S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Anette Therese Pettersen – 7. desember 2011

Showbox 2011:

Foto fra forestillingen “Fett” av Turnekompaniet


Publisert
7. desember 2011
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk

Den kulturelle skolesekken (DKS) er en nasjonal satsing som skal bidra til at alle skoleelever i Norge får møte profesjonell kunst og kultur av alle slag.

DKS har vært en del av regjeringens kulturpolitiske satsing for grunnskolen siden 2001, og har etter hvert blitt utvidet til videregående skole. Dette betyr at alle elever – fra 6 til 19 år – innlemmes i ordningen. Elevene og skolene skal gjennom ordningen få mulighet til å oppleve, gjøre seg kjent med og utvikle forståelse for profesjonell kunst- og kulturuttrykk av alle slag.

Fylkeskommunen er ansvarlig for koordineringen regionalt, men kommunene har også mulighet for å utvikle sitt eget program. Det er stor variasjon i hvordan skolesekken organiseres på regionalt og lokalt nivå.

Norsk scenekunstbruk formidler ferdigproduserte forestillinger fra frie profesjonelle scenekunstnere/grupper. Kriteriet deres er at kunstnerne har en kunstnerisk bakgrunn i form av utdanning eller profesjonell virksomhet som strekker seg over minimum 3 år. Fylkene som deltar i DKS står fritt til selv å velge hvorvidt de ønsker å programmere forestillinger fra Scenekunstbruket, og Scenekunstbruket vurderer produksjoner i samråd med et kunstnerisk råd.

Showbox er Scenekunstbrukets årlige festival, og ble i år arrangert 14.-17. november 2011. Festivalen er «en møteplass der scenekunstnere, arrangører og andre interesserte samles i et mangfold av forestillinger, samtaler, diskusjoner, speedmeeting og presentasjoner.» Det er med andre ord ikke meningen at festivalen skal fungere som en markedsarena hvor man utelukkende viser produksjoner som kan programmeres i DKS.

På årets festivalprogram befant det seg derfor forestillinger av svært ulikt format og uttrykk, og de ble vist på arenaer som Black Box Teater, Det Norske Teatret og Den norske opera og ballett.


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/showbox-2011/
Facebook

Det er mulig å programmere annet enn to personer og en koffert med rekvisitter-produksjoner i DKS-systemet.

I et tidligere innlegg på Scenekunst.no har Terje Lyngstad, teatersjef ved Sogn og Fjordane teater, stilt spørsmål ved hvorvidt ”skuleteater vil føre til at dei som er unge i dag vil strøyme til teatra som vaksne”.

For det første håper jeg da vitterlig at intensjonen med DKS ikke bare er å skape fremtidige kunstkonsumenter, men at man også ser en verdi av selve opplevelsen. Samtidig er det ikke gitt at alle kunstopplevelsene vil oppleves likt av alle i publikum, ei heller at alt vil by på mersmak.

Showbox startet i år med et seminar som tok for seg myter, fordommer og klisjeer om scenekunst for barn og unge. En av paneldeltakerne på seminaret, Carl Morten Amundsen, trakk fram den svenske forestillingen «Medeas barn» fra Unga Klara som et eksempel på en forestilling som har en tematikk (i dette tilfellet skilsmisse) som en del foreldre ikke nødvendigvis tenker på å oppsøke på sin fritid.

Og det er blant annet her DKS kan spille en viktig rolle gjennom å presentere unge for forestillinger de kanskje ellers ikke ville sett. Etter å ha pløyd gjennom store deler av programmet til Showbox, ser jeg også at det er en viss fare for at forestillinger som har barn og unge som målgruppe kan se seg litt blinde på nettopp dette eksempelet.

Fett Festivalens første forestilling var det Turnékompaniet som stod for. «Fett» har ungdom fra tolv år som målgruppe, og er en forestilling som omhandler slankepress og kroppshysteri. Turnékompaniet drives av søsknene Kippersund, og i denne produksjonen er det først og fremst de tre brødrene Anders, Peter og Jonas som medvirker. De bruker seg selv og sine kropper aktivt i forestillingen, og har søsteren Inga-Live på sidelinjen som en slags coach som driver dem videre i forestillingen. Store Scene på Black Box Teater er for anledningen omgjort til en slags motearena, med en dominerende catwalk midt i rommet. Publikum sitter på benkerader langs ’løpebanen’, slik at vi blir sittende og se opp på (rolle)modellene. De poserer, for så å kaste en bunke slankebøker utover catwalken – som de deretter åler seg bortover for å nå.

Finn ditt indre slanke selv Det leses høyt fra ulike frokosttips i slankestallen – før man går over til å lese mer generelle slanketips: «Se deg selv i speilet. Er du fornøyd?» Gjennomgangstema er en maning til selvforakt av tykke kropper, og en lengsel etter ens indre tynne jeg: «Se etter den slanke figuren som finnes inni deg.» I programmet leser vi at brødrene til sammen veier over 400 kilo. Selv om deklamasjonen tidvis er veldig teatral, utgjør guttenes harselas med egne kropper en fin kontrast til slankebøkene som nokså konsekvent henvender seg til et hunkjønnssubjekt. Men under Showbox ble forestillingen vist for et voksent publikum, hvorav få var under tretti år gamle. Hvilken gjenklang vil det samme materialet ha i en ung kropp, et ungt sinn (så å si)?

Selv om jeg synes Turnékompaniets forestilling er underholdende og gir helt ny mening til omkvedet å «by på seg selv» – så er det vanskelig for meg å forestille meg hvordan den fremstår for et yngre publikum. Dette var heldigvis den eneste forestillingen jeg så under festivalen hvor målgruppepublikummet ikke befant seg i salen. Eller var det nettopp det de gjorde – kan hende var det nettopp oss voksne forestillingen opprinnelig rettet seg mot? Det betyr ikke at den ikke vil ha noe å gi til et mye yngre publikum, men jeg er litt usikker på hvordan en gjeng med trettenåringer vil møte «Fett».

Direkte tale Å se store mengder scenekunst for barn og unge etterlater en med det inntrykket at barn foretrekker tydelig tale, gjerne så realistisk som mulig. I tillegg er det langt tyngre og tøffere temaer som blir debattert i kunsten for denne målgruppen enn jeg er vant til fra voksenteatret.

For eksempel Animalske produksjoners «Av dyr er du kommet» som hadde miljøvern som tema. Dette er for øvrig et svært hett tema i barneteatret.

Ingeborg Arvolas tekst er regissert av Anne-Mali Sæther, og i scenerommet befinner Morten Olaussen og Katinka Markussen seg. De leker at de er hunder – til barnepublikums store glede. Særlig sekvenser hvor man tisser på en innbilt stolpe, eller lukter hverandre bak, ser ut til å falle i smak. Tematikken i forestillingen er menneskers forhold til dyr, og begynner med å slå fast at vi også stammer fra dyrene. Halebenet vårt må jo være et tegn på at vi en gang har hatt hale, eller? Språklige bilder om et hav av haler som roper på menneskene setter i hvert fall i gang min fantasi.

Selv om jeg opplever at forestillingen hadde et svært tydelig miljøvernerbudskap, er det ikke gitt at barna opplever det samme som jeg. Når det blir illustrert hvordan vi tar livet av jordkloden vår gjennom å stikker en nål i en ballong, hører jeg fra benkeradene litt foran meg: ”Hahaha – det var gøy, gjør det igjen!”.

Både Olaussen og Markussen er dyktige skuespillere, og særlig Markussen har et stort register å spille på. Hun er subtil i en del av sine uttrykk og henvendelser, og holder godt på oppmerksomheten til publikum. «Av dyr er du kommet» er en undersøkende forestilling, som kunne vært tjent med en runde med innstramming.

Kode seks Festivalens tredje dag startet for undertegnede med Blendwerks ungdomsforestilling «Å leve på kode 6». Forestillingen er basert på virkelige historier og opplevelser fra kvinner og barn som må leve på hemmelig adresse, og her møter vi en mor og datter som er på flukt fra eksmann og far.

I likhet med flere av de øvrige forestillingene på festivalen bærer den visuelt sett preg av å skulle kunne tilpasses ulike rom – slik en turnéforestilling gjerne må. Med enkel inndekning på sidene og bak, og med enkelte innslag av skyggeteater.

Den første scenen utspiller seg på et NAV-kontor hvor Anne ankommer for å få utbetalt sosialhjelp, og møter en særdeles lite vennlig innstilt saksbehandler. Opplevelsen av et system som oppfører seg nedverdigende mot noen som allerede ligger nede er gjennomgående i forestillingen. Den samme mangelen på forståelse møter hun noen scener senere, idet datteren Ella nok en gang må begynne på en ny skole.

Men Ella befinner seg størsteparten av tiden i bakgrunnen, som regel bokstavlig talt. Samtalene foregår over hodet på henne, og det er primært morens tilbakeblikk til både tiden før volden startet og perioden før hun valgte å flykte vi får innblikk i. Hvordan Ella opplever dette kommer mer som små drypp – som idet hun sier «Ikke slå meg» til moren.

Forstyrrende virkelighet Idet et innhold knyttes for tett til en virkelighet, og særlig til et eller flere offer i en vanskelig situasjon, blir det vanskelig å komme med kritikk.

