Fra forestillingen Melting av Amund Sjølie Sveen

Siste akt – eller en ny kunstpolitisk era?

20. november holdt Kulturrådet sin årskonferanse i Grieghallen i Bergen med den overraskende radikale tittelen Siste akt – kunst og kultur i miljøkrisenes tid.

Forholdet mellom miljøproblematikk og kunstnerskap dominerte programmet på årskonferansen, og det ser ut til at Kulturrådet beveger seg i  ny retning. Eller er vi tvert i mot på vei tilbake mot politisk og instrumentell kunst?

Nye takter
For mange har 2018 vært året da det ble umulig å fortsette å klamre seg til en tvil om alvorlighetsgraden av klimaendringer. Siste rest av behagelig fornektelse ble brutalt revet vekk av en sommervarme som sprengte alle rekorder, en ny nedslående klimarapport fra FNs klimapanel og ikke minst WWFs Living Planet report 2018, som kunne fortelle oss at verdens dyrearter har blitt redusert med 60% siden 1970. På værvarslene er unormalt den nye normalen, foruroligende avisoverskrifter utgjør en del av det daglige nyhetsbildet, og skremmende rekorder settes i høyt tempo over hele miljøspekteret.

Årskonferansen åpnet med visningen av den vakre og ubehagelige åtte-minutters kunstfilmen No Maps for These Territories av Kjersti Vetterstad, etterfulgt av en innledning av rådsleder Tone Hansen og offisiell åpning ved Trine Skei Grande. Deretter fulgte de to hovedinnlederne, historiker Julia Adeney Thomas (USA) med innlegget Keeping Time in the Anthropocene: Geology, History, and the Arts og kurator og skribent Natasha Ginwala (NL) med Planetary dis/alignments or How to Survive a Sink Hole? Mens Ginwala hovedsakelig holdt seg innenfor akademiske diskursfelt, riktignok med et perspektiv i forfriskende motsats til det sedvanlige eurosentriske, stilte Adeney Thomas spørsmål omkring vårt forhold til tid i den antropocene era. Hun forholder seg til tid som en relativ størrelse og som parallelle fenomener. “Hvordan vi former og forstår tid i dag, blir avgjørende for hvordan vi som menneskehet kan gå videre. I møte med den antropocene tidsalder må vi begynne å betrakte fenomenet på en ny måte. Som et narrativ, som noe som har en slutt, eller som en syklisk prosess,” begynte hun – og gikk videre med å forklare hvordan hun mener kunsten kan spille en viktig rolle i dette.

Dagen forløp selvsagt med et tett program, og det ble ikke lagt opp til noen feelgood-stemning. Så ville det da også vært å slå beina under temaets alvor. Som kulturproblem er miljøspørsmål så kompliserte at de er en effektiv måte å bli gal på. Dess mer vi vet, dess oftere møter vi oss selv i døra: Å forholde seg til klimaendringene fra kapitalismens matrix er å befinne seg i en labyrint av paradokser. Nylig kunne danske Politiken fortelle meg at til og med ditt valg av strømmetjeneste for musikk er et moralsk spørsmål. Itunes bruker angivelig 83% vedvarende energi, til motsetning fra Soundclouds 13%. Og visste du at hvis man streamer en film i HD i en time, så har man brukt samme mengde energi som det tar å koke åtte liter vann?

På samfunnsnivå er paradoksene alvorligere: Det er vanskelig å se for seg et kulturfond på nesten én milliard kroner uten oljefondet. Får dette noen konsekvenser for kunstnernes vilje og mulighet til radikal systemkritikk? Dersom Kulturrådet ønsker å ta klimaendringer på gjennomgripende alvor: Hvilke krav vil de sette til kunstnerne? Til selve kunstproduksjonen? Skal den også være bærekraftig? Og er kunstnere spesielt lystne på å være med på slike premisser? Eller kan man legitimere lange flyreiser dersom det edle kunstprosjektet er å sette klimaendringer på dagsorden? Veien fra inspirerende idealist til hyklerisk moralist er forsvinnende kort i klimasaken.

Espen Stuelands bok 700-årsflommen ble inngang til å diskutere hvordan vi kan finne språk som favner alvoret i situasjonen. Ragnhild Freng Dahle ledet samtale mellom ham, billedkunstner Apichaya Wanthiang, scenekunstner Lisa Nøttseter og komponist Anders Rimpi.

Kan kunsten etablere et nytt eller alternativt språk for miljø- og klimasituasjonen i verden som er annerledes enn det forskningen eller journalistikken bruker? Bryter det mot kunstens autonomi å gi den en slik samfunnsmessig rolle, truer det politiske perspektivet den kunstneriske kvaliteten?

Lisa Nøttseter mener innadvendt kunstutforskning av klima- og miljøutfordringer er like problematisk som instrumentalitet. “Da blir det vi driver med å spille fiolin på dekk mens skuta går ned. Politikk er alt for viktig til at vi kan overlate det til de politikerne vi har nå. For hva er det egentlig vi mener publikum, mannen i gata eller neste generasjon skal gjøre som ikke vi kan gjøre?” sa hun, og hevdet kunsten har et problem: “Det blir lett at vi er for vage og utilgjengelige, mens vi egentlig bør rope ut at det brenner på dass i et språk folk har mulighet for å forstå,” fortsatte hun.

Etter lunsj var det klart for en ny panelsamtale, Ressurser og Rettigheter. En rekke kunstnere arbeider med utgangspunkt i lovverk og jus, og med spørsmål som rett til naturressurser og helsebringende miljø, lovens språk og kulturelle betydning og ivaretakelse av svakes interesser. Store tema, og liten tid til å dykke ned i dem. Samtalen, med panel bestående av jurist Pål Lorentzen, billedkunstner Randi Nygård og jurist Sigrid Eskeland Schütz tok blant annet for seg hvilke roller kulturfeltet kan ha i denne sammenhengen, men la også vekt på næringslivets maktovertak på dette området.

