Se til Drammen!

Her sitter jeg på toppen av oljeberget og skummer over av velferd og selvtillit. Jeg fosser frem og sulten er langt unna, både som kunstner og produsent. Er det mulig å si at det er noe som mangler i min hverdag, sett i den store sammenhengen? Nei, det er ikke det, men nå står vi ovenfor valg, viktige valg. Kunst, kunstnerne og kulturen er i ferd med å få mye motvind om de borgelige vindene klarer å rive de rødgrønne av Norges Grunnfjell.

Kultursatsning som grunnfjell Det ble tidlig klart at vi ville satse på kultur som en del av vår samfunnsutvikling, vi ville ha kunstnere og man trodde dette hadde en verdi for, ja hold dere fast: ”folk flest”. Nå er jeg allerede inne på den smale sti, i og med at jeg skal snakke om kunst, kultur og kunstnere, jeg forsøker derfor å dra deg, gode leser, med meg videre ved å bruke et folkelig og godt etablert utrykk. Selvfølgelig etablert med en helt annen hensikt, av et parti, som har veldig liten sans for hva jeg ønsker å slå et slag for her, MEN her vil jeg at slaget skal stå, eller at vi skal forstå, at slaget nå står om viktige ting i vår hverdag. De opplevelsene vi i dag tar for gitt står i fare for å bli borte, det rare med oss mennesker er at vi først ser hva som var viktig når det er borte. Det er derfor avgjørende at vi tar partienes kulturpolitikk på alvor og lytter til hva politikerne sier, og ikke sier, og at vi reflekterer rundt hva denne politikken vil ha å si for vår hverdag de neste 4 årene.

Hurra for Norge, 17. mai og olje! Ja, hurra, det er stas å se at skuta er på rett kjøl og at kunst og kulturfeltet har fått sin del av kaka i de siste årene. Et formidabelt kulturløft har vi opplevd her i Norge under den rød- grønne regjeringa, prosesser som går langt tilbake, i all hovedsak startet av Arbeiderpartiets ministre og politikere. I gleden jeg føler over at kulturen har fått sin del av oljefatet, er det desto tristere å tenke på at de siste årenes kulturløft nå kan stå i fare for å stanse helt opp og med all sannsynlighet reverseres. Hurra ja, på 17. mai, men med en borgelig regjering kan det fort bli skranten lyd fra skolekorpsene. Er det sant? De borgerlige vil jo satse på det frivillige kulturlivet! Ja, det er sant:” det vil vi gjerne.” Det sier Olemic Thommessen, kulturpolitisk talsmann for Høyre, i et intervju på P2 26. august 2013, men hva betyr så dette?

Jeg må ta meg en paranoid her, for jeg leser sikkert for mye mellom linjene, men så sier han også:

”Vi ønsker oss vekst nedenfra,” og ”Vi ønsker å se på den enkelte kunstner som en næringsdrivende”. Jeg undrer om vi her er ved hjertet av politikken, vær snill og korriger meg om jeg tar feil! Legger man her til Høyres tanker i forhold til kunstneres behov og rettigheter når det gjelder fremtidig pensjon, ja da tror jeg at jeg tar to paranoidere. Er det slik at Høyre vil ha mer dugnad, ergo færre penger fra staten og at alle kunstnere og kulturarbeidere skal drive etter bedriftsøkonomiske prinsipper, om overskudd på bunnlinja som eneste mantra? Konsekvensene blir at det vi har i dag, og som vi gleder oss over som den største selvfølgelighet, vil stå i fare for å bli borte. Når det er borte, ja da først ser vi hvor viktig det er med: musikk i 17.mai toget, kulturopplevelsene på SFO, i barnehagene, i skolene og levende aktiviteter og gode åpningstider i bibliotekene, kort sagt: hverdagen til deg, meg og våre barn vil kunne forandre seg dramatisk om de borgelige får lov til å utøve sin kulturpolitikk.

Dette er jo i tråd med det vi har sett i hovedstaden med privatisering av Oslo Kino og forsøkene på å gjøre det samme med Oslo Nye Teater. Altså: ”gjøre Nationaltheatret om til bingosal!” Hvem sa det? Når? Jeg er overbevist om at det er mange av de gode menneskene i Høyre som gjerne vil oppleve god kunst og kultur på ulike arenaer, og at deres barn skal inspireres av annet enn intellektuell føde for å bli best på Pisatest nummer 1 000, men jeg er usikker på om tanken er tenkt helt ut i forhold til å skulle sette seg ned ved forhandlingsbordet med sin sentrumsvenn, med mørkeblå skjorter. De har vel ikke fått noe mer sans for kunst og kultur siden 80-tallet, da de slengte rundt seg med populistiske utsagn som det som jeg refererer til her om små bord, kaffe, rullings og bingo på Nationaltheatret.

”Jeg er sikker på at vi skal finne gode løsninger”, sier den meget kulturinteresserte og oppdaterte Olemic Thommessen videre til Kulturnytt på NRK P2. Han legger til at om det må svelges kameler, så vil han følge sin tidligere partikollega Jan P. Syses råd om å ”pøse på med rødvin for å få det til å gå lettere.”

Skål for Norge, 17. mai og…. Bakrusen kan komme fortere enn svint. Vi vil vel ha lyd i trompetene til 17. mai og levende kunstnere som betjener alle de skolebarna og ungdommene som i dag har et utrolig tilbud via Den Kulturelle Skolesekken (DKS), vil vi ikke det da? Selvfølgelig er det bare et fåtall av oss som brenner for kunst, kultur og kunstnere slik som oss selv, jeg, vi, kunstnerne, ja det er jo klart, men derfor vil jeg gjerne, om du fremdeles er med meg, at du, gode leser, skal se at en rasering av de siste årenes kulturløft også vil forandre din hverdag og ikke minst dine barns hverdag.

