Selviscenesettelsens overmot

Jonas Øren er danser, koreograf og skribent utdannet fra KHiO. Masterprosjektet hans, som Hybris – choregraphed whitness bygger videre på, bestod av fire selvportretter der han undersøkte selviscenesettelse gjennom bevegelse, selvbiografi, talkshowinspirerte intervjuer og gjesteopptredener. I Hybris arbeider han med spørsmålet om hvithet blir tydeliggjort når en hvit kropp legemliggjør det typisk «sorte», og i soloen setter han sine egne privilegier på utstilling. Hybris er et tredelt kunstverk, og som en del av det har jeg fått utdelt en publikasjon i gull designet av Snøhetta, og jeg har lyttet til en EP på Spotify utgitt av Oslo Records før jeg oppsøker Dansens hus.

I mange uker før forestillingen har jeg sett bilder av ham dekket i smykker fra det hypede norske smykkemerket Pearl Octopuss.Y florere rundt på nettet. Promo materialet til Ørens solo minner meg på hvor dårlig det norske scenekunstfeltet er på selviscenesettelse og mote. Samtlige av modellene til Balenciagas sommer- og vårkolleksjon var hentet fra det internasjonale billedkunstfeltet, hvor det å iscenesette seg gjennom tøy er en forlenget og integrert del av deres praksis, og i visse tilfeller kan det leses som en del av verket. Jeg lurer også på hvor mye av Ørens selviscenesettelse jeg skal velge å ta med meg inn i lesningen av Hybris. Øren har rammet inn arbeidet på et ekstremt vis, det er modig å gå for en tredelt opplevelse i sin første soloforestilling. Det er tøft å arbeide med de tematiske overbygningene soloen, EPen og publikasjon forespeiler at de skal gjøre.

Kulturelle stereotyper Jeg leser i informasjonsmaterialet at Hybris er en poetisk og strategisk drøfting og undersøkelse av personlig og scenisk performativitet. Disse er hentet fra popkulturelle stereotypier, og han spør på hvilke måter møtes den amerikanske sorte kvinnelige artisten fra hiphopkulturen og den hvite skeive mannen i et felles språklig og kroppslig uttrykk. Øren skriver og tenker godt om sin posisjon, og han argumenterer fint for prosjektet, men sittende på studioscenen undrer jeg meg over valget av soloformatet både her og på EPen. Ikke fordi jeg mener han ikke kan berøre materialet, men fordi strukturen han skaper gjennom å arbeide tett og være i dialog med de erfaringene han behandler samtidig som han står i spotten er en velkjent og reprodusert strategi, og jeg lurer på hvordan han har tenkt å løse det.

Det blir mørkt, scenen er tom med unntak av et skilt som lyser og bokstavene «small town boy». Vi ser Øren ikledd en glitrende topp signert den norske designeren Micheal Olestad og en Nike sportsshorts. Han beveger seg fremover i scenerommet og veksler mellom det jeg antar er hans personlig inngang til dans og det «lånte» materialet som gradvis utvikler seg til en koreografi som minner meg om å konsumere MTVs musikkvideoer signert TLC, Missy Elliot, Aaliyah liggende horisontalt i sofaen til mine foreldre etter skolen med kjeften full av toast med ost og skinke og Oboy. Øren bygger ut materialet sitt: En beat kommer på, han lipsyncer. Ulike kulturelle stereotyper fra hiphop, dragqueens og ballett blander seg sammen og støtes ut gjennom Ørens kropp. Han begynner å lage lyder med munnen mens ordene effortless og on point ruller over skjermen. Publikum ler, han gir dem mer. Det er åpenbart at han er klar over det komiske potensialet som ligger i hans selviscenesettelse.

Mot slutten av den første delen ender han opp på gulvet og kler av seg toppen. Han blir liggende i en koreografi som består av å løfte, vrikke og gni rompa mot det sorte gulvet. Sekvensen gjentas flere ganger, det blir mørkt og publikumsverten sier at det er femten minutters pause.

Syndebukker og fastlåste identiteter Det er noe i det sceniske materialet og i påstanden Øren har skissert opp på forhånd som får meg til å tenke på Tanisha Fords essaysamling Dressed in dreams. Her skriver hun om hvordan moteindustrien alltid river den personlige fortellingen vekk fra plagget, hvordan klær er materielle arkiver i våre liv, og i det arkivet ligger både det personlige og det politiske. Utgangspunktet for Ørens arbeid virker å komme fra et personlig sted, en iscenesettelsesstrategi han har skapt som en metode og et forsvar, men underveis i soloen begynner jeg å stille spørsmål om materialet er komplekst nok til å belyse det tematiske. Hvordan skal han skape ambivalens eller er det bare narsissisme? Hva er kostymenes funksjon, hva gjør de utover å være statussymbol? Og hvorfor skal han forvalte disse koreografiene?

Etter pausen kommer Øren inn ikledd en glinsende boblekåpe fra Stand studio og sorte gamasjer over noen litt posete bukser. Han rapper en av låtene fra EPen, forsvinner, kommer tilbake i et nytt kostyme og rapper en ny låt. Han har en truse fra Versace og en kort gulltopp. Han rapper mens han gjør piruetter ispedd rumperistning. Jeg blir sittende med en litt dårlig smak i munnen. Ballett har siden den ble grunnlagt under den italienske renessansen ikke inkludert så mye annet enn hvite heteronormative og økonomisk elitistiske kropper mens hiphopkulturen først og fremst har vært en street-kultur og senere populærkultur som sjelden hylles på institusjoner. Når Øren først har sjansen skaper han ikke komplekse nok bevegelsesmontasjer til å rykke ved disse forestillingene. Stereotypiene forblir de samme, den hvite trente kroppen gjør fortsatt perfekte piruetter og twerker på en måte som kunne falt inn under #whitegirldancing.

Jeg går hjem og tenker på Slavoj Zizeks lesning av Sloterdijks kynismebegrep. Han skriver at du vet du lyver, men handler som det er sant. Han skriver om et samtidig vesen som bare kan reprodusere seg selv når det blir anerkjent eller oversett, og i det øyeblikket vi ser det som virkelig oppløses vesenet og endres inn i en annen virkelighet.

Jeg tenker på spørsmål Øren har stilt seg selv om hvordan svarte fortellinger kan fremheves i kontekst av samtidig skandinavisk performance. Jeg tenker på René Girard som skriver om hvordan krisetider skjerper fiendebilder og samfunnsdebattene blir mer polemiske og personorienterte. Jeg lurer på om Øren har tatt figuren Girard kalte syndebukken, en vei ut av fastlåste forestillinger om identitet og offerrolle og om min lesning av verket er for preget av samtidige diskurser og problematikker at jeg ikke ser det dristige forsøket i Ørens tredelte kunstprosjekt.

Jeg tenker på kunstnerens kropp, hva den føler, hva den vil, hva den prøver på sammen med kunnskapen om at det kan mislykkes estetisk, tematisk er innebygd og en integrert del av prosessen. Jeg tenker på hvordan jeg kan skrive en kritikk av verket hvor jeg plasserer kritikken angivelig et riktig sted, det er også et etisk spørsmål ettersom mange spørsmål minner meg om at verden ikke eksisterer for å forsterke eller eksemplifisere min egen eksisterende smak, verdier eller forkjærlighet.

Karikert storhetsvanvidd Da jeg gikk ut av KHiO i 2015 kalte jeg avgangen min assongs a conceptual hip hop album. Som Øren hadde jeg lånt en hel masse, det poetiske og karikerte språket, storhetsvanviddet, og bekledningen, det var en tiltalende estetikk å arbeide med inn i det sceniske da det er så performativt. Bare se på hvordan Kanye West de siste ukene har lagd gesamtkunstverk med sitt nye album Donda, store arenaer hvor han har skapt timelange forestillinger og rekonstruert både barndomshjem, bryllup og skilsmisse med Kim Kardashian. Da jeg noen år etter min avgang besøkte et universitet i Stockholm for å snakke om praksisen min, spurte den mannlige professoren der meg om jeg ville kalt det et konseptuelt hiphopalbum i dag. Jeg rakk ikke å tenke meg om før jeg svarte nei. Senere har jeg tenkt på hvorfor det nei-et kom så raskt. I en kultur hvor vi har dyrket og dyrker det grenseløse, ligger kanskje det radikale i dag i måtehold.

Øren skal ha ros for å ta en så stor risiko. Han har ikke berøringsangst for det tematiske, han tar sjanser og legger til rette for det dekoloniale perspektivet i hvem han arbeider med og gir plass. Tekstene signert Rania Broud, Amy Ndiaye Black og Madeleine Holth i publikasjonen belyser betente erfaringer og tematikker vi sjeldent leser om og ser utgitt i det norske kunstfeltet i dag, men det er noe paradoksalt ved å skape alt dette materialet og samtidig iscenesette seg selv og skape en ep og en solo hvor han har regissert seg selv storslagent. Den hvite homofile mannen mangler verken plattformer eller privilegier på den vestlige kunstscenen, og forestillingene skjer innenfor rammene på Dansens hus. Det tredelte kunstverket blir reproduksjon av toksikasjon hvor jeg blir sittende og tygge på de samme spørsmålene Øren stiller: Er det ok å låne skamløst fra andre kulturer om man har en bevissthet om at det er det man gjør? Og hvordan kan kulturell verdsetting se ut uten kulturell appropriasjon?