisk, oppofrende kjærlighet på grensen til besettelse – den kvinnelige hovedfiguren Senta kaster seg på havet, og gjennom hennes død kan Hollenderen også dø. Hos Ruffen er det ikke på langt nær like dramatisk. Ruffen og Pia tør å vise Hollenderen at de bryr seg om ham – de første på 300 år – og gjennom det brytes forbannelsen.

Mangel på musikalske krumspring En barneopera som bare ut fra tittelen plasserer seg i direkte relasjon til operakanonen kunne lett vært overlesset med musikalske referanser, spesielt til den nevnte Wagners Hollender. For det meste holdt Foosnæs seg unna akkurat dette, med et par unntak. Når Ruffen svømmer ned til kirken under havet – der den nesten allvitende hummerpresten holder til – er det de stillestående kirkeklokkeklangene fra Debussys preludium «Den nedsunkne katedral» («La cathédrale engloutie») som innleder scenen. Jeg fikk heller ikke med meg mer enn én Wagner-referanse i operaen – en lett tilslørt utgave av Sentas motiv fra Den flyvende hollender, som symboliserer Hollenderens frelse og død.

Foosnæs’ musikk var lettfattelig og melodisk, og det virket som den klarte å fenge barna i publikum. Jeg tok meg i å nynne på flere av melodiene – spesielt Ruffen og Onkel Ludviks sang om Den siste havn – i dagene etter forestillingen. Likevel savnet jeg litt mer å tygge på. Selv om operaen først og fremst er skrevet for barn, kunne det ha vært mer rom for musikalske krumspring og lekenhet. Et par eksempler var det, som et snurrig lite talekor av sovende – og snorkende – fisker, men historien åpnet for så mye mer. I en opera med en sjøorm i hovedrollen, og med en hvalfamilie og en hummerprest som bifigurer, kunne Foosnæs gjerne tatt seg større musikalske friheter og turt å være enda litt rarere.

Likevel var Foosnæs’ musikk solid og skapte god fremdrift. Foosnæs spilte selv piano, med Ida Løvli Hidle på akkordeon, og til tross for såpass få instrumenter i orkesteret, var det en fin variasjon i de instrumentale klangene. Det var også tydelig at musikken var skrevet med tanke på at Tindbergs libretto skulle komme godt frem. Opera på norsk kan ofte være nokså klamt, med et oppstyltet og unaturlig språk, men her var librettoen klar og presis uten at dialogen ble for blomstrete eller tung. Dette ble også hjulpet av at Ruffen – sunget av tenor Kristian Krokslett – ble fremført på et uanstrengt nordnorsk.

De andre sangerne utmerket seg også med god diksjon og innlevelse i de forskjellige rollefigurene. Med unntak av Krokslett gikk de fire andre sangerne mellom forskjellige roller. Baryton Jørgen Backer gjorde spesielt god figur som Den flyvende hollender med tragisk patos, men i de mange ensemble-nummerne hadde han og Krokslett en tendens til å overdøve resten av sangerne. Som den ekstremt langsinte Havdronningen – som i sin tid forbannet Hollenderen – var mezzosopran Siv Iren Misund tidvis virkelig skremmende, og det rett og slett veldig gøy å høre henne gå helt ned i det vokale dypet og spille skurk.

Solid historiefortelling Noe av det mest karakteristiske med Ruffen-universet er Thore Hansens illustrasjoner. I forkant av forestillingen lurte jeg veldig på hvordan man skulle klare å fremstille Hansens visuelle univers på en operascene. Det ble løst gjennom bruk av dukker – designet og laget av Anna Katarina Granberg – og store pappfigurer med Hansens illustrasjoner på. Sangerne var kledt i nøytrale stripete gensere og snekkerbukser som hjalp til med å lede oppmerksomheten mot figurene, samtidig som de ikke forsvant helt. Sentralt i Gjermund Andresens scenebilde var flyttbare benker med bølger øverst, som dukkene kunne svømme gjennom. Sammen med Pia Violainens stemningsfulle lysdesign – hovedsakelig i grønn- og blåtoner – gav det et effektivt inntrykk av å være under havet, selv med en nokså minimal scenografi.

Historien ble i stor grad fortalt av forteller Ida Frisch, som også spilte rollen som kosemennesket Pia. Overgangene mellom scenene ble stort sett gjort som rene talte partier, der man kunne komme à jour med handlingen. Til tross for god uttale fra sangerne, er ikke sunget tekst alltid like lett å følge med på. Historien ble delt nokså ryddig opp i adskilte episoder, noe som gav handlingen god fremdrift – operaen varte ikke mer en 50 minutter, en helt passe lengde – samtidig som man tok seg tid til å dvele litt ved de langsommere, mer følelsesladde scenene. Generelt var det en lett og sympatisk tone i operaen, men den var heller ikke uten sine skumle øyeblikk. Spesielt Ruffens møte med Havdronningen, der hun plutselig sprang frem som en tre meter høy dukke, gjorde inntrykk. Likevel var skummelheten var fint avstemt for et ungt publikum.

Ruffen og Den flyvende hollender er en særdeles sjarmerende barneopera, der musikk, tekst og scenografi klarer å skape en engasjerende historie for både barn og voksne. Likevel hadde det gjort seg med et litt mer vågalt musikalsk uttrykk.