Se til Drammen Se til Drammen, se til Drammen, ja, til lykke med et fantastisk oppussingsprosjekt. Det er strålende, det hele, så mye oppmerksomhet for sitt fasadeprosjekt, for å kvitte seg med et eneste lite ord, har omdømmeprosjektet for byen generert at det nå er gøy å kunne fortelle at man med glede tilbringer mer enn en time i Drammen. Hva med det stempelet, er det borte?

Drammenseren er stolt og verdens øyne har gang på gang vært rettet mot byen med broene og elva. Strålende, ja det mener jeg, hurra! Det er her retorikeren i meg ville tatt en pause i talen, kremtet, tatt en slurk Glitre, uten kullsyre og fortsatt: – MEN.

Et sukk ville gått gjennom salen, fylt til siste plass. Så ville jeg fortsatt: men vårt borgelige styre har kuttet stort på alle fronter i forhold til kulturens muligheter til å blomstre og fylle de fine husene med de ny oppussede fasadene! Her er det selvsagt at det går et nytt sukk gjennom salen, og rådmannen i Drammen forsøker å reise seg, men setter seg resignert tilbake i stolen, for han vet jo at han har vært rett mann til rett tid, i mange år. Rett mann for de borgelige politikernes minimale kulturfokus.

Biblioteket i Drammen er fantastisk, men bevilgningene til aktivitet i huset er borte. Drammen Konsertorkester, Drammen Byorkester og byens amatørvirksomhet prises ut av de offentlige driftede øvingslokalene. Byens mange kunstnere mangler atelier og lokaler – en katastrofe for det frivillige og profesjonelle kunst og kulturlivet. Konsekvensen for oss som tar disse aktørenes opptredener og aktiviteter for gitt, er at de står i fare for å bli helt borte fra bybildet og hverdagen vår.

Dessverre har de borgelige i Drammen feilet på alle områder når det handler om kulturpolitikk, ja se til Drammen, så ser man hva en borgerlig koalisjon kan få til av kulturpolitisk maltraktering, men fint er det blitt!

– Vi driver ikke kulturpolitikk for å høste stemmer blant kunstnere, nødvendigvis, fortsetter Olemic Thommessen videre på NRK P2s Kulturnytt, jommen sa jeg nytt, nyttig nyhet, ja for det er virkelig nytt for meg at et partis kulturpolitikk ikke henvender seg til leverandørene av kunst og kulturopplevelser, ja frir litt til oss i alle fall… er det her man legger inn et smiletegn?

Ja, herr Thommessen, driver dere ikke politikk som tar vare på kunstnerne, kulturopplevelsesleverandørene, så raserer dere mulighetene for at veldig mange barn, unge og voksne, frivillige, amatører og profesjonelle, vil kunne oppleve å engasjere seg i gode kultur- og kunstopplevelser.

Hallo, jeg får jo lov til å "holde på med det jeg har lyst til”? Ja, det gjør jeg, og det ønsker jeg å fortsette med, men jeg tror de høyre herrer og deres mørkeblå kamerater vil det annerledes.

Klarer jeg meg ikke som kunstner og kulturarbeider, ja så klarer de seg godt uten meg.

Kulturløftet 3 verner om frilanskunstneren Skuespiller- og danseralliansen er et prøveprosjekt hvor en gruppe frilansere innen disse yrkesgruppene etter søknad er blitt ansatt og har jobb med alle grunnleggende rettigheter, som alle andre arbeidstakere i samfunnet, i perioder der de ikke har andre oppdrag.

Modellen kommer fra Sverige. Dette er en unik mulighet for den voksende gruppen av frilanskunstnere til å få rettigheter som andre arbeidstakere i det norske samfunnet. Kulturløftet 3 lover blant annet å ”gjøre skuespiller- og dansealliansen til en permanent ordning.”

Det vil ikke bli noe av med en borgerlig regjering. Nei, de vil privatisere, legge ned, kaste alle ut for så å hyre dem inn på nytt på prosjekter. De vil at kunstnerne skal være ”egne bedrifter”, Olemic Thommessen igjen. Ja, men hva gjør dere med frilanskunstnerne da, som ikke er fast ansatt i institusjonene, kun på prosjekt og oppdrag? Sosial dumping heter det om arbeidstakere ikke får sine rettigheter ivaretatt.

Komplisert er det selvsagt, da det grunnleggende i det norske samfunnet er retten til fast arbeid, fast ansettelse, samtidig som dette ikke nødvendigvis er hva kunsten, kunstneren og publikum er tjent med. Dette er en egen diskusjon, da jeg helt klart ser behovet for å la skuespillere være i kortidsengasjementer og ikke på ”livstidskontrakter”, og jeg ser utfordringer i forhold til byråkratiseringen i forbindelse med alle de friske kulturkronene, 1% av BNP i 2014, som de rødgrønne har gitt oss.

Nei, alt er på ingen måte rosenrødt. Men jeg vil mye heller være kritisk sparringpartner for den sittende regjeringens kulturpolitikere, enn å være vitne til at vi, du og jeg våkner opp til en kulturell blåmandag med de borgerlige ved oljefatene. Er du fortsatt i tvil, så se til Drammen.

Godt valg!