Foto: Mark Robson. Scenografi: Tarn Aitken og Rhi Matthews. Kostymedesign: Rhi Matthews. Avbildet: Aman Tamang, Renu Ghalan og Loan TP Hoang

Sirkus med bismak

Protester mot bruk av dyr i sirkus er nokså velkjent, og lett å forholde seg til. Men hva med menneskene, akrobatene? Det er mindre utbredt kunnskap om at en del sirkusutøvere, særlig i India, holdes som slaver.

Midt på scenen står det et trebeinet stativ, flere meter høyt. Ned fra det henger et ballformet bur, og inni sitter en sammenkrøpet person. Ett av stativets bein er bredere enn de andre og fungerer som en stige opp til stativets topp. Her oppholder en annen utøver (Aman Tamang) seg, med et tau festet mellom ham og ballburet, slik at hans kroppsvekt og stigeklatring beveger buret opp og ned.

Lenger bak på scenen henger det bambusstenger, og foran dem, til venstre på scenen, står et firkantet bur, også dette i bambus. Indisk musikk, med mye trommer og strengeinstrumenter, høres over høyttalerne, og da våkner også danser og skuespiller Loan TP Hoang som sitter inni ballburet. Hun virker først desorientert, deretter desperat ettersom hun kryper rundt og leter etter en vei ut. Det er som om hun lukter på friheten utenfor, der hun beveger seg ut og inn av buret som dingler flere meter over gulvet. Når buret så senkes entrer Hoang scenen og trer inn i en vekselrolle mellom fortellerstemme og danser.

”Once upon a time”, begynner Hoang, og plasserer handlingen i utkanten av Indias jungel, i det som skal vise seg å være en sann historie. Sammen med Tamang og Hoang på scenen kommer sirkusartist Renu Ghalan. Både musikken og kroppsspråket er muntert, med lette rytmer, smilende ansikter og vrikkende føtter – helt til et høyt brøl høres over høyttaleranlegget. Et tigerbrøl. De to kvinnelige utøverne søker tilflukt i buret på scenen, mens Tamang klatrer opp i stigen. Flere ganger nærmer han seg scenegulvet, før han skremmes opp igjen av nye brøl.

Tigre i jungelen
Det viser seg etter hvert at tigerbrølet fra jungelen viser til den reelle faren for å bli spist av en tiger, men også at tiger er ordet som benyttes om menneskesmuglere i India og Nepal. Forestillingen veksler mellom fortelling av en historie om tvillingene Renu (Ghalan) og Aman (Tamang) som kidnappes av menneskesmuglere i Nepal og selges til et sirkus. Tekstpartiene består av beskrivelser av hendelser fra oppveksten til barna, men også mer poetiske skildringer – som Renus utsagn om at øynene ikke er sjelens speil. At man benytter øynene til å se, og at alt du ser blir i deg, det blir deg. Og med skildringer som at barna hver dag fikk bind for øynene og måtte gjennom en slags bisarr utvelgelse bestående av en levende tiger som slikket et utvalgt barn i ansiktet, vitner om en traumatisk oppvekst. Særlig ettersom denne utvelgelsesprosessen én dag førte til at et uheldig barn ble spist av tigeren, mens de andre måtte stå rundt og se på.

Ghalan og Tamang er dyktige utøvere, og fortellingen til Hoang brytes opp av scener med akrobatikk av ulik art. Tissue, altså ett eller to tøystykker som henger ned fra stativet og som utøverne klatrer og utfører akrobatikk i, benyttes mye. Den ene henger fra tøystykket, omtrent som i et gardin, mens den andre henger fra dennes hånd – og utfører luftakrobatikk der. Styrken, timingen og elegansen deres er imponerende og spektakulær. Men vissheten om forholdene de har opparbeidet disse kunnskapene under gir det hele en emmen bismak.