Min hovedkritikk mot «Å leve på kode 6» er dens manglende evne til å skildre barnets opplevelse av situasjonen.

Rent teknisk har forestillingen god flyt, og skuespillerne Tora Nilsen, Monica Borg Fure og Terje Ranes byr på svært mange gripende scener. Men barnets opplevelse av dette tematiseres i altfor liten grad. Det er morens forelskelse og sorg vi følger, mens spørsmålet omkring hennes ansvar for datteren settes i stor grad til siden. Gjennom å gjøre karakterene så ensidige, så tydelig gode mot onde, så forsvinner også store deler av handlingens potensial.

Barnebok for viderekomne voksne En av festivalens mer åpne og lekne forestillinger var Teater Jokers iscenesatte lesning av «Tre små brannmenn». Illustrasjoner og tittel indikerer at det er en barneforestilling, men forestillingen retter seg mot ungdom/voksne. Undertittelen «En barnebok for viderekomne voksne» er også en indikasjon på dette.

Det relativt nyåpnede teaterhuset Det Andre Teatret viser flere ulike typer forestillinger – men det er særlig improteatret som kjennetegner dets profil. Og denne lekenheten og energien har de tatt med seg inn i denne lesningen. En overpedagogisk forteller, ei eldre dame, leser innledningsvis fra et manus. På sidelinjen befinner de tre brannmennene seg, også disse med manus, og en fjerde person som fyller alle nødvendige roller.

Mats Eldøen, Guri Glans, Kari Ramnefjell, Haakon Strøm og Stig Selner-Gundersen forflytter oss elegant mellom opplesning og utspilling av scener, og karakterene kommenterer både handlingen og seg selv. I motsetning til mange av de andre produksjonene på festivalen, er dette en forestilling som tematiserer selve verket – barneboka. Det handler om «frykt og døden», for «moderne barnebøker kan handle om sånt» sier vår forteller Ragnhild Hilt. Før hun etter en liten pause utbryter: «noen ganger synes jeg ikke det handler om annet! (..) død, død, død.»

Forestillingen tematiserer barneboktendenser, som det å være modig og overkomme farer. Samt vår lengsel etter at alt skal bli bra til slutt, «vi skal bare ha det fint, ikke noe fælt, for det orker vi ikke.» Selv om forestillingen er lett i formen så stiller den på subtilt vis spørsmål ved narrative modeller som er mye anvendt i ulike medier, inkludert litteratur og teater.

Utypisk DKS-format Det er ingen ringere enn Tanztheater Wuppertal Pina Bausch med forestillingen «Vollmond» som får avslutte festivalen. Forestillingen er i grunnen så langt unna man kommer en stereotypisk skolesekkforestilling og en Showbox-deltaker. Operaens hovedscene er i seg selv et format man ikke forbinder med DKS, og i tillegg er Tanztheater Wuppertal temmelig utfordrende teknisk sett.

Men forestillingen er ment å være både en samlende referanse, og muligens også et eksempel på andre måter å programmere på i DKS. Nylig har Cirkur Cirkörs forestilling «Wear it like a crown» gått sin seiersgang både generelt og i DKS i Østfold, som også er et eksempel på at det er mulig å programmere annet enn ’to personer og en koffert med rekvisitter’-produksjoner i dette systemet.

Det finnes masse eksempler på gode forestillinger i dette formatet, men som man pekte på under festivalens seminar, er det en tendens mot at institusjonene nesten konsekvent iscenesetter barneforestillinger på sine hovedscener (og da i all hovedsak forestillinger som har et potensial til å trekke et stort publikum og som dermed er innbringende økonomisk) – mens mange av produksjonene i DKS er langt mindre i format og beregnet på å kunne transporteres lett og tilpasses ulike spillarenaer.

Selv om mye av kunsten som har barn og unge som målgruppe også har skolen som visningsarena og/eller –kontekst, trenger den ikke tematisk å peile seg inn mot skoleverket.

«Vollmond» var først og fremst en svært visuell opplevelse, en forestilling med en fragmentert dramaturgi og en blanding av humor og poesi som jeg gjerne hadde sett mer av i festivaluka som gikk. I likhet med forestillingen «Vindstille» var Vollmond» energisk og samtidig sårbar. At tematikken er mer subtil, gir også et større rom for tilskueren. Dette er noe jeg håper jeg får se mer av i tiden framover.

Ytringsfrihet og paragraf 100 i grunnloven er rammen rundt Dramatikerforbundets 75-årsmarkering. I den forbindelse er det opprettet flere skribentstipend. Denne teksten er finansiert av et slikt.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no