Il turco in Italia, Bergen nasjonale opera 2017, foto av Magnus Skrede.

Sjablonger uten tyggemotstand

Bergen nasjonale operas versjon av “Il turco in Italia” er Opera med stor O – på både godt og vondt. Musikalsk og visuelt er det meste på stell, men det hjelper lite når innholdet er glattpolert og flatt som en pannekake.

I tillegg til å være regionopera for Vestlandet, har Bergen nasjonale opera en internasjonal profil, og jobber aktivt for å gjøre seg gjeldende utenfor Norge. Profilen har kanskje blitt litt vel internasjonal etter noens smak – operasjef Mary Miller har fått mye kritikk for ikke å bruke norske solister i sine produksjoner. Denne forestillingen stilner nok ikke kritikken, for med unntak av kor og statister er samtlige navn på plakaten utenlandske, også på produksjonssiden.

Vanskelig materie
Il turco in Italia er aldri før satt opp i Norge, og selv om den er skrevet i Rossinis storartede særegne musikalsk stil – pompøst og prangende, men samtidig sofistikert og stramt – er det ikke så vanskelig å få øye på flere mulige grunner til det. Blant annet er ikke selve plotet videre egenartet, men ganske likefrem og uten store overraskelser: Vi befinner oss i Napoli en gang på 1700-tallet, der den unge og omsvermede Fiorilla er gift med gamle og enfoldige Geronio og samtidig holder seg med en elsker på si, Narciso. Inn i dette trekantdramaet skrider Selim, en tyrkisk adelsmann på oppdagelsesreise i Vesten, og Selim og Fiorilla forelsker seg selvsagt ved første øyekast. Når Selims tidligere forlovede Zaida også dukker opp i byen, er det duket for kamp på kniven mellom alle involverte. Det hele rammes inn av den obligatoriske intrigemakeren – her i form av en librettist og poet med skrivesperre, Prosdocimo, på jakt etter et plot til sin nye komiske opera. Han observerer og noterer, og hvis noe truer med å løse seg selv eller gå ukomplisert for seg, er han straks på pletten med et dårlig råd, for å få en mest mulig spektakulær virkelighet å modellere operaen sin etter.

Som regissør får man her ingenting gratis, for karakterene har ingen iøynefallende kompleksitet eller flertydighet, og for å komme i dybden man riste i dem. Men regissør Mark Lamos rister ikke. Historien fortelles i et en-til-en-forhold; det triste er trist, det muntre er muntert, den dumme er bare dum, den vakre er bare vakker – hold deg fast, her kommer en vits, blunk, blunk. Scenografi og kostymedesign bryter ingen konvensjoner, med overdådige bløtkakekjoler, tårnhøye pudderparykker, gjøglende klovner og spenstige akrobater, og fargesprakende scenebilder. Det er liksom ingenting å sette fingeren på, alt er på stell og går smidig for seg – men jeg blir sittende å tenke: Og så da? Hvem er disse menneskene, hva driver dem, er det ingen undertekst her?

Il turco in Italia, Bergen nasjonale opera 2017, foto av Magnus Skrede.

Det er uunngåelig å sammenligne med vinterens Rossini-oppsetning i Bjørvika, Stefan Herheims regibragd La Cenerentola, der ikke en tone eller bokstav unnslapp regissørens skarpe blikk, alle temaer ble endevendt og utforsket, satt på spissen og snudd på hodet, og forestillingen handlet om noe mer, om personlighetene, om den menneskelige erfaring, samtidig som den tok både farsesjangeren og musikken på alvor. Vi aner riktignok antydningen til et forfriskende metalag her: Er vi vitne til poeten Prosdocimo som observerer virkeligheten, eller finnes karakterene bare i hans uferdige stykke? Idéen er god, men den tas ikke langt nok, og det fremstår mer som uforløst potensiale enn som en faktisk effekt.

Utdatert moral
Denne overfladiske tilnærmingen gjør også at noen utdaterte idéer om moral får stå uimotsagt. Og det gjelder ikke bare i regien, men også i det trykte programmet. Operasjef Mary Miller beskriver operaen som en “historie hvor dårlig oppførsel møter sunn fornuft – i allefall [sic] for en liten stund…”, men jeg synes det er vanskelig å få øye på den sunne fornuften i operaens sluttpoenger. For eksempel når Geronio omsider, og fullt forståelig, får nok av Fiorillas åpenlyse utroskap med Selim og kaster henne på dør, får det større konsekvenser for henne enn at et personlig forhold tar slutt. Visse samfunnsmekanismer trer i kraft, og hun er plutselig helt alene, uten andre muligheter enn å returnere æreløs til sine lutfattige foreldre, med et ødelagt liv i dypeste skam foran seg. “Forvent ingen medlidenhet fra oss”, messer koret. De som for fem minutter siden ikke hadde noen problemer med å more seg på den lettlurte, bedratte ektemannens bekostning, snur ryggen til. Utroskap er sladder og underholdning, men en blivende fraskilt kvinne er bare et utskudd som ingen vil ha noe med å gjøre.

Kanskje ønsker hun desperat å få Geronio tilbake fordi hun ser seg selv «fra utsiden” og “kjenner på sine innerste følelser, idet hun innser hva hennes flørting og svik har kostet andre”, slik programsjef Nicoali Riise skriver i sin programtekst, men i arien “Caro padre, madre amata” synger hun om sorg over å være overlatt til seg selv og skam over å måtte vende hjem til mor og far, ikke om selvinnsikt og kjærlighet til ektemannen. Når så Fiorilla og Geronio gjenforenes i en kjærlighetsduett, klarer jeg ikke overse at dette i det minste delvis dreier seg om at den «ustadige» kvinnen, som hun stadig omtales som, er blitt tvunget i kne. Hva vet vi om grunnene til hennes utroskap og utsvevende livsførsel? Kanskje hun ble giftet bort mot sin vilje? Det kan selvsagt også hende hun er en grisk gold-digger uten empati, men det får vi aldri vite når ingen stiller spørsmålet.

Jeg er også usikker på om Zaida velger den mest fornuftige løsningen, når hun til slutt blir med Selim hjem igjen. Deres historie begynte med at hun levde som slave i haremet hans, men de elsket hverandre visstnok på ordentlig og skulle gifte seg, før Selim beordret henne henrettet på grunn av falske rykter om utroskap, og hun måtte rømme landet. Etter at de tilfeldigvis støtte på hverandre i Napoli, sverget han sin troskap og kjærlighet til henne nok engang, samtidig som han hardnakket beilet til Fiorilla rett foran øynene hennes. Det er mye som tyder på at hun ikke kommer til å leve lykkelig i alle sine dager.

Il turco in Italia, Bergen nasjonale opera 2017, foto av Magnus Skrede.

Én ting er at librettist Felice Romani og Rossini skrev slik i 1814 – ca 130 (!) år før kvinner fikk stemmerett i Italia, og for alt jeg vet kan det til og med ha vært ment som satire fra deres side. Det gir uansett en emmen smak i munnen at Bergen nasjonale opera i det 21. århundre i både regi og programtekst framstiller dette som en lykkelig slutt der fornuften seirer, uten forbehold, skråblikk eller diskusjon.

Regien gir ikke sangerne mye handlingsrom, men samtlige gjør en iherdig innsats for å spille ut sine sjablongkarakterer med overbevisning. Fiorillas frenetiske koloraturarier sitter som et skudd i Sylvia Schwartzs fleksible stemme, og hennes brå overgang fra kjepphøy fristerinne til forulykket jentunge er storartet og rørende. Ekstra honnør må gå til Giorgio Cauduro (Prosdocimo), som sang to roller denne kveden – og sang begge like godt. Pietro Spagnioli (Geronio) hadde problemer med stemmen, og Giorgio Cauduro sang mesteparten av Geronio-rollen fra sidelinjen mens Pietro Spagnioli spilte den ut og mimet. Det fungerte sømløst, for Prosdocimo surrer uansett rundt i kulissene og kommenterer og trekker i tråder, og det var ikke lett å se hva som var original regi og hva som var nødløsning. De to aktørene samarbeidet så knirkefritt at jeg mange ganger glemte at Spagnioli ikke sang selv. Orkesteret leverte på upåklagelig nivå, men manglet kanskje den siste stringente piskesnerten som skal til for å vise fram Rossini på sitt beste. Edvard Griegs kor låt energisk og samstemt, og sangerne gjorde god scenisk figur som myldrende klovner.

Opera som medium taler til alle sanser samtidig, og har nærmest ubegrenset potensiale for å være grensesprengende, opprivende, henførende og tankevekkende, men sjangeren kan også lett reduseres til glattpolert, tannløs underholdning og sirkusoppvisning i tom vokalakrobatikk. Godt musikalsk håndverk og solistenes evne til å gi liv til sine pappfigurer av noen karakterer redder denne forestillingen fra å havne utelukkende i sistnevnte kategori.

RELATERTE ARTIKLER +

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER