Foto: Erik Berg. Kostymer og scenografi: Katrin Nottrodt

Shakespeare for kids

Nationaltheatrets oppsetning av Romeo og Julie bør leses som en ungdomsforestilling, men som det er den også vellykket.

Jeg tilhører en generasjon hvis sterkeste referanse til William Shakespeares Romeo og Julie er Leonardo DiCaprio og Claire Danes. Jeg klarer ikke å tenke på karakteren Julie uten å se for meg Claire Danes utkledd som en engel bak akvariet på Capulet-familiens fest der hun møter Romeo for første gang. Shakespeares tekst, skrevet og oppført på 1590-tallet, er tolket så mange ganger at den ikke lenger eksisterer bare som tekst, men enhver tolkning er også overlatt til sin egen virkningshistorie. Dette er det tydelig at regissør Sigrid Strøm Reibo vet. Hun har klart å lage en fortolkning som både tar innover seg eksistensen av et stort referanseapparat på grensen til det klisjéfylte, og en sterk litterær inderlighet som rører ved essensielle menneskelige følelser. I løpet av den første halvtimen lurte jeg på hvordan regikonseptet skulle klare å forene disse to ytterpunktene, men det skulle raskt nok vise seg å finne en større enhet.

Nivåer av tid og teatralitet
Scenen virker uoversiktlig når vi først kommer inn. En mengde dukker i menneskestørrelse og med elisabetanske kostymer sitter på rekke. Det er nesten vanskelig å se hvem som er skuespillere og hvem som er dukker, men skuespillerne viser seg å være kledd i mer hverdagslige nåtidsklær. Jeg synes dette gjør at etableringen av det teatrale universet tar litt tid, men ideen er god, og de kommer raskt inn i en form som er selvrefererende og artig. De viser avstand til materialet og kommenterer rollene sine. Herbert Nordrum som Romeo får til og med beskjed av de andre skuespillerne at han må tenke på Leonardo DiCaprio, 16 år og sad and sexy. Her er balansen mellom humoristisk overspill og seriøsitet vanskelig, men aktørene klarer å holde seg innenfor rammen de selv har definert. Kattrin Nottrodt, som også er ansvarlig for kostymene, har skapt en veldig scenografi som passer uttrykket godt. Forestillingen skal også ut på turné med Riksteatret, og det legger sterke føringer for hvor omfattende scenografien kan være. Her består den egentlig bare av enkle bord, men ved hjelp av lys og effektive skift fremstår den flere ganger som større enn den egentlig er, noe som bidrar til enda et teatralt perspektiv.

Noe av det fine som kommer frem i denne innledningsscenen, er hvor unge Romeo og Julie er. Det er det ofte lett å overse av bekvemmelighetsgrunner, men Julie er ikke fylt 14 år ennå, og Romeo er bare 16. Allikevel er de viklet inn i et system av vold og sosial kontroll som er sterkt ubehagelig. Fordi regien legger opp til ulike parallelle tidsnivåer, formidles det at dette er et samfunn svært ulikt vårt eget, samtidig som både sterk kjærlighet og tvangsekteskap er reelle og eksisterende problemstillinger også i dag. Der mener jeg Reibo lykkes med å sette dramatikken i perspektiv, uten at det føles påtatt oppdatert eller fylt opp med læresetninger og samfunnskommentarer.

Nivåer av spill
Det hender at skuespillerne trer ut av Shakespeares blankvers, stiller spørsmål og kommenterer. Det er en fin måte å sette teksten i sentrum på, samtidig som avstanden til språket får sitt eget perspektiv. Jeg synes allikevel at det noen ganger blir litt for mye ironi. Når Romeo og Julie (Hanna-Maria Grønneberg) skal vies av munken (Eindride Eidsvold), gir Julie planter til Romeo, og munken får en gulrot. Han holder gulroten mens han vier dem på liksom-latin. Dette er en gledens dag og Romeo og Julie er fremdeles lette til sinns, men det er også et intenst øyeblikk der tøyset helt fint kunne vært fått mindre plass. Det er imidlertid andre scener der tøyset er spilt forsiktig ut på en god måte. I den ekstremt kjente balkongscenen er det også lagt en letthet til grunn, men Hanna-Maria Grønneberg som Julie spiller den boblende unge forelskelsen med en kontroll som også lar oss høre hvor fint det lyder i Shakespeares tekst og André Bjerkes oversettelse. Dette synes jeg er imponerende utført. Ironien dør også gradvis hen til fordel for inderligheten, og etter pause er kostymene blitt mer tidstypiske og ordene kommer mer til sin rett. Der jeg innledningsvis var redd for at konseptet skulle komme i veien for den dypt dramatiske slutten, får inderligheten og kjærligheten tre frem i hovedrollen mot slutten. Dette er elegant utført av regissøren.

Ungdomsforestilling
Denne oppsetningen av Romeo og Julie er tydelig. Følelsene spilles ut, og når noe er uklart, forklares det. Spillet grenser noen ganger til det overtydelige, men det gjør ikke så mye. På grunn av tydelighetene i spill, aldersplassering og tekstkommentering tenker jeg at denne forestillingen må leses og forstås som en ungdomsforestilling, men som det mener jeg også at den er ordentlig god. Det er ikke lett å lage godt ungdomsteater, og derfor er det også en målgruppe som ofte blir avspist med det ferdigtygde. Selv om Romeo og Julie er et verk som er blitt tygget på noen ganger før er det ingenting ferdigtygget med denne oppsetningen. Den går følelsene i møte og viser inderligheten i den selvutslettende forelskelsen på en alvorlig måte og er både var for og tydelig i formidlingen av teatrets virkemidler. Det er action, det er kjærlighet, det er lek og det er alvor. Den spiller på Romeo og Julies virkningshistorie, men nedvurderer aldri tekstens styrke. Sigrid Strøm Reibo balanserer teatrets muligheter for maksimalisme med det nedtonete, noe jeg tenker må fungere ypperlig i møte med en yngre målgruppe.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *

 
SISTE SAKER