S C E N E K U N S T
Kritikk Debatt Intervju Nyheter Kalender Musikk Dans Teater Opera Kunst Politikk
Hilde Halvorsrød – 13. januar 2020

Schrödingers katastrofe

Foto: Øyvind Eide. Scenograf: Vibeke Tandberg. Kostymedesigner: Michael Olestad. Lysdesigner: Ellen Ruge


Publisert
13. januar 2020
Sist endret
26. mai 2023
Tekst av

Kritikk Teater

Hunder, av Vibeke Tandberg

Malersalen, Nationaltheatret, 10. januar 2020

Kam: Henriette Marø Mak: Sigurd Myhre

Regissør: Runar Hodne Komponist: Lars Petter Hagen, basert på J.S. Bachs Ich ruf zu dir, Herr Jesu Christ Scenograf: Vibeke Tandberg Kostymedesigner: Michael Olestad Lysdesigner: Ellen Ruge Maskør: Terje Rødsjø Dramaturg: Rania Broud Lydmester/lyddesign: Sven Erga Harpe (forhåndsinnspilt): Birgitte Volan Håvik


Del artikkel
https://scenekunst.no/sak/schrodingers-katastrofe/
Facebook

I Vibeke Tandbergs debut som dramatiker kastes vi rett inn i et kjærestepars turbulente liv. Eller er det hele allerede over?

Hunder er billedkunstner, fotograf og forfatter Vibeke Tandbergs første skuespill. Ved uroppføringen på Nationaltheatret står hun selv for scenografien, som nærmest utelukkende består av en mengde grønne potteplanter i ulik høyde spredt utover Malersalens scenegulv. Mellom plantene finner vi stykkets to karakterer, Kam (Henriette Marø) og Mak (Sigurd Myhre), som betrakter og snakker om og til et lite vesen vi aldri får se, som for det meste befinner seg under et tre i hagen. Mye tyder på at det er barnet deres. Kam kaller vesenet konsekvent for «det», mens Mak retter på henne og sier «hun» og vil gi det et navn. Den vesle skapningen ligger der i gresset og er så ørliten og sårbar at den åpenbart må trenge et eller annet, men hva? Mat? Drikke? Får den solen i øynene, eller får den kanskje for lite sol?

Flytende tid, fleksibel virkelighet Handlingsforløpet er uklart, og tidsdimensjonene flertydige. Narrativet kretser rundt to katastrofer, men har de allerede skjedd, eller skjer de her og nå? Barnevesenet i hagen finnes både i nåtid og som et sårt minne. Mak hugger ned et tre fordi det er blitt for stort; det kaster for mye skygge, over hagen, huset og hele tilværelsen. Det kan virke som om barnet havner under treet og blir klemt ihjel. Samtidig blir trefellingen en ny begynnelse, som slipper solen inn overalt og gir Kam og Mak en følelse av frihet, fremtidshåp og nye muligheter. Det har også funnet – eller finner – sted en flystyrt der både Mak og Kam dør, men barnet ble unnfanget på et flytoalett, under det som later til å være den samme flyturen. Slik blir de stående i spenn mellom å være til i øyeblikket og ikke å være mer, nesten som en Schrödingers katt.

Eller er gravalvoret rett og slett bare på liksom? Er ulykkene egentlig symboler på noe annet? For eksempel på at litt av det mennesket du var uten barn går tapt når du blir forelder, eller på at det å få barn både binder deg på hender og føtter, samtidig som nye verdener åpner seg? Sorg, død og dramatikk forekommer side om side med lavmælt komikk og absurde detaljer – som for eksempel at nesten alle Maks forslag til navn er mer eller mindre fungerende ord han lager selv, eller at Kam setter barnet ut i hagen på samme tid hver dag og snur det etter sol og skygge som om det var en potteplante – og skillelinjene mellom fantasi og virkelighet hviskes ut.

Fengslende distanse I alle tilfelle skaper de logiske bristene og den manglende kronologien en distanse til karakterene og livene deres. Det er som om vi ikke skal føle med dem, bare betrakte dem utenfra, som ville dyr eller vesener fra en annen klode – litt på samme måte som de betrakter sitt eget lille barnedyr i gresset. Hele fortellermåten forekommer meg å være visuelt tenkt, og det er nærliggende å trekke linjer til Tandbergs fotografikunst. Det er nesten som om vi ser på et interaktivt bilde, der hendelsene går i loop. Vi vet ikke mer enn det vi ser og hører. Det fortelles ingenting mellom linjene.

Distansen forsterkes i Runar Hodnes regi. Kam og Mak er både sammen og alene på samme tid, de står gjerne på hver sin side av scenen, og de veksler mellom å snakke med hverandre, forbi hverandre, til seg selv og ut i luften. Det er vanskelig å leve seg inn i det de opplever, eller vite om de snakker sant eller fantaserer, men det gjør dem ikke uinteressante eller uengasjerende, snarere tvert om: Teksten er sterk og formidlingen like så, og som en turist på jungelsafari sluker jeg hvert ord og hver minste bevegelse – på trygg avstand.

Helsprø harpe I tillegg til at Hunder er noe så kjærkomment som nyskrevet norsk dramatikk – riktignok basert på Tandbergs roman Tempelhof fra 2014, men omskrevet for scenen av henne selv – er det også komponert ny norsk musikk til, og det til og med fra klassisk-feltet, for en sjelden gangs skyld. Komponist Lars Petter Hagen har tatt utgangspunkt i Johann Sebastian Bachs Ich ruf zu dir, Herr Jesu Christ fra 1732, som igjen er basert på en salme fra 1400-tallet. Musikken er forhåndsinnspilt av Birgitte Volan Håvik på en gammel harpe i Nationaltheatrets eie, og den spede harpemelodien dukker opp med ujevne mellomrom, som en kommenterende stemme når ingen andre sier noe. For hver gang den kommer tilbake, er melodien litt mer utbrodert, før harpetonene mot slutten er akkompagnert av en illevarslende elektroakustisk brumming. Kombinasjonen av melodiens melankoli og tiltagende dramatikk, og den gamle harpens porøse, dirrende og litt skakke klang, utgjør nærmest til en lydlig manifestasjon av forestillingens spenn mellom katastrofe og komikk.

Selv om Tandberg på Nationaltheatrets nettsider er sitert på at hun er «veldig imot at kunstverk skal si noe viktig om noe», lykkes hun og resten av produksjonen i hvert fall med å skape et skarpt og levende bilde av et par høyst gjenkjennelige og troverdige små menneskedyr som kaver seg gjennom tilværelsen som best de kan.


S C E N E K U N S T
Utgiver

Scenekunst.no A/S Scenekunst.no er en redaksjonelt uavhengig nettavis for profesjonell scenekunst og tilhørende kulturpolitikk. Vi følger Norsk redaktørforenings redaktørplakat.

Scenekunst.no er medlem av Norsk Tidsskriftforening. Scenekunst.no er støttet av Norsk kulturfond. Fra 2016 er tidsskriftet organisert som et almennyttig aksjeselskap med NTO, DTS, NSF og NoDA som eiere og bidragsytere. Fagforbundet Teater og Scene gir også årlig støtte.

Redaksjonen
Annonser

Vil du annonsere på scenekunst.no?

Kunnskapsmedia AS Sture Bjørseth +47 954 36 031 annonser@scenekunst.no