Dokumentarisk scenekunst
Det tyske scenekunstkompaniet Rimini Protokoll er kanskje internasjonalt de som er mest kjent for det kunstneriske grepet med å la såkalt virkelige mennesker representere seg selv på scenen. Dette har de blant annet gjort i forestillingen Black Tie (som gjestet Black Box teater i Oslo i 2009), hvor Miriam Yung Min Stein representerte seg selv på scenen: en ung jente, adoptert fra Sør-Korea som liten, oppvokst i Tyskland. Her i Norge er regissør Pia Maria Roll mest kjent for det samme grepet, som blant annet i Over evne III (2010), hvor hun sammen med Marius Kolbenstvedt lot et knippe mennesker representere seg selv på scenen, som såkalt dokumentariske paralleller til et skuespill av Bjørnstjerne Bjørnson.

Både Rimini Protokoll og Roll balanserer de personlige historiene med virkemidler som musikk og skjønnlitterær tekst. Dermed blir utøveren også mindre utsatt, og som tilskuer kan man fortsatt skille mellom dem og regissørens kunstneriske grep. På Bærum Kulturhus sine nettsider står det om As a Tiger in the Jungle at «vi følger Renu og Amans virkelige liv», men hvor dokumentarisk er forestillingen? Slik fortellingen og forestillingen presenteres fremstår det som om to av utøverne, Renu og Aman, har vokst opp i sirkusslaveri. Dermed blir det veldig liten avstand mellom kroppene på scenen og historiene som fortelles, og forestillingen virker innimellom nesten terapeutisk. Her skulle jeg ønske at forestillingen hadde hatt flere elementer, at historien om de to akrobatene ikke ble fullt så bærende for forestillingen. Regissør Sverre Waage har, sammen med koreograf Hanna Filomen Mjåvatn, skapt en forestilling hvor dramaturgien i det fysiske arbeidet i utgangspunktet fungerer godt. Men teksten får en hierarkisk overordnet posisjon som gir mindre plass til abstrahering, som forsterkes av at det i tillegg er det valgt en inderlig skuespillerstil.

Avstand til materiale
I fjor sommer, under kunstmønstringen Documenta i Kassel, så jeg Manthia Diawaras filmessay An Opera of the World hvor Diawara benytter opera til å reflektere over migrasjon av både mennesker og kultur. Her diskuterte Fatou Diome, Alexander Kluge, Nicole Lapierre og Richard Sennett kunstens forhold til samfunnet. I filmen vises det en rekke klipp fra operaen Bintou Were, a Sahel Opera, som handler om menneskesmugling fra Afrika.

Jeg ble sittende og tenke på denne filmen da jeg så As a Tiger in the Jungle. I filmen vises det også en rekke klipp av mennesker som er på flukt, båter overfylt av flyktninger som kantrer på åpen sjø og menneskene som desperat forsøker å redde både voksne og barn som kaver i bølgene. Noe av grunnen til at filmen har satt såpass stort avtrykk i meg er hvordan den balanserer forholdet mellom avstand og nærhet på en sjelden god måte. Historien som fortelles i operaen er basert på virkelige hendelser, og menneskene som dupper i havet var i aller høyeste grad virkelige, noe som ofte skaper en nærhet til materialet hvor det er vanskelig å se strukturer, og hvor empatien lett kan vippe over i noe sentimentalt. Men kryssklippingen mellom dokumentaropptak, operasnutter, intervjuer og samtalen mellom Diome, Kluge, Lapierre og Sennett ga meg som tilskuer avstand. Historiene og menneskeskjebnene kunne belyse den ellers noe tørre samtalen, og kunstens potensiale til å skape endring i samfunnet ble konkret behandlet.

Å vise frem ferdighetene til Ghalan og Tamang, la dem briljere i akrobatikk, parallelt med en avsløring av bakgrunnen deres, slik det gjøres i As a Tiger in the Jungle, er egentlig et kraftfullt grep. Det skaper større avstand mellom meg og det som skjer på scenen – jeg lar meg fortsatt imponere, men vissheten om hvordan de har tilegnet seg kunnskapene gir bismak. Her tror jeg det finnes potensial til å skape rom for refleksjon som forestillingen ikke utnytter. As a Tiger in the Jungle er fortsatt litt uforløst, men det er ikke nødvendigvis så store endringer som skal til før den treffer som en knallhard knyttneve.

 

 

 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER