S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Anette Therese Pettersen – 30. september 2015

Sirkus med lav wow-faktor

Underart, Cirkus Cirkør, foto av Mats Backer


Publisert
30. september 2015
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk

”Underart” Av: Cirkus Cirkör Regi/ide: Olle Strandberg Musikk: Ripple & Murmur (Andreas Tengblad og Anna Ahnlund) Scenografi/kostyme: Susanna Wiklund Lysdesign: Jenny André Med: Methinee Wongtrakoon, Alexander Dam, Iris Pelz, Christopher Schlunk og Matias Salmenaho Bærum kulturhus, store sal, 19.september


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/sirkus-med-lav-wow-faktor/
Facebook

KRITIKK: I Cirkus Cirkörs Underart blandes nysirkus, musikk og dans – men det blir for lite sirkus, skriver Anette Therese Pettersen.

På vei hjem fra Cirkus Cirkörs nyeste forestilling, Underart, uttalte min medtilskuer at det ”kanskje var morsomt for utøverne å bare henge på scenen, men for oss ble det litt buhu.” Siden jeg er en stor tilhenger av det ikke-spektakulære ville jeg vanligvis nesten automatisk vært uenig i en slik påstand, men i dette tilfellet oppsummerte denne beskrivelsen også min opplevelse – selv om jeg muligens ville ordlagt meg noe annerledes. For, hvor ble det av nysirkuset i Underart?

Kort fortalt kan man si at forskjellen mellom sirkus og nysirkus er at sistnevnte bytter ut fremvisning av dyr med oppvisning av ekstreme ferdigheter hos mennesker. Tradisjonelt har både sirkus og nysirkus gjerne hatt en slags sekvensbasert dramaturgi, hvor man blir presentert fortløpende for ulike typer innhold (sjonglering, trapés, linedanser etc.) uten at de relaterer seg til hverandre utover å tilhøre samme sjanger. I boka An Introduction to Contemporary Circus definerer Tomi Purovaara sirkus som en ”utøvende kunstform hvor instrumentet for det kunstneriske uttrykket er kroppens presise bevegelser, som er basert på sirkusteknikker og kombinert med objekter eller instrumenter fra sirkusdisiplinen.”[i] Det er utøverens fysiske uttrykk og ferdigheter som står i sentrum – og en forestilling vil ha sitt utspring i dette, samt teste grensene for det fysiske uttrykket.

Nysirkus (cirque nouveau) ble utviklet på 1960- og 1970-tallet i Frankrike og USA, mens betegnelsen ’samtidssirkus’ ble introdusert i 1996, med den franske koreografen Jasep Nadjs forestillling Le cri du Caméléon.[ii]

Den kunstformen som ligger nærmest nysirkuset er nok dansen. Her i Norge ser vi i folkedansen utstrakt bruk av akrobatikk, og det samme gjelder streetdanskompanier – så som Abscense[iii] (kanskje mest kjent fra programmet Mitt dansecrew på TV2). Man omtaler ofte nysirkus som ’ferdighetsorientert’, men det kan også ha sammenheng med en viss blindsone når det kommer til andre utøvende kunstformer. Dans er i aller høyeste grad ferdighetsorientert (det er for eksempel ikke hvemsomhelst som får danse verken i Nasjonalballetten eller Carte Blanche), selv om vi i dag i tillegg ser en utforskning mot andre kvaliteter i dansen/koreografien enn de spektakulære. Alle som har latt seg imponere av ’dyktige skuespillere’ vet at teater ofte er ferdighetsorientert. Men her er det også en utforskning av ulike dramaturgiske modeller og vektlegging av andre strategier – så som musikk, rom og bevegelse. Den store forskjellen mellom dans og sirkus består i henhold til Purovaara av at koreografen benytter seg av dansernes kropper, mens sirkusartisten benytter sin egen kropp: ”Every artist creates their own language of expression which the performance director (theatre director, choreographer, circus artist) uses as a tool.”[iv] Strengt tatt kan nok det samme sies om en rekke danseuttrykk innenfor samtidsdansen også, men i sirkuset er muligens den enkeltes ferdigheter mer avgjørende for koreografien.

Det svenske kompaniet Cirkus Cirkör ble dannet i 1995, og de definerer seg selv som nysirkus. Kompaniet holder til i Stockholm og har bygget seg opp til å bli en liten institusjon. I tillegg til å produsere og turnere med forestillinger, underviser de i sirkus – og driver til og med et sirkusgymnasium. Deres nyeste forestilling, Underart, er laget av regissør Olle Strandberg. Han har bakgrunn som akrobat og sjonglør, og i 2005 brakk han nakken i et fall tilknyttet en trippelsalto. Han ble lam fra nakken og ned, og Underart skal være basert på hans historie.

Denne bakgrunnshistorien blir ikke overtydelig i forestillingen – man må kjenne til dette premisset for å se det på scenen. Utforsking av risiko er en så integrert del av sirkustradisjonen at en tematisering av denne blir vanskelig å spore. På scenen er det få objekter, og mot bakteppet henger det noen objekter i ulike farger. En liten orkesterplass, bestående av en plattform med noen instrumenter, er plassert bak til venstre på scenen. Ellers er scenen mer eller mindre tom, men flere objekter introduseres etter hvert. Innledningsvis entrer utøverne scenen, hvor de blir stående nokså lenge og stirre på publikum. Det er en dvelende start, som viser seg å være representativ for forestillingen som helhet.

Selv om risiko og et fall fungerer som tema for forestillingen, er det vanskelig å finne en rød tråd i Underart. Dramaturgisk er det mer det klassiske nummer-oppsettet som benyttes, men det er overraskende lite sirkus å spore. Det er til sammen syv utøvere på scenen, hvorav to av dem (Anna Ahnlund og Andreas Tengblad) utgjør indiepopbandet Ripple and Murmur. Av de fem andre er to av dem, Iris Pelz og Christopher Schlunk, en parakrobatikkduo, Matias Salmenaho er sjonglør og parakrobat, Alexander Dam er verdensmester i streetdans, og Methinee Wongtrakoon er i henhold til programpresentasjonen en ”cirkusartist med en egen blandning av vighet, dans och akrobatikk.”

Forestillingens hovedutfordring er foreningen av disse forskjellige talentene, med sine ulike tempo og uttrykk. Akrobatikken og sjonglørkunsten er så tydelig ferdighetsbasert og den griper oss kinestetisk – mens dansen og musikken ikke har samme virtuositet eller wow-faktor. Det blir særlig Pelz og Schlunk som står for forestillingens sirkusdimensjon med svært imponerende akrobatiske øvelser.

Ideen om å ha et liveband på scenen er god, men å vie alle elementene like mye plass i forestillingen skaper en rotete dramaturgi. Man kan argumentere for at det følger i en nummerdramaturgi hvor ulike utøvere briljerer med sine kunster, men her avviker Underart fra tradisjonen om å ha sirkuset som utgangspunkt i alle nummer. Sidestillingen av alle kunstnerne tydeliggjør også deres ulike tilnærming til tid og intensitet.

Jeg liker at en nysirkusforestilling eksperimenterer med tilnærminger og modus. Men det er en krevende jobb, særlig fordi publikum tross alt forventer noe annet av sjangeren. Den dvelende åpningen til Underart setter således en lavere intensitet for publikum, noe som kan leses som en måte å informere oss om et mer dvelende tempo enn man er vant til i nysirkusforestillinger. Men selv om forestillingen har en rekke nydelige tablåer, så fungerer ikke likestillingen av elementene så godt. Musikken er i utgangspunktet et driv for resten av sekvensene, men den tåler ikke å bli stående alene. De små nyansene i streetdansen når ikke like lett frem til oss på rad tolv som salto og mennesketårn , og det blir for langt mellom akrobatikknummerne (som samtidig er spektakulære nok til å fungere som høydepunkter, det vi egentlig er der for å se, slik at resten av forestillingen blir fyllmasse eller hvilepunkter mellom høydepunktene).

Det kan virke som om Underart er et forsøk på å forrykke nysirkusformatet noe, men da burde man muligens også gått enda mer radikalt til verks. Hva med et mindre rom – større nærhet mellom scene og sal? Eller, om man ønsket at musikken skulle ha en mer sentral plassering i dramaturgien; hva med å bokstavlig talt plassere bandet i forgrunnen? Slik Underart står seg nå blir den verken fugl eller fisk, men snarere en litt pussig mellomting mellom konsert, nysirkus og dans.

[i] Purovaara, Tomi: ”Introduction” i An Introduction to Contemporary Circus, STUTS/Stockholm University, 2012, s.18

[ii] Ibid, s.19

[iii] https://www.youtube.com/watch?v=qFMusjSvZh0

[iv] Purovaara, Tomi: ”New Circus – Contemporary Circus” i An Introduction to Contemporary Circus, STUTS/Stockholm University, 2012, s.117


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no