I kaffepausen overhørte jeg noen oppgitte sukk over dystopien mens konferansieren på sin side avslørte fra scenen at kun én av de hun hadde snakket med hadde tatt toget. Vi må ha vært noen hundre tilreisende. Det er mye karbon, det.

Kulturkrise eller strukturkrise?
“Klima og miljøkrisen er en kulturkrise,” slår Kulturrådet fast på sin informasjonsside om Årskonferansen 2018. Det som i hvert fall er sikkert er at klimaendringene innebærer utfordringer så gjennomgripende og mangefasetterte at vi har vanskelig for å forstå dem. Klimaendringer lar seg verken representere eller kommunisere til det bredere lag av befolkningen kun som forskningsdata eller rapporter, og nettopp derfor vender både næringslivet og vitenskapen seg nå mot kunsten. I min artikkel Den Ultimate Tragedie som kommer i neste utgave av Shakespearetidsskriftet, spør jeg om tragedien som utvidet sjanger og det sublime i kunsten kan hjelpe oss å begripe hva klimaendringer betyr. Kunstteoretikere som Donna Haraway og Una Chaudhuri etterlyser et dis-antroposentrisk perspektiv i kunsten for å kunne vekke et mer holistisk verdenssyn og et engasjement for biologisk mangfold som i neste rekke, paradoksalt nok, vil være i menneskets egen interesse.

Da Elin Már Øyen Vister presenterte sitt arbeid på konferansen og snakket med skjelvende stemme om fuglefjellets død på Røst, hvor hun har valgt å bo og leve som lydkunstner midt i en slags fuglerikets kirkegård, da kjente jeg at hele årsmøtet ble løftet et hakk. Jeg tror kanskje forskjellen ligger i at livet hun har valgt å leve skaper en nærhet til naturen som speiles i lydkunsten hun blir i stand til å produsere. Hun eksotifiserer ikke ‘naturmennesket’, hun er et. Denne langvarige og vedvarende utforskningen genererer en særegen tilgang og autensitet som er like imponerende som den er skrikende viktig. Et kunstnerskap som har gjort selve nærheten til naturen til hovedpremiss, og ikke kun tilnærmer seg problemstillingen i en temporær utforskning. I så måte er Øyen Vister en stille revolusjonær. (Øyen Vister er nylig intervjuet om prosjektet sitt i Periskop.) Det samme er kompromissløse Julie Forchammer, leder for Vinjerock, som blant annet nekter å la festivalen sin bli sponset av Kvikk Lunsj fordi Mondeléz, som eier Freia, fortsatt bruker palmeolje i produktene sine. Hun er helt tydelig på at det bør stilles krav om bærekraftighet hos både kunstnere og kulturaktører.

I en kapitalistisk verden har vi klodens blod på hendene nesten uansett hva vi gjør, og nettopp derfor er jeg usikker på om jeg er enig med Kulturrådet i at klimaendringene er en kulturkrise. Klimaendringer er en enorm utfordring for menneskeheten som krever gjennomgripende global- og samfunnsøkonomisk endring på strukturelt nivå. Det må både individuell og strukturell revolusjon til for at vi skal kunne klare en helomvending i en verden hvor rovdrift på naturressurser har gått fullstendig av skaftet. Samtidig slutter jeg meg til at kunsten står i unik posisjon til å hjelpe oss å forstå rekkevidden av den globale klima- og miljøkrisen, og at kulturelt påtrykk kan føre til en utfordring av politiske strukturer. Men dét er forutsatt at det kunstneriske ikke går på bekostning av det instrumentelle. Vi ser nå for eksempel svært mange forestillinger for barn som tematiserer klima- og miljøspørsmål hvor byrden legges på individet og løsningen presenteres som kildesortering og rydding i fjæra.

Politisk taktikk?
I årskonferansens åpningstale ble det hevdet at at temaet springer ut av en tendens i søkermassen hvor miljø- og klimaspørsmål angivelig utgjør en stadig større del av utgangspunktet for kunstneriske prosjekter. Kulturrådet lanserer i disse dager en ny forsøksordning, Prosjektstøtte Miljø- og klimakrise – kunst og kultur, med syv øremerkede millioner til kunst som “artikulerer miljøspørsmål, former nye erkjennelser, skaper debatt eller sporer til handling”. Ved å gjøre dette markerer Kulturrådet et standpunkt, og tar et steg mot kunsten som middel for miljømessige og politiske budskap.

Man er nødt til å spørre seg om Kulturrådet nå slår politisk mynt på det temaet som det (i tillegg til inkludering og mangfold) er lettest å score poeng på i 2018. Samtidig velger jeg å tro at satsingen springer ut av et genuint ønske om å imøtekomme kunstnerne og bevilge ekstra midler til et problem som er enormt – og representasjonen av det så utfordrende. Mens politikerne fortsatt krangler om taxfree og sukkeravgift klarer jeg ikke annet enn å vende håpet mitt til kunsten.

Og mitt håp for Kulturrådets nye forsøksordning er at det satses med mot. På de konseptuelt kompromissløse og ambisiøse prosjektene som drypper av engasjement og fortvilelse. Som sprenger rammer og konvensjoner. Som sikter himmelhøyt. Som er bunnløst og fortvilede og rasende sinte. Som vil flytte fjell. For kunsten kan det, på sitt aller sterkeste